Tiden flyr og noen kommer til og andre faller fra, men minner blir det uansett, om de som fikk laurbærkrans og hadde på seg djevellue, fulgte et skjema og var 2 etter Liaklev.
De har skapt uttrykk og ordtak, støpt seg fast i norsk historie. De gikk på skøyter, lengdeløp skøyter, uten klapp, men med stor applaus.
For meg er skøyteløpere, de ultimate helter. Jeg leste om dem og etterhvert fikk jeg se dem på tv, der de gikk runder i svart og hvitt.
"To etter Liaklev", er et velkkjent uttrykk i norsk sports historie, er der oppe på topp sammen med "Hvor var du når Brå brakk staven", og "Som å hoppe etter Wirkola".
Reidar Liaklev var skøyteløper med stor S. Var helt og stjerne før Hjallis. OL gull i 1948, 10 000 mester i VM 47.
Det var i dette VM at uttrykket "To etter Liaklev"oppstod. Finnen Lassi Parkkinen ble i 20 runder, kommentert av legenden "Niff", til å ligge 2 etter Liaklev, og som aldri kom nærmere en 1,2 sekunder i mål og var altså da aldri 2 etter Liaklev i de offisielle resultatlister.
Faren min, som var en sportsinteressert mann, hadde koll på alle "de største" som for han ikke kunne sammenlignes med de som gikk idag, idag var ca. 1969. Fatter'n og min onkel, begge het Arne, var på Bislet i 52, og så Hjallis vinne gull etter gull. Selvom rekordene var røket for lenge siden, så var det ikke noe som kunne måle seg med Hjallis, jo kanskje "Kupper'n".
Jeg var ikke født og er ikke noe sannhetsvitne til det som foregikk den gang, men fortellingen fra min far og min onkel, er ganske morsomme og min familie var nærmere disse menn, enn noen kunne forestille seg, og i ettertid blir mann litt "undrende".
Bestekameraten til faren min, døde ifjor 2015, og var nabo med Hjallis i mange år. Hjallis selv forsvant i 2013, og i år for bare noen uker siden forsvant min onkel. og hvem dukker opp i hans begravelse, jo "Kupper'n".
"Kupper'n" var en stor skøyteløper, og hyggelig å sitte i samme rom med en slik "legende" og en venn av min familie, selvom det kunne vært hyggeligere omstendigheter. så var det som det var.
Historien om min onkel, er den at han også var verdensmester og en virkelig skøytevenn. Han gikk på skøyter lenge etter fyllte 80 år, og var også nr 1 i verden i sin klasse, som veteran løper. Imponerende i seg selv og også noe som imponerte "Kupper'n".
Som sagt var Reidar Liaklev, Hjalmar "Hjallis" Andersen og Kupper'n for gamle og hadde avsluttet sine karrierer når jeg fikk se skøyteløp på tv. Fred Anton Maier var også en jeg bare så i bøkene, og som jeg ikke kan huske selv.
Den første helt for meg var Dag Fornæss. Fornæss var den som jeg husker for første gang i svart hvitt, med laurbærkrans og djevellue, et skjema, men han var aldri "2 etter Liaklev". Knut Bjørnsen og Per Jorsett var legender lenge før jeg hørte deres stemmer på tv, der de fortalte om et unikum på lengdeløpsskøyter fra Hamar.
Dag Fornæss var bare så vidt 20 år når han vant VM for første gang, året var 1969. Det ble også to Europamesterskap, 1969 og 1971. Fornæss forsvant i ung alder fra skøytesporten, der hans store mål og mitt første OL, som jeg kan huske noe fra, Sapporo 1972, ble en skuffelse. En lyskeskade satte en stopper for et olympisk eventyr. Selvom han deltok, ble det plasser utenfor topp 10, nedturen ble for stor, og han la skøytene på hylla, satset på fotball og spilte for Skeid på øverste nivå.
Selv om Fornæss forsvant var skøyter stort på denne tiden. Etter OL i Sapporo, så brøt det ut en gruppe og dannet en "profesjonell" liga, som fikk navnet ISSL. Med norske Svein Erik Stiansen og svenske Jonny Nilsson som pådrivere og initiativtagere. Nilsson var en kjent skikkelse i skøytemiljøet, tidligere gull vinner i OL. Stiansen var tidligere norgesmester. Hele den etablerte skøyte elite forlot amatørenes forbund ISU og ble en del av ISSL. Det ble en stor sportslig opptur, og i 1973 ble det første EM og VM arrangert med Skien og Gøteborg som arrangører av vært sitt mesterskap.
Ard Schenk var den store løperen såvel i OL i Sapporo med 3 gull, som i VM og EM, første da som amatør i 1972 og senere som proff i 1973, vant han alt. Han var en som også satte totalt 18 verdensrekorder. ISSL og senere WISO var en kortfattet affære, og selvom resultatene var bedre og løperne kunne regnes som "varmblods", og gikk fortere enn amatørene, så var etableringen og eventyret over i løpet av 1974. Kun EM ble arrangert, der Bjørn Tveter stakk av med tittelen.
Løpere som Sten Stensen og svensken Gøran Claeson forble i ISU, og fortsatte å gjøre det bra og tok over tronen blant amatørene. Ikke lenge etterpå dukket et nytt norsk skøytefenomen opp, de 4 s'ene.
Stensen, Storholt, Stenshjemmet og Sjøbrend ble en kvartett som for alltid vil bli stående i norsk skøytesport som helt spesielle. Det eldste av de 4S, Sten Stensen, vant VM i 1974 og EM i 1975. Stensen vant også OL gull på 5000 meter i 1976. Representerte Drammen Skøyteklubb og var en fantastisk 5000 og 10 000 meter løper.
Den neste vi tar frem av de 4S er Jan Egil Storholt, EM vinner i 1977 og 1979. Storholt ble også Olympisk mester på 1500 meter i 1976. Storholt var trønder, men representerte i en periode Oslo skøyteklubb.
Nr 3 av de 4 S'er for meg er Kai Stenshjemmet. Europamester i 1976 og 1980, dessverre ingen gull fra OL, men to sølvmedaljer fra Lake Placid i 1980, var en god trøst. Stenshjemmet representerte Lillestrøm klubben Ceres og senere Rælingen Skøyteklubb.
Nr 4 av S'ene er Amund Sjøbrend. Han var ikke den yngste av dem, det var Stenshjemmet, men måtte vente lengst på å ta hjem sine VM og EM laurbærkranser. Det ble mye gull, sølv, bronse og laurbær på alle fire, men Sjøbrend er sammen med Stensen bare de to som har vunnet både EM og VM. Sjøbrend fikk ingen OL medaljer, noe de andre kan skilte med.
For meg er "djevellua" et symbol på noe helt spesielt, det er da skøytesporten var "stor". Etter at den forsvant og vi fikk hel trikot, den såkalte "fantomdrakta", så ble det ikke det samme, og det gikk sakte men sikkert nedover, både med min interesse og skøytesporten.
Mine siste helter på isen var de 4 S'er, og selvom jeg har latt meg imponere av Karlstad, Koss og Bøkko, så er det slik at helter blir skapt i barndommen og de som er like gamle eller yngre enn deg selv sjelden eller aldri får den samme plassen.
For meg er og blir skøyter, tv bilder med laurbærkrans, djevellue og et skjema. Men offisielt aldri "To etter Liaklev" hverken for meg, Fornæss eller Parkkinen.
 |
| Dag Fornæss, VM og EM vinner |
For meg er skøyteløpere, de ultimate helter. Jeg leste om dem og etterhvert fikk jeg se dem på tv, der de gikk runder i svart og hvitt.
"To etter Liaklev", er et velkkjent uttrykk i norsk sports historie, er der oppe på topp sammen med "Hvor var du når Brå brakk staven", og "Som å hoppe etter Wirkola".
Reidar Liaklev var skøyteløper med stor S. Var helt og stjerne før Hjallis. OL gull i 1948, 10 000 mester i VM 47.
Det var i dette VM at uttrykket "To etter Liaklev"oppstod. Finnen Lassi Parkkinen ble i 20 runder, kommentert av legenden "Niff", til å ligge 2 etter Liaklev, og som aldri kom nærmere en 1,2 sekunder i mål og var altså da aldri 2 etter Liaklev i de offisielle resultatlister.
Faren min, som var en sportsinteressert mann, hadde koll på alle "de største" som for han ikke kunne sammenlignes med de som gikk idag, idag var ca. 1969. Fatter'n og min onkel, begge het Arne, var på Bislet i 52, og så Hjallis vinne gull etter gull. Selvom rekordene var røket for lenge siden, så var det ikke noe som kunne måle seg med Hjallis, jo kanskje "Kupper'n".
Jeg var ikke født og er ikke noe sannhetsvitne til det som foregikk den gang, men fortellingen fra min far og min onkel, er ganske morsomme og min familie var nærmere disse menn, enn noen kunne forestille seg, og i ettertid blir mann litt "undrende".
Bestekameraten til faren min, døde ifjor 2015, og var nabo med Hjallis i mange år. Hjallis selv forsvant i 2013, og i år for bare noen uker siden forsvant min onkel. og hvem dukker opp i hans begravelse, jo "Kupper'n".
"Kupper'n" var en stor skøyteløper, og hyggelig å sitte i samme rom med en slik "legende" og en venn av min familie, selvom det kunne vært hyggeligere omstendigheter. så var det som det var.
 |
| Sten Stensen, OL,VM og EM vinner |
Som sagt var Reidar Liaklev, Hjalmar "Hjallis" Andersen og Kupper'n for gamle og hadde avsluttet sine karrierer når jeg fikk se skøyteløp på tv. Fred Anton Maier var også en jeg bare så i bøkene, og som jeg ikke kan huske selv.
Den første helt for meg var Dag Fornæss. Fornæss var den som jeg husker for første gang i svart hvitt, med laurbærkrans og djevellue, et skjema, men han var aldri "2 etter Liaklev". Knut Bjørnsen og Per Jorsett var legender lenge før jeg hørte deres stemmer på tv, der de fortalte om et unikum på lengdeløpsskøyter fra Hamar.
Dag Fornæss var bare så vidt 20 år når han vant VM for første gang, året var 1969. Det ble også to Europamesterskap, 1969 og 1971. Fornæss forsvant i ung alder fra skøytesporten, der hans store mål og mitt første OL, som jeg kan huske noe fra, Sapporo 1972, ble en skuffelse. En lyskeskade satte en stopper for et olympisk eventyr. Selvom han deltok, ble det plasser utenfor topp 10, nedturen ble for stor, og han la skøytene på hylla, satset på fotball og spilte for Skeid på øverste nivå.
Selv om Fornæss forsvant var skøyter stort på denne tiden. Etter OL i Sapporo, så brøt det ut en gruppe og dannet en "profesjonell" liga, som fikk navnet ISSL. Med norske Svein Erik Stiansen og svenske Jonny Nilsson som pådrivere og initiativtagere. Nilsson var en kjent skikkelse i skøytemiljøet, tidligere gull vinner i OL. Stiansen var tidligere norgesmester. Hele den etablerte skøyte elite forlot amatørenes forbund ISU og ble en del av ISSL. Det ble en stor sportslig opptur, og i 1973 ble det første EM og VM arrangert med Skien og Gøteborg som arrangører av vært sitt mesterskap.
Ard Schenk var den store løperen såvel i OL i Sapporo med 3 gull, som i VM og EM, første da som amatør i 1972 og senere som proff i 1973, vant han alt. Han var en som også satte totalt 18 verdensrekorder. ISSL og senere WISO var en kortfattet affære, og selvom resultatene var bedre og løperne kunne regnes som "varmblods", og gikk fortere enn amatørene, så var etableringen og eventyret over i løpet av 1974. Kun EM ble arrangert, der Bjørn Tveter stakk av med tittelen.
Løpere som Sten Stensen og svensken Gøran Claeson forble i ISU, og fortsatte å gjøre det bra og tok over tronen blant amatørene. Ikke lenge etterpå dukket et nytt norsk skøytefenomen opp, de 4 s'ene.
Stensen, Storholt, Stenshjemmet og Sjøbrend ble en kvartett som for alltid vil bli stående i norsk skøytesport som helt spesielle. Det eldste av de 4S, Sten Stensen, vant VM i 1974 og EM i 1975. Stensen vant også OL gull på 5000 meter i 1976. Representerte Drammen Skøyteklubb og var en fantastisk 5000 og 10 000 meter løper.
 |
| Amund Sjøbrend - VM og EM vinner |
Nr 3 av de 4 S'er for meg er Kai Stenshjemmet. Europamester i 1976 og 1980, dessverre ingen gull fra OL, men to sølvmedaljer fra Lake Placid i 1980, var en god trøst. Stenshjemmet representerte Lillestrøm klubben Ceres og senere Rælingen Skøyteklubb.
Nr 4 av S'ene er Amund Sjøbrend. Han var ikke den yngste av dem, det var Stenshjemmet, men måtte vente lengst på å ta hjem sine VM og EM laurbærkranser. Det ble mye gull, sølv, bronse og laurbær på alle fire, men Sjøbrend er sammen med Stensen bare de to som har vunnet både EM og VM. Sjøbrend fikk ingen OL medaljer, noe de andre kan skilte med.
For meg er "djevellua" et symbol på noe helt spesielt, det er da skøytesporten var "stor". Etter at den forsvant og vi fikk hel trikot, den såkalte "fantomdrakta", så ble det ikke det samme, og det gikk sakte men sikkert nedover, både med min interesse og skøytesporten.
Mine siste helter på isen var de 4 S'er, og selvom jeg har latt meg imponere av Karlstad, Koss og Bøkko, så er det slik at helter blir skapt i barndommen og de som er like gamle eller yngre enn deg selv sjelden eller aldri får den samme plassen.
For meg er og blir skøyter, tv bilder med laurbærkrans, djevellue og et skjema. Men offisielt aldri "To etter Liaklev" hverken for meg, Fornæss eller Parkkinen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar