Legender og engler, i snøen som falt i fjor

Det er nyttårsaften og vi går snart inn i et nytt år. 2016 står for fall, 2017 kommer snikende. Nå som jeg selv er i den "gylne middelalder" blir det ikke en så stor begivenhet.

Det er jo noe som skal skje og må skje, for hvis ikke det skjer ville det jo vært en merkelig opplevelse. Tenke seg å gå inn i et nytt år uten at det ble akkurat det.

Ukeblader, aviser og handelstanden er klare, ditt horoskop er gitt. "Fjeset" har for lengst sett en lenke delt, eller gitt et "likes". Alle skal fortelle deg og ønske deg et godt nytt år, selvfølgelig topp og fint.

Allan Clarke, Leicester 1968-69
Men for meg handler ikke det om nye år, vi er jo midt i sesongen. Vi har sett mang en kamp og fotballen ruller både over jul og nytt år, bokstavelig talt.

Noe tid er det ekstra akkurat nå og for meg er "tidsklemma" noe slakkere, og gir tid til et og annet historisk tilbakeblikk.

Det er en litt "slakk line" for Leicester akkurat nå, men Leeds er på gang sies det. Mange heier på Leeds og det snakkes fortsatt om Billy Bremner, David Harvey og de gamle helter i hvitt.

En julefest, en nyttårsfeiring og i hyggelige lag kommer de frem. Mange av mine bekjente er fans av de hvite og de snakker fortsatt om Harvey, Bremner og Lorimer's pub, hvem som spiller idag er ikke så viktig. Puben er vist stengt, men huset står vel, så da er det vel spirituelt liv.

Det er noen som synes det er kjekt med "Munch", han får det visst til, det er vel han som trener Leeds nå, og kanskje "skrik" kommer frem, eller kanskje "pikene på broen" har funnet veien til stadion.

Jeg vet ikke helt hva som skaper et hyggelig rom, men at en liten prat om en svunnen tid, hvor Leeds var best og hvor "de som er noe, var noe".

Min kunnskap om engelsk fotball er mangfoldig og jeg legger ikke inn så mye "krutt" hvis folk hygger seg, men hvis de prøver å endre historien med faktafeil, sier jeg bare "sjekk Wikipedia", for det jeg sier er ikke viktig i disse rom, selvom det er riktig eller feil.

Mulig det er er alderen, mulig det er at Leicester liksom har gjort sitt, det er ikke noe mer å snakke om, de har for lengst passert den villeste Leeds drøm, om igjen å vinne et ligamesterskap eller å nå sluttspillet i Champions League.

Don Revie, Leicester 1944-49
Nei da koser vi oss sammen med Lorimer, Bremner, Harvey, Revie og Clarke, større kan det jo ikke bli, og denne verden kjenner vi best, en verden av legender og engler.

For å kunne måle seg litt med "oss som har vunnet Premier League" drar man opp disse tingene som er 40 år gamle, man bruker det for det det er verdt, selvom det som skjer nå er lite interessant eller ikke vedgår andre enn dem selv.

Jeg vet jo at både Don Revie og Allan Clarke begge hadde en fortid i Leicester, og at Revie "himself" misset FA Cup finalen i 1949, da han var skadet og ikke kunne spille i thrilleren mot Wolves.

Allan Clarke spilte 20 år senere i FA Cup finalen, og ble man of the match for Leicester, da de tapte knepent 1-0 for Man City, og bare måneder etter ble hentet av Revie til Leeds.

Ingen skal overhodet ta fra Leeds fans Allan Clarke, overhodet ikke. Men det er fakta at da Leicester i 1968 hentet han til Filbert Street, ble det satt engelsk transfer rekord ved den signeringen. Fulham ble betalt £ 150 000 sommeren 68, står i bøkene det, som engelsk transfer rekord.

Don Revie hadde sett spilleren og så han som en perfekt partner til Mick Jones. Med sjekkheftet dro han sørover fra Yorkshire og handlet spilleren inn, igjen for en ny transfer rekord. £ 165 000 ble lagt på bordet, og Leeds fikk sin mann. Clarke forlot Leicester som rykket ned etter 68-69 sesongen, og skrev under for den regjerende ligamesteren.

Clarke og Revie ble begge legender i Leeds. Revie fløy til englene i 1989 bare 61 år gammel og hans liv som manager var hos Leeds. Hans tid som England trener var en katastrofe og han returnerte aldri til et liv som manager i fotball på toppnivå.

Allan Clarke var nok best som spiller, selvom han skal ha kred for å trene Barnsley opp flere nivåer, men hans tid som manager i Leeds ga ingen legendestatus.

Don Revie, nr 2, fra venstre
Clarke var en av flere "gamle helter" som fant veien frem til manager stolen på Elland Road, men Clarke fikk til kunststykket å kjøre Leeds "ned i grøfta" og ut av det beste selskap for første gang etter at Revie tok dem opp tidlig på 60 tallet, året var 1983.

Historie er viktig, men med legender og engler i snøen som falt i fjor, får vi ingenting gjort.

Det er viktig nå for alle som holder med et lag og holde tritt med "nuet" og aldri glemme at et nytt år eller en ny sesong for den sags skyld er det "viktige".

Se fremover, se mulighetene, hver offensiv og måk den snøen som faller nå, den vi måkte i fjor er borte selvom det så vanskelig ut når vi måkte den vekk, så har vi jo "måkt den" bort, helt bort.

Da er det på tide å ønske et godt nytt år, tenke litt på alt vi har måkt av snø, og kanskje dvele ved det litt, være litt stolt over det, tenke at var det verdt alt strevet, det forsvant jo allikevel, ja, ja, gjort er gjort, Revie, Clarke, Leicester og Leeds :-)

Kommentarer

Populære innlegg