Autografen, Statuen og Magien

Det er mange klubber som opp igjennom årene har gjort stort inntrykk på meg og Ipswich Town var en klubb "against all odds" på 70 tallet. 


Da jeg begynte å følge med, så var det en ikke ukjent herremann ved navn Bobby Robson som var manager, og hans kjennemerke var treningsdress og en unik egenskap til å skape gull av gråstein.

For det var vel det de var, Kevin Beattie, Mick Mills, John Wark, Brian Talbot, Terry Butcher og Trevor Whymark med flere.

Hvorfor alle disse spillerne endte opp i East Anglia under ledelse av Bobby Robson i en klubb uten spesielle tradisjoner eller et fundament for å være en toppklubb er en gåte.

George Burley, Franz Thijssen og Arnold Muhren er andre utrolig flotte eksempler på det samme. Ingen av dem hadde noen som helst knytning til dette området, men valgte Ipswich Town som sin klubb.

Burley ble kastet ut i det som en ung spiller mitt i tenårene og han var også igjen et eksempel på det å kunne finne talent, foredle det og skape spillere i topp internasjonal klasse.

Ipswich var et topplag fra midten av 70 tallet og til Robson sluttet og ble Engelsk landslagstrener i 1982. Da stoppet også alt opp i Ipswich Town og livet snudde sakte men sikkert.

Spillere hadde forsvunnet og blitt solgt under Bobby Robson også, men evnen til å finne erstattere for "de som ble for store" var ikke lenger tilstede.

Klubben har hatt noen gode perioder også etter tiden med Robson, blant annet under ledelse av John Lyall og George Burley, men det var som noen krampetrekninger i et forsøk på å holde seg i toppen.

Bobby Robson
Mick Mills var lagets kaptein og en ung spiller som hadde blitt vraket i Portsmouth før han fikk muligheten hos Ipswich og han etablerte seg etterhvert også som en sikker landslagsspiller for England.

John Wark, George Burley og Alan Brazil fikk mange "caps" for Skottland under sin tid i Ipswich, alle utviklet og oppfostret i Ipswich modellen.

Bobby Robson som var "in charge" slet litt i perioder når han fikk enten skader i laget sitt eller var igjennom generasjonskifter, men fikk alltid kontroll etter en tid og spillere utviklet seg enormt.

Allan Hunter og Kevin Beattie spilte lenge stoppere i Ipswich, men alderen til Hunter og alle skadene til Beattie gjorde at Robson etterhvert måtte se til nye spillere for å finne løsninger.

Robson gjorde ikke, som så mange ville trodd eller gjort, og hentet dyre alternativer i andre klubber, men ungguttene Terry Butcher og Russell Osman ble gitt tid og mulighet til å etablere seg.

Det var vanskelig i starten, men Robson holdt ut, og etter en sesong eller to sent på 70 tallet ble det hele igjen rundet av på en fin måte i 1981, runners-up i ligaen og et år senere vinner av UEFA Cupen.

FA Cup vinnerne fra 1978 hadde igjen reist seg og kommet tilbake, med mange utskiftinger, men allikevel sterkere enn noen gang.

Mick Mills
Ipswich vant finalen i 1978 mot Arsenal med et lag som var litt på hell. Beattie, Hunter, Osbourne, Woods, Lambert og Whymark var alle spillere som måtte skiftes ut, og det var mange.

Eric Gates, som hadde vært den evige reserve, fikk endelig sjansen og som ren magi spilte han seg rett inn i landslagsdiskusjonen og tok plassen på kanten, bedre enn de som hadde vært der før.

Alan Brazil, Franz Thijssen, Arnold Muhren, Terry Butcher og Russell Osman ble mikset med de fem som var igjen fra FA Cup laget fra 78, og en ny magisk 11'er var etablert.


Jeg fikk møte Bobby Robson, som manager i Ipswich, da han gjestet Norge og Skien på 70 tallet. Jeg fikk autografen til en som senere ble "Sir". Den lever godt under plasten i min mappe, og er der for evig tid.

Det ble aldri det samme på Portman Road etter at Bobby Robson forsvant, men jeg har min autograf, klubben har statuen, og fansen husker nok godt "magien".

Kommentarer

Populære innlegg