Denne gang var det flere attraksjoner på menyen og vi var en delegasjon på tre, om det var små griser, musketerer eller noe annet får vi overlate til andre å bestemme, men var vi egentlig tre ?
Jeg reiste onsdag kveld og hadde en stille aften på Stansted SAS Raddison, for så å møte mine to reisevenner dagen etter, da de kom med et tidlig fly fra Gardermoen.
Etter en bedre frokost setter jeg meg i parken foran hotellet, og leser mine to aviser, The Sun og The Express. Så ringer telefonen, det er formannen i supporterklubben på tråden.
Vi skal denne gang dele ut årets spiller prisen til vår utkårede, Jamie Vardy, og jeg har fått tilsendt Vikingskipet i posten fra formannen og tatt det med meg i kofferten.
Formannen som er i enden av røret, lurer på hvor jeg er, og når jeg er oppe i Leicester. Han har fått lyst til å være med. Han er på reise og vet at han skal mellomlande på Gatwick fra sin utreise i Bologna, Italia.
Det å møte Jamie Vardy er ikke dagligdags og samtidig kan det være mulig å få med seg en kamp, en mulig seier, over et lag, Southampton, som ligger under streken.
Billetter, ny avreise hjem dagen etter, hotellrom i Leicester og ditt og datt blir fikset via mobiler og snille venner i Leicester og omegn, og da er vi ikke tre, men fire på vei til Leicester.
Vi tre andre kommer oss omsider på toget og "arriverer" i Leicester rundt lunch tider torsdag. Vi har noen timer til vi skal dele ut prisen, og se kampen etterpå.
Det blir tid til en god lunch og et par av den gode ølen "pint" som en tidligere engelsk proffspiller betegnet som den beste på balløya.
Vikingskipet som var inngravert med navnet til Jamie Vardy hadde vært bokstavelig talt over sjø og land, og fra en postpakke på Notodden til Sandefjord, var den pakket godt ned i kofferten.
Over sjøen hadde den ikke seilt, men blitt fløyet, og nå var det en ny tur på gang. I "stille gange" ble skipet "håndbåret" gjennom Leicester's gater på vei til sin endelig destinasjon.
Det var plutselig blitt sommer i Leicester, og det som ble beskrevet som den varmeste dagen på 70 år i byen, ble til at turen måtte gå i langsomt tempo for at "bæreren" ikke skulle bli til en våt klut.
Våte kluter fungerer dårlig på utdeling av årets spiller priser og man skal være staselig når man møter spillere og ledere i Leicester City FC.
Omsider var skipet fremme ved sin destiniasjon, og fra hotellet, forbi jernbane stasjonen, ned i de mindre pene smug bak The Hind, ut på The New Walk og over veien og inn i Nelson Mandela Park.
Vi passerer Leicester Tigers og Welford Road og vi kikker inn på Local Hero for så å ta de siste skrittene ned til banen og inn i resepsjonen på King Power Stadium.
Men i døren står det en bestemt dame i rett og ber meg vise frem det jeg bærer på. Jeg viser frem skipet og damen slipper meg inn i resepsjonen, der de tre andre "gentlemen" befinner seg.
Det er så klart for utdeling og vi vet hva som venter, ofte det uventede og ofte veldig hyggelig. Har aldri vært her inne uten at det har vært mye latter og hyggelige mennesker, og det skuffes ikke denne gang heller.
Vi blir fulgt inn av vår kontakt, og der ute foran gressmatten dukker Jamie Vardy opp, men han får ikke sagt stort, før Alan John Birkenall (nytt norsk etternavn og amerikansk uttale, vi tar den historien en annen gang) i egen person tar "mikrofonen".
Ut kommer også John Hutchinson, som vi har møtt mange ganger, han bærer tittelen "Leicester City Official Historian", og han har kontroll på det meste.
Selve utdelingen tar ikke lange tiden, og Jamie Vardy ser ut til å kose seg og synes som andre spillere som har fått dette, at det er hyggelig og etter at han forsvinner tilbake i garderoben, starter showet.
Christian Fuchs har satt seg på reservebenken og Alan John kommer med en kjapp kommentar, "Ser du har funnet plassen din Christian", og Fuchs svarer "Ja, jeg er klar, har prøvesittet nå".
De som kjenner Christian Fuchs vet at han har mye på gang også på siden av fotballbanen og skal blant annet være med å hjelpe til rundt Alan John Birkenall's "charity run" som finner sted mot West Ham.
Vi sa til Jamie Vardy at det var tid for et hat trick og han sa "I wll try", men den nyutnevnte kapteinen og vår årets spiller gikk av banen like målløs som Leicester laget i sin helhet.
Mange lurte på hva i all verden Claude Puel hadde gjort med mannskapet og da "apper" og "weber" ble sjekket så skrev alle at nå var det 3-4-3 på gang og elleville teorier blir satt i virke.
Når lagene kommer på banen viser det seg at Puel hadde fortsatt i 4-4-2 og flyttet Albrighton ned på høyre back, det løste et mysterium blant alle oss forståsegpåere.
Da vi kommer tilbake til hotellet strømmer det meldinger inn fra nord og sør og "facebooker", "instagrammer" liker og blir kommentert, bildene er lagt ut og se her, vi er fanget opp av TV2.
Vi får noen bilder og videosnutter oversendt men klarer ikke helt å samle oss om hva som blir sagt av TV2 og deres studiomenn.
Vi hører igjen og igjen, og for oss som er "skeptiske" til TV2 så kan elleville teorier om hva de finner på, gå hjem som sannheter.
Han som har lagt øret omtrent inn i skjermen på telefonen, mener det blir sagt at vi har gitt bort en vannscooter til Jamie Vardy, og vi tar det for en sannhet, fordi disse TV2 folkene kan jo si hva som helst, det er vi vant til når de "håner" Leicester.
Formannen blir rett og slett forbannet og sier, "hva i helvete er dette for noe", hvordan kan de si at vi deler ut en "vannscooter", hva faen skal Jamie Vardy med det.
Vi rister på hodet og lar det ligge, går over på nye temaer og gleder oss over en fin opplevelse nede på stadion, da jeg får fasit "over radaren" direkte bare noe steinkast fra TV2 studioet i Bergen.
Det kommer for en dag at TV2 mener vi har hvalfartet til Leicester med en hvalskute. Jeg er fra Sandefjord, med det får da være grenser til assosiasjoner til en svunnen tid i min hjemby.
Vikingskip og hvalskuter. Ja det er vel noen 1000 års forskjell på akkurat det og hvorfor vi i all verden skulle gi en hvalskute til Jamie Vardy, det får TV2 svare på, men det var da bedre enn at vi hadde gitt en sølvbelagt vannscooter i miniatyr.
Vi var egentlig ferdig med vårt viktigste på denne turen, formannen reiser hjem og vi tre andre blir igjen, noen velger konsert dagen etter, mens jeg blir med til "en lokal" i hjertet av Leicestershire.
England og East Midlands om våren er rett og slett fantastisk. Vi ankommer landsbyen Groby som uttales "Groo-Bee" og som har en del fine vannhull og hvor vi fort "sklir inn".
Lørdagen er her og vi blir hentet i taxi og kjørt tilbake til vårt faste hotell Belmont House. Lørdag har vi ny kamp på programmet og turen går tilbake til Birmingham for et svært viktig oppgjør i League Championship.
Det er som i gode gamle dager og komme tilbake til Birmingham og billetter får vi, selvom det er ganske fullt, så er det bare å stikke huet inn i luka utenfor stadion, se seg rundt og rope ut, "three tickets please" !
St Andrews, hjemmebanen til Birmingham City, er en plass som gir inntrykk av sjel og er en fin stadion som jeg har besøkt flere ganger tidligere, denne gang er det Sheffield United som er motstander for "The Blues".
Sheffield United, "The Blades" kjemper i toppen, mens hjemmelaget er nære nedrykkstreken og trenger sårt poeng. Sheffield United starter bra og tar ledelsen 1-0, men det er Birmingham City som til slutt går seirende ut av oppgjøret og krabber litt vekk fra "spøkelset".
Det er alltid interessant og reise på kamper hvor du kan oppdage noen spillere som du ikke kjenner så godt og denne gang ble det Che Adams og Jota som jeg satte et lite kryss i margen for, begge spiller for Birmingham City, hvis noe andre skulle lure på det.
Tilbake i Leicester så er det tid for mat og som vanlig er indisk en favoritt, vi havner "på'n igjen". Der vi spiser er vi "kjent" og det er "often we are recomended to try something new".
Jeg går for en Chicken Tawa, og den "hovnet" jeg ikke opp av, som noen mente jeg gjorde etter en "tur på madrass". Det var godt og som alltid ble jeg "litt for mett".
Minnerike opplevelser, nye bekjentskaper, latter og moro, et uavgjort, og en målrik affære,et hyggelig møte med Jamie Vardy, hvalfart og vannscootere. Min elleville teori er at dette var en fotballtur, ingen tvil !
 |
| Jamie Vardy & Scandinavian Branch |
Etter en bedre frokost setter jeg meg i parken foran hotellet, og leser mine to aviser, The Sun og The Express. Så ringer telefonen, det er formannen i supporterklubben på tråden.
Vi skal denne gang dele ut årets spiller prisen til vår utkårede, Jamie Vardy, og jeg har fått tilsendt Vikingskipet i posten fra formannen og tatt det med meg i kofferten.
Formannen som er i enden av røret, lurer på hvor jeg er, og når jeg er oppe i Leicester. Han har fått lyst til å være med. Han er på reise og vet at han skal mellomlande på Gatwick fra sin utreise i Bologna, Italia.
Det å møte Jamie Vardy er ikke dagligdags og samtidig kan det være mulig å få med seg en kamp, en mulig seier, over et lag, Southampton, som ligger under streken.
Billetter, ny avreise hjem dagen etter, hotellrom i Leicester og ditt og datt blir fikset via mobiler og snille venner i Leicester og omegn, og da er vi ikke tre, men fire på vei til Leicester.
Vi tre andre kommer oss omsider på toget og "arriverer" i Leicester rundt lunch tider torsdag. Vi har noen timer til vi skal dele ut prisen, og se kampen etterpå.
Det blir tid til en god lunch og et par av den gode ølen "pint" som en tidligere engelsk proffspiller betegnet som den beste på balløya.
Vikingskipet som var inngravert med navnet til Jamie Vardy hadde vært bokstavelig talt over sjø og land, og fra en postpakke på Notodden til Sandefjord, var den pakket godt ned i kofferten.
Over sjøen hadde den ikke seilt, men blitt fløyet, og nå var det en ny tur på gang. I "stille gange" ble skipet "håndbåret" gjennom Leicester's gater på vei til sin endelig destinasjon.
Det var plutselig blitt sommer i Leicester, og det som ble beskrevet som den varmeste dagen på 70 år i byen, ble til at turen måtte gå i langsomt tempo for at "bæreren" ikke skulle bli til en våt klut.
 |
Leicester - City Centre |
Omsider var skipet fremme ved sin destiniasjon, og fra hotellet, forbi jernbane stasjonen, ned i de mindre pene smug bak The Hind, ut på The New Walk og over veien og inn i Nelson Mandela Park.
Vi passerer Leicester Tigers og Welford Road og vi kikker inn på Local Hero for så å ta de siste skrittene ned til banen og inn i resepsjonen på King Power Stadium.
Men i døren står det en bestemt dame i rett og ber meg vise frem det jeg bærer på. Jeg viser frem skipet og damen slipper meg inn i resepsjonen, der de tre andre "gentlemen" befinner seg.
Det er så klart for utdeling og vi vet hva som venter, ofte det uventede og ofte veldig hyggelig. Har aldri vært her inne uten at det har vært mye latter og hyggelige mennesker, og det skuffes ikke denne gang heller.
Vi blir fulgt inn av vår kontakt, og der ute foran gressmatten dukker Jamie Vardy opp, men han får ikke sagt stort, før Alan John Birkenall (nytt norsk etternavn og amerikansk uttale, vi tar den historien en annen gang) i egen person tar "mikrofonen".
Ut kommer også John Hutchinson, som vi har møtt mange ganger, han bærer tittelen "Leicester City Official Historian", og han har kontroll på det meste.
Selve utdelingen tar ikke lange tiden, og Jamie Vardy ser ut til å kose seg og synes som andre spillere som har fått dette, at det er hyggelig og etter at han forsvinner tilbake i garderoben, starter showet.
Christian Fuchs har satt seg på reservebenken og Alan John kommer med en kjapp kommentar, "Ser du har funnet plassen din Christian", og Fuchs svarer "Ja, jeg er klar, har prøvesittet nå".
De som kjenner Christian Fuchs vet at han har mye på gang også på siden av fotballbanen og skal blant annet være med å hjelpe til rundt Alan John Birkenall's "charity run" som finner sted mot West Ham.
Vi sa til Jamie Vardy at det var tid for et hat trick og han sa "I wll try", men den nyutnevnte kapteinen og vår årets spiller gikk av banen like målløs som Leicester laget i sin helhet.
Mange lurte på hva i all verden Claude Puel hadde gjort med mannskapet og da "apper" og "weber" ble sjekket så skrev alle at nå var det 3-4-3 på gang og elleville teorier blir satt i virke.
Når lagene kommer på banen viser det seg at Puel hadde fortsatt i 4-4-2 og flyttet Albrighton ned på høyre back, det løste et mysterium blant alle oss forståsegpåere.
Da vi kommer tilbake til hotellet strømmer det meldinger inn fra nord og sør og "facebooker", "instagrammer" liker og blir kommentert, bildene er lagt ut og se her, vi er fanget opp av TV2.
Vi får noen bilder og videosnutter oversendt men klarer ikke helt å samle oss om hva som blir sagt av TV2 og deres studiomenn.
Vi hører igjen og igjen, og for oss som er "skeptiske" til TV2 så kan elleville teorier om hva de finner på, gå hjem som sannheter.
Han som har lagt øret omtrent inn i skjermen på telefonen, mener det blir sagt at vi har gitt bort en vannscooter til Jamie Vardy, og vi tar det for en sannhet, fordi disse TV2 folkene kan jo si hva som helst, det er vi vant til når de "håner" Leicester.
Formannen blir rett og slett forbannet og sier, "hva i helvete er dette for noe", hvordan kan de si at vi deler ut en "vannscooter", hva faen skal Jamie Vardy med det.
Vi rister på hodet og lar det ligge, går over på nye temaer og gleder oss over en fin opplevelse nede på stadion, da jeg får fasit "over radaren" direkte bare noe steinkast fra TV2 studioet i Bergen.
Det kommer for en dag at TV2 mener vi har hvalfartet til Leicester med en hvalskute. Jeg er fra Sandefjord, med det får da være grenser til assosiasjoner til en svunnen tid i min hjemby.
 |
| Groby - Leicestershire |
Vi var egentlig ferdig med vårt viktigste på denne turen, formannen reiser hjem og vi tre andre blir igjen, noen velger konsert dagen etter, mens jeg blir med til "en lokal" i hjertet av Leicestershire.
England og East Midlands om våren er rett og slett fantastisk. Vi ankommer landsbyen Groby som uttales "Groo-Bee" og som har en del fine vannhull og hvor vi fort "sklir inn".
Lørdagen er her og vi blir hentet i taxi og kjørt tilbake til vårt faste hotell Belmont House. Lørdag har vi ny kamp på programmet og turen går tilbake til Birmingham for et svært viktig oppgjør i League Championship.
Det er som i gode gamle dager og komme tilbake til Birmingham og billetter får vi, selvom det er ganske fullt, så er det bare å stikke huet inn i luka utenfor stadion, se seg rundt og rope ut, "three tickets please" !
 |
| Birmingham City - Sheffield United |
Sheffield United, "The Blades" kjemper i toppen, mens hjemmelaget er nære nedrykkstreken og trenger sårt poeng. Sheffield United starter bra og tar ledelsen 1-0, men det er Birmingham City som til slutt går seirende ut av oppgjøret og krabber litt vekk fra "spøkelset".
Det er alltid interessant og reise på kamper hvor du kan oppdage noen spillere som du ikke kjenner så godt og denne gang ble det Che Adams og Jota som jeg satte et lite kryss i margen for, begge spiller for Birmingham City, hvis noe andre skulle lure på det.
Tilbake i Leicester så er det tid for mat og som vanlig er indisk en favoritt, vi havner "på'n igjen". Der vi spiser er vi "kjent" og det er "often we are recomended to try something new".
Jeg går for en Chicken Tawa, og den "hovnet" jeg ikke opp av, som noen mente jeg gjorde etter en "tur på madrass". Det var godt og som alltid ble jeg "litt for mett".
Minnerike opplevelser, nye bekjentskaper, latter og moro, et uavgjort, og en målrik affære,et hyggelig møte med Jamie Vardy, hvalfart og vannscootere. Min elleville teori er at dette var en fotballtur, ingen tvil !
Kommentarer
Legg inn en kommentar