De fleste managere har som regel en grei historie også som spiller og her står ikke The Doc tilbake for noen som helst, der han var en av de viktigste spillerne i klubben Preston North End den gang "Lilywhites" var blant de beste og tilbraget ni sesonger på Deepdale før han satte kursen til London og spill for Arsenal og senere Chelsea. Det ble også totalt 25 landskamper for Skottland, og hvor han også ledet landslaget som kaptein.
Det var i Chelsea han først fikk muligheten til å starte sin karriere som trener og tok over klubben fra "The Swinging West" i 1961 og frem til 1967 var klubbens sjef. Der ble det ikke så mange medaljer, men en Liga Cup pokal fant veien til Stamford Bridge under The Doc's lederskap, det var i 1965. Han fikk også laget til en FA Cup finale i 1967, det ble tap for Tottenham. Legender som Peter Osgood, Charlie Cooke, Peter Bonetti og Ron Harris etablerte seg som nøkkelspillere under "The Doc".
Etter en relativt stabil periode "In charge of The Blues" ble det mange jobbskifter for The Doc etter dette, der han hadde ansvar for klubber som Rotherham, QPR, Aston Villa, FC Porto og det skotske landslaget, alt dette skjedde over en periode fra 1967 til 1972. Da han forlot Skottland hadde han bygget et godt fundament for Willy Ormond som tok over og ledet laget i den siste kvalifiseringskampen og kvalifiserte laget for VM sluttspill i Vest-Tyskland i 1974. Docherty selv var som spiller en del av den skotske troppen i både 1954 og 1958, men fristelsen til å ta over Manchester United ble for stor og han ledet aldri et landslag igjen.
The Doc var "sjefen" og der laget utviklet seg, først med et overraskende tap i FA Cup finalen mot Southampton, tok de heller skalpen fra Liverpool året etter. Best, Charlton og Law var historie og nye helter hadde tatt kontroll på Old Trafford, det var "hope and glory" og noe stort var på gang, i et lag som hadde det som skulle til for å vinne en ny liga tittel.
Men som vi alle husker, nyheten om The Doc og hans sorti i Manchester United slo ned som lyn fra klar himmel og der vi trodde at alt var fryd og gammen hadde skaden skjedd. The Doc fikk fyken etter at det ble funnet bevis for at han hadde hatt et forhold til "the physio wife", og det gjorde at klubben brøt med mannen som var iferd med å bygge et nytt fantastisk fotballag og det bli litt som "babyen og badevannet" der et ikke ferdig prosjekt ble forlatt rett før det hadde slått ut i full blomst.
Det ble etterhvert nye muligheter for Tommy Docherty som ble hentet til Derby County for å få liv i noe som ikke var like godt, men istedet for å ta arven etter Clough og Mackay med seg ble det heller et lite spennende prosjekt på Baseball Ground, og som vi sier, verken "fugl eller fisk", nei ikke lett, når det er "gamle bukker" som skulle forvandles.
Som for mange britiske fotballtrenere kom det tilbud fra fjern og nær, innland og utland, og hvor norske klubber også ofte var med på leken. Lillestrøm var "etter sigende" svært nære ved å bringe selveste "The Doc" til Åråsen, der andre briter både før og etter har hatt stor suksess. Men det ble heller en reise til Australia der klubber som South Melbourne og Sidney Olympic ga skotten noen treneropplevelser.
En retur til England i 1984 ble det der det ble forsøkt på å få liv i et utsultet Wolves, men selv ikke "The Doc" fikk til det og hans lange og innholdsrike trenerkarriere endte til slutt i "non-league" med
Altrincham.
Fotballeventyrene var mange og historien forteller også at han forlot sin første kone, giftet seg med elskerinnen, fikk totalt seks barn, og ble 92 år før han tok farvel. RIP, The Doc, et fotball eventyr, røde djevler, en elskerinne, bukker og babyer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar