Det norske landslaget i fotball er og forblir et evig diskusjonstema, det vil vi aldri komme bort fra, men mens jeg sitter å tenker litt på akkurat det, så kommer tanken om Bill Shankly opp i mitt hode
Han sa ofte mye lurt, den tidligere Liverpool manageren. Han er sett på som den som bygde "huset" på Anfield og som stod støtt i over 30 år, og som fortsatt blir sett på som "far".
Et av sitatene fra Shankly er: "A footballteam is like a piano, you need eight to carry it and three that can play the damn thing".
Det betyr at man må ha helt klare roller i et landslag og det som har skjedd med kapteinen Per Ciljan Skjelbred er en liten "katastrofe", og alle skiftene som skjer.
Spillere i form er vel viktig å få frem og brukt, men kanskje det er på tide at "vaklingen" frem og tilbake, utydelige rollemønster og en mye klarere plan kommer til syne.
Fotball handler ikke om ord, det handler om mye annet. Høgmo er god med ord og tryller dem frem og gir dem nye meninger som veldig få forstår, så enkelhet er min tanke.
Drillo var enkel, kanskje for enkel, da han dyrket frem kun en side av spillet og holdt seg til det. Men en fotballkamp består av valg og ballen skal fremover og kanskje også noen ganger bakover.
Noen sverger til å ha ballen i laget, ofte de som har de beste spillerne, hvem bruker egentlig pasninger hvis man kan drible hver gang, ingen.
Dribleferdigheter er undervurdert, det er en gave som svært få besitter, men en driblefant må vi ha i et godt fotballlag. Hvem er driblefanten til "Høgmo".
Du trenger en "dirigent" og han skal alltid være i sentral rolle på laget, og tilhøre det vi på godt fotballspråk kaller "sentrallinja".
Det finnes ingen dirigent i det norske laget og heller ingen "driblefant", laget har heller ikke en notorisk målscorer, og Høgmo har ikke brukt mye av krefter til å dyrke frem slike heller.
Ser man på lagene til Danmark, Sverige og Island, så har de typer i laget som fyller disse rollene, men hos Norge så finnes ikke slike karakterer. Det er og blir en grå masse.
Grått og kanskje også litt trist, fordi typene og karakterene finnes i Norge, men uten et miljø og dyrke det frem i, og med en "gartner" som klipper av stilkene fortere enn fortest og kanskje sliter litt med å se forskjellen på tulipaner, krokus og kruspersille, blir det vanskelig.
Shankly hadde Yeats, St John og Thompson i sine første år og i laget som vant ligaen i 66, så i 73 var det andre spillere som fikk de sentrale roller.
Keegan var en "dirigent, driblefant og målscorer", men ble dyrket frem etter sin ankomst fra Scunthorpe, og ingen visste nok da at han skulle blir Europa's beste spiller bare noen år etter.
Hughes og Heighway var spillere i det laget som skapte "the edge", og med lojale menn som Hall, Callaghan og Smith, så ble det suksess i neste generasjon.
Det er vel ikke helt så svart hvitt som Shankly beskrev det, men et lag uten en dirigent og med en kaptein ute på vingen som bare spiller der når han har flagget på brystet blir feil.
Per Ciljan Skjelbred har en sentral rolle i Hertha Berlin som nå gjør en fantastisk sesong i Bundesliga, og at ikke spilleren får muligheten til å være kaptein med "K" er litt rart.
Jeg skal ikke legge meg opp i hvem som spiller og ikke spiller for det norske a-landslaget, men jeg savner de strategiske tankene og signalene som en hovedtrener for et slikt lag må ha.
Det mangler strategisk ledelse, evner til å stå distansen og samtidig gi signaler inn i laget som er troverdige og som skaper tillit uten ord.
Tiden har vært moden lenge for å finne løsninger som kanskje på sikt kan gi Norge et lag som kvalifiserer seg for VM og EM deltagelse.
Det må hentes inn krefter fra miljøer som har bygd vinnerkultur i Norge. Olympiatoppen og mennesker fra andre idretter kan her helt sikkert spille en meget viktig rolle.
Vi får se om man finner ut hvem som skal spille på pianoet, hvem som skal bære det, og til slutt kanskje se litt på om huset er riktig fundamentert og har de rette personer i de rette rom.
Et av sitatene fra Shankly er: "A footballteam is like a piano, you need eight to carry it and three that can play the damn thing".
Det betyr at man må ha helt klare roller i et landslag og det som har skjedd med kapteinen Per Ciljan Skjelbred er en liten "katastrofe", og alle skiftene som skjer.
Spillere i form er vel viktig å få frem og brukt, men kanskje det er på tide at "vaklingen" frem og tilbake, utydelige rollemønster og en mye klarere plan kommer til syne.
Fotball handler ikke om ord, det handler om mye annet. Høgmo er god med ord og tryller dem frem og gir dem nye meninger som veldig få forstår, så enkelhet er min tanke.
Drillo var enkel, kanskje for enkel, da han dyrket frem kun en side av spillet og holdt seg til det. Men en fotballkamp består av valg og ballen skal fremover og kanskje også noen ganger bakover.
Noen sverger til å ha ballen i laget, ofte de som har de beste spillerne, hvem bruker egentlig pasninger hvis man kan drible hver gang, ingen.
Dribleferdigheter er undervurdert, det er en gave som svært få besitter, men en driblefant må vi ha i et godt fotballlag. Hvem er driblefanten til "Høgmo".
Du trenger en "dirigent" og han skal alltid være i sentral rolle på laget, og tilhøre det vi på godt fotballspråk kaller "sentrallinja".
Det finnes ingen dirigent i det norske laget og heller ingen "driblefant", laget har heller ikke en notorisk målscorer, og Høgmo har ikke brukt mye av krefter til å dyrke frem slike heller.
Ser man på lagene til Danmark, Sverige og Island, så har de typer i laget som fyller disse rollene, men hos Norge så finnes ikke slike karakterer. Det er og blir en grå masse.
Grått og kanskje også litt trist, fordi typene og karakterene finnes i Norge, men uten et miljø og dyrke det frem i, og med en "gartner" som klipper av stilkene fortere enn fortest og kanskje sliter litt med å se forskjellen på tulipaner, krokus og kruspersille, blir det vanskelig.
Shankly hadde Yeats, St John og Thompson i sine første år og i laget som vant ligaen i 66, så i 73 var det andre spillere som fikk de sentrale roller.
Keegan var en "dirigent, driblefant og målscorer", men ble dyrket frem etter sin ankomst fra Scunthorpe, og ingen visste nok da at han skulle blir Europa's beste spiller bare noen år etter.
Hughes og Heighway var spillere i det laget som skapte "the edge", og med lojale menn som Hall, Callaghan og Smith, så ble det suksess i neste generasjon.
Det er vel ikke helt så svart hvitt som Shankly beskrev det, men et lag uten en dirigent og med en kaptein ute på vingen som bare spiller der når han har flagget på brystet blir feil.
Per Ciljan Skjelbred har en sentral rolle i Hertha Berlin som nå gjør en fantastisk sesong i Bundesliga, og at ikke spilleren får muligheten til å være kaptein med "K" er litt rart.
Jeg skal ikke legge meg opp i hvem som spiller og ikke spiller for det norske a-landslaget, men jeg savner de strategiske tankene og signalene som en hovedtrener for et slikt lag må ha.
Det mangler strategisk ledelse, evner til å stå distansen og samtidig gi signaler inn i laget som er troverdige og som skaper tillit uten ord.
Tiden har vært moden lenge for å finne løsninger som kanskje på sikt kan gi Norge et lag som kvalifiserer seg for VM og EM deltagelse.
Det må hentes inn krefter fra miljøer som har bygd vinnerkultur i Norge. Olympiatoppen og mennesker fra andre idretter kan her helt sikkert spille en meget viktig rolle.
Vi får se om man finner ut hvem som skal spille på pianoet, hvem som skal bære det, og til slutt kanskje se litt på om huset er riktig fundamentert og har de rette personer i de rette rom.
Kommentarer
Legg inn en kommentar