Det at Jose Mourinho skulle forlate Chelsea var vel noe som enhver ekspert og også jeg ikke hadde tenkt tanken om da denne sesongen startet.
Chelsea var ikke favoritt til å vinne Premier League denne sesongen, det var Man City som hadde gjort de gode signeringene denne sommeren, men at det til de grader skulle gå så dårlig var ikke et scenario noen hadde sett for seg.
Jeg snakker med mange, fans, eksperter og fotball frelste mennesker gjennom året, og en Chelsea fan jeg snakket med påpekte at denne nedturen egentlig ikke startet denne sesongen, men at man så tegn til litt stagnasjon allerede etter nyttår.
Alt som gikk på skinner var litt i utakt og små endringer i lagoppstillingen, som var nødvendig, gjorde at andre halvdel av sesongen ikke var like imponerende som i starten. Grunnlag for seieren i Premier League forrige sesong ble defintivt lagt i første halvdel.
Mourinho er en krevende leder og mye av hans retorikk og metoder, samt psykologiske evner til å løfte lag til nye nivåer er basert på et hat og kjærlighetsprinsipp.
Vi vet at det å få tillit av en trener, eller å vite at en trener så til de grader tror på deg som spiller kan gi energi som du mange ganger ikke engang visste du hadde. Det gjør at du "spiller for trener'n" og hjertet ditt banker litt ekstra for en som du vil prestere for.
Det å ta et ekstra løp, det å flytte smerteterskelen et hakk i riktig retning, det å kjenne på "helvete" ved å virkelig bruke "viljen" er noe du får til når du har den gode følelsen, og som gjør at du ofte "vinner". Men dette er ingen god modell på lang sikt og virker sjelden som en formel alene.
Det er her Mourinho kanskje både feiler og vinner, når han samtidig også har evnen til å irritere på seg maur og litt som et lite barn, forsvarer seg med unskyldninger og bortforklaringer og noen type hersketeknikker som da gjør at du får problemer med å få regnestykket til å gå opp.
Jose Mourinho er en av de mestvinnende trenere i fotballens historie og han besitter evner svært få andre kan skilte med og ekstremt flink til å se hvordan han skal få fotballlag til å vinne, og det er en egenskap som verdsettes høyt.
Chelsea har vunnet fem ligatitler i sin tid som klubb, tre av disse titlene er vunnet med Mourinho som sjef, men også andre trenere har vunnet mye med dette laget som har hatt spillere som kontinuitetsbærere, sammen med en eier som også vet hva som skal til for å vinne.
Det som kanskje har blitt Mourinho sin akilleshæl er det å ta et helt lag fra en generasjon til en annen, og disse løftene er det vel egentlig bare Sir Alex Ferguson som har klart i Premier League sammenheng. Sir Alex viste seg som en fantastisk strateg i disse situasjonene.
Mourinho, har ingen spesiell karriere som spiller å "skryta av", det gjør at han ikke kan lene seg tilbake på sin fortid, og må overbevise sine omgivelser og spillere på en måte som er 100 % fortrolig og basert på at han har lært spillet på en annen måte.
Det at man ikke har en toppspillerbakgrunn og ikke kan lene seg på det at man faktisk har "gjort det som spiller" gjør at man i gitte situasjoner og basert på historikk ofte kommer i situasjoner hvor andre metoder må benyttes for å overbevise og "slå tilbake".
Her feiler Mourinho "big time" fordi hans vei inn i fotballens toppskikte ikke har vært tradisjonell, og han slår med retorikk og et lite tegn til hat, som sikkert er bygget opp over frustrasjoner som ligger dypere enn vi vet noe om.
Det skjedde noe også ifjor som svært få har brukt spalteplass på, og det er returen til Didier Drogba til Chelsea. Det var ikke ventet at Drogba skulle komme tilbake, men det som var meningen, at han skulle bli trener og en mann for akademiet til klubben skjedde ikke.
Drogba forlot Chelsea i sommer, for spill i MLS. Det er nok en avgang som har vært mer negativ enn noen kunne forestille seg. Både fordi Drogba bidro med sitt, på banen, og ikke minst som en stabilisator i garderoben.
Det med balanse i spillergrupper og mellom "salt og pepper" i disse miljøene er muligens undervurdert. Drogba var en fin kontrast til John Terry, som på mange måter har tatt stilling til sitt syn, og ingen i disse miljøene har glemt hendelsen med Ferdinand brødrene.
Det for Ramires, Willian, Mikel m. flere å få tilbake Drogba i miljøet var sikkert bare positivt. Det å miste han igjen, en mentor og en sterk kontrast i "maktbalansen" i laget, er nok sterkt undervurdert, selvom disse spillerne sikkert har alle forutsetninger for å stå på egne bein, så¨er ingen av dem overhodet i nærheten av å ha den auraen som Drogba besitter.
Dette er en faktor som spiller en stor rolle i en tropp, og hvor ubalanse noen ganger kan skape fraksjoner og at noen ikke helt føler seg, slik som de gjorde før. Noen fester er mer morsomme, enn andre, avhenging av hvem som er der og hvem du føler deg best sammen med.
Pedro og Falcao kom inn, Drogba sammen med Cuadrado forsvant. Det ble mer salt og litt mindre pepper. Balansen ble litt forskjøvet, det er det ingen tvil om. Mulig det også ble et annet "party".
Physio dramaet, og Eva Carneiro sin avgang skal heller ikke undervurderes. Gibraltar fødte Carneiro var en populær person i miljøet og hadde vært i klubben siden 2009. Hennes nærvær og person var verdsatt, og det å støte en som utøver sitt yrke på beste måte, er ikke bra, og var nok også en medvirkende årsak.
Det skal vel også nevnes at skader på nøkkelspillere som Costa og Courtois, samt at Matic nok er litt reservert med sin nesemaske, og en Fabregas langt fra sin beste form, er årsaker som må brukes. Edin Hazard har vel heller ikke vært helt "på g".
Brua brast, igjen, men jeg er sikker på at Chelsea vil komme tilbake og bli et Premier League topplag igjen, like sikker er jeg på at Jose Mourinho vil fortsette å ta over fotballklubber og lag og kapre nye titler.
 |
| for mye salt, Jose ? |
Jeg snakker med mange, fans, eksperter og fotball frelste mennesker gjennom året, og en Chelsea fan jeg snakket med påpekte at denne nedturen egentlig ikke startet denne sesongen, men at man så tegn til litt stagnasjon allerede etter nyttår.
Alt som gikk på skinner var litt i utakt og små endringer i lagoppstillingen, som var nødvendig, gjorde at andre halvdel av sesongen ikke var like imponerende som i starten. Grunnlag for seieren i Premier League forrige sesong ble defintivt lagt i første halvdel.
Mourinho er en krevende leder og mye av hans retorikk og metoder, samt psykologiske evner til å løfte lag til nye nivåer er basert på et hat og kjærlighetsprinsipp.
Vi vet at det å få tillit av en trener, eller å vite at en trener så til de grader tror på deg som spiller kan gi energi som du mange ganger ikke engang visste du hadde. Det gjør at du "spiller for trener'n" og hjertet ditt banker litt ekstra for en som du vil prestere for.
Det å ta et ekstra løp, det å flytte smerteterskelen et hakk i riktig retning, det å kjenne på "helvete" ved å virkelig bruke "viljen" er noe du får til når du har den gode følelsen, og som gjør at du ofte "vinner". Men dette er ingen god modell på lang sikt og virker sjelden som en formel alene.
Det er her Mourinho kanskje både feiler og vinner, når han samtidig også har evnen til å irritere på seg maur og litt som et lite barn, forsvarer seg med unskyldninger og bortforklaringer og noen type hersketeknikker som da gjør at du får problemer med å få regnestykket til å gå opp.
Jose Mourinho er en av de mestvinnende trenere i fotballens historie og han besitter evner svært få andre kan skilte med og ekstremt flink til å se hvordan han skal få fotballlag til å vinne, og det er en egenskap som verdsettes høyt.
Chelsea har vunnet fem ligatitler i sin tid som klubb, tre av disse titlene er vunnet med Mourinho som sjef, men også andre trenere har vunnet mye med dette laget som har hatt spillere som kontinuitetsbærere, sammen med en eier som også vet hva som skal til for å vinne.
Det som kanskje har blitt Mourinho sin akilleshæl er det å ta et helt lag fra en generasjon til en annen, og disse løftene er det vel egentlig bare Sir Alex Ferguson som har klart i Premier League sammenheng. Sir Alex viste seg som en fantastisk strateg i disse situasjonene.
Mourinho, har ingen spesiell karriere som spiller å "skryta av", det gjør at han ikke kan lene seg tilbake på sin fortid, og må overbevise sine omgivelser og spillere på en måte som er 100 % fortrolig og basert på at han har lært spillet på en annen måte.
Det at man ikke har en toppspillerbakgrunn og ikke kan lene seg på det at man faktisk har "gjort det som spiller" gjør at man i gitte situasjoner og basert på historikk ofte kommer i situasjoner hvor andre metoder må benyttes for å overbevise og "slå tilbake".
Her feiler Mourinho "big time" fordi hans vei inn i fotballens toppskikte ikke har vært tradisjonell, og han slår med retorikk og et lite tegn til hat, som sikkert er bygget opp over frustrasjoner som ligger dypere enn vi vet noe om.
Det skjedde noe også ifjor som svært få har brukt spalteplass på, og det er returen til Didier Drogba til Chelsea. Det var ikke ventet at Drogba skulle komme tilbake, men det som var meningen, at han skulle bli trener og en mann for akademiet til klubben skjedde ikke.
Drogba forlot Chelsea i sommer, for spill i MLS. Det er nok en avgang som har vært mer negativ enn noen kunne forestille seg. Både fordi Drogba bidro med sitt, på banen, og ikke minst som en stabilisator i garderoben.
Det med balanse i spillergrupper og mellom "salt og pepper" i disse miljøene er muligens undervurdert. Drogba var en fin kontrast til John Terry, som på mange måter har tatt stilling til sitt syn, og ingen i disse miljøene har glemt hendelsen med Ferdinand brødrene.
Det for Ramires, Willian, Mikel m. flere å få tilbake Drogba i miljøet var sikkert bare positivt. Det å miste han igjen, en mentor og en sterk kontrast i "maktbalansen" i laget, er nok sterkt undervurdert, selvom disse spillerne sikkert har alle forutsetninger for å stå på egne bein, så¨er ingen av dem overhodet i nærheten av å ha den auraen som Drogba besitter.
Dette er en faktor som spiller en stor rolle i en tropp, og hvor ubalanse noen ganger kan skape fraksjoner og at noen ikke helt føler seg, slik som de gjorde før. Noen fester er mer morsomme, enn andre, avhenging av hvem som er der og hvem du føler deg best sammen med.
Pedro og Falcao kom inn, Drogba sammen med Cuadrado forsvant. Det ble mer salt og litt mindre pepper. Balansen ble litt forskjøvet, det er det ingen tvil om. Mulig det også ble et annet "party".
Physio dramaet, og Eva Carneiro sin avgang skal heller ikke undervurderes. Gibraltar fødte Carneiro var en populær person i miljøet og hadde vært i klubben siden 2009. Hennes nærvær og person var verdsatt, og det å støte en som utøver sitt yrke på beste måte, er ikke bra, og var nok også en medvirkende årsak.
Det skal vel også nevnes at skader på nøkkelspillere som Costa og Courtois, samt at Matic nok er litt reservert med sin nesemaske, og en Fabregas langt fra sin beste form, er årsaker som må brukes. Edin Hazard har vel heller ikke vært helt "på g".
Brua brast, igjen, men jeg er sikker på at Chelsea vil komme tilbake og bli et Premier League topplag igjen, like sikker er jeg på at Jose Mourinho vil fortsette å ta over fotballklubber og lag og kapre nye titler.
Kommentarer
Legg inn en kommentar