Bruker Freia sin reklametekst her og vrir og vrenger litt på den. Da er det vel ingen som tviler på innholdet og hvorfor hver eneste tur til mitt Mekka er litt magisk
Denne gang var jeg treig i avtrekkeren, hadde ikke bestemt meg helt for å reise over sammen med Ulf og Øivind, som hadde pekt ut denne kampen som sin første denne sesongen.
Var i tvil da jeg forrige uke startet i ny jobb, og visste ikke om jeg fikk tid eller mulighet til å dra over så tidlig i august. Det har gått greit første uka og derfor bestemte jeg meg på onsdag for å bli med.
Skulle få det til å ikke ta fri fra jobb, reise ut fra Sandefjord på ettermiddagen og hjem sent søndag kveld. Jeg har før reist med Ryanair ut fra Torp kl. 17 og hjem midt på dagen på søndag, men korrespondansen med tog fra Leicester til Stansted på en søndag er ikke god, og reisen blir litt strevsom da.
Jeg bestilte billetter med Norwegian, ut ved sju tida på kvelden og hjemkomst søndag kveld. Alt så bra ut på papiret, selv om billettene da er dyrere enn å reise med Ryanair. Fikk billetter til 1700 tur retur, og det var greit, helt til jeg kom til Torp.
Under innsjekkingen fikk jeg beskjed om at flyet var tre timer forsinka fra Malaga. Fikk en matkupong på kr 95. Det holder vel til et rundstykke og en brus, men la inn en 0,4 og betalte mellomlegget selv. Greit det, selv om jeg måtte gjøre en del endringer i avtalene mine.
Jeg sendte noen tekstmeldinger til de som skulle hente meg på Gatwick og til mine turkamerater som var i Leicester allerede, reiste ut fra Rygge disse "Oslo Gutta". Da ble det litt tid til å eksperimentere litt med min nye Iphone5, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skulle bruke.
Etter hvert kom flyet i lufta og jeg landet på Gatwick ved 11 tida engelsk tid, og hadde en avtale med Oadby Taxi om å hente meg. Litt eksklusivt å kjøre taxi fra Gatwick til Leicester, men faktisk ikke så ille pris. Du betaler £ 120 ca. Blir kjørt dør til dør og det var egentlig det eneste som hadde fått meg til Leicester denne kvelden. Ingen tog som går om natta i UK heller.
Føyk litt rundt på flyplassen for å finne han som skulle plukke meg opp, ringte opp igjen og fikk etter hvert fatt på min sjåfør. En 42 årig indisk/engelsk kar som etter hvert gjorde turen til Leicester til en fin opplevelse.
Mange som kjenner meg vet jo at jeg ikke bare snakker fotball, og veldig få indiere er opptatt av lærkula. Denne karen var litt oppdatert på fotball, men for han var cricket det store. Det ble også en forklaring på hvorfor cricket slo til i India og at fotball ble det store i Sør Amerika, der engelskmenn bygde jernbaner og koloniserte på 1800 tallet og tidlig 1900 tall.
Teorien til taxi sjåføren om hvorfor cricket var blitt så populært i Asia og at fotball slo til andre steder hvor Engelskmenn koloniserte var fordi det ikke var lett å finne store nok plasser til å spille fotball, mens det eneste man trengte for å få spilt litt cricket, var en gate, et balltre og en liten ball, samt at man kunne være to og ikke brukte så mye plass.
Vi pratet om ditt og datt fra DNA og oppfinnelser på Leicester University til maten til mora til taxi sjåføren, som visst var noe av det bedre man kunne få av indisk.
Jeg er en som liker indisk mat, og koser meg med det når vi er i Leicester, som kan beskrives som "Little India", med en stor konsentrasjon av indiere boende i byen.
Vindaloo, Madras, Curry er for meg velkjente begrep. Vindaloo er ikke kona til spissen på Leicester, Madras er ikke noe man sover på og Curry er ikke noe man strør over maten.
Dette er nivåene på styrken i krydderet som man koker de indiske retter i. Jeg er ingen ekspert, men etter utallige besøk på indiske restauranter i Leicester, så har man lært seg noe. Vi besøker helst Curry House, på London Road. Blitt et stamsted og betjeningen kjenner oss godt.
Når vi først er inne på indisk mat, så må man heller ikke glemme drikken. Vi har forelsket oss i Cobra som ølsort og denne er god og mild ved siden av den sterke maten.
Vi svingte inn på Belmont en time etter midnatt, fikk sjekket inn og igjen ble ferden mot rommet en ny opplevelse. For de som har bodd på Belmont så vet man at ingen rom er like og at trapper og ganger er som et spøkelsestog på tivoli.
Denne gang var det et nytt rom, som var stort og fint, og med spesial priser så blir det ikke så galt heller. Vi har det fint på Belmont. Et godt og vennlig hotell i Leicester med den velkjente New Walk alleen på utsiden av hotellet.
Det er lørdag og den store dagen er kommet. Jeg går ned for å spise frokost sammen med Ulf og Øivind, som dagen før hadde tatt seg en tur ut til Blaby, for en tre retter på Bakers Arms. Englands nest eldste pub, grunnlagt på 1500 tallet. Var der i Januar, og kanskje ikke så mye igjen fra 1500 tallet bortsett fra en eller to bordbiter og selvfølgelig stilen på puben.
Turen gikk ned til banen for å få kjøpt en billett, få handlet litt i Leicester "sjappa", og tatt et bilde eller to. Tok en taxi ned, gikk tilbake, forbi Local Hero. Allerede åpnet, men litt for tidlig for meg med en "morrapils", så det ble en kaffe på meg.
Tida går fort når vi er i Leicester der vi går gjennom Nelson Mandela Park, forbi Rugby banen Welford Road, hjemmet til Tigers, og tilbake til hotellet.
Tilbake på hotellet og snart avgang igjen for ruta som alltid følges før hjemmekamp. Ned til Swan & Rushes, en legende pub. Her møter vi venner fra London Branch. David, BA, Paul Taylor og pianisten er bare noen av de vi møter omtrent hver gang.
Hyggelige karer som følger Leicester i tykt og tynt og som alltid har et smil om munnen, kan sin Leicester historie og vet forskjell på godt og vondt.
BA, har en utrolig historie og fartstid som Leicester fan siden tidlig 60 tall. Han har ingen relasjon til Leicester, men født og oppvokst i Manchester. Han ble Leicester fan fordi han ikke fikk lov til å være med på FA Cup finalen i 1963. Manchester United spilte mot Leicester i finalen i 63. Hele familien reiste, BA måtte bli igjen hjemme, fordi han var for liten, ble forbanna og begynte å holde med motstanderen og har fulgt Leicester i tykt og tynt siden.
Alle er fornøyd nå, god stemning og Leicester har plukket opp 7 poeng før dagens oppgjør på 3 kamper. Det er bra det, men en ung gjeng spillere og nye financial fair play regler.
Vi sitter ute i "vinterhagen" på Swan & Rushes. Et par andre kommer og setter seg, og de er nysgjerrig på disse tre revene fra Norge. Vi forteller historien vår, og alle ler og koser seg. De sier som det er, fantastisk at det finnes "people out there" utenfor England som holder med Leicester.
Det ble også spørsmål om "Lillyhammer" som går på engelsk tv nå og har blitt en "hit" blant engelskmenn. Bra norgesreklame, og gode tilbakemeldinger.
Legger ut litt nytt på Facebook til våre trofaste nordiske venner, og fine tilbakemeldinger som varmer. Alltid hyggelig det. Takk til Reidar, Håkon og alle dere andre som liker og kommenterer.
Motstanderen denne lørdagen er Birmingham City. Et lag vi har hatt litt trøbbel med opp igjennom og som har hatt en tøff start. Var ikke sikker på noen ting egentlig og var spent å se hva Fuhre's gutter hadde å by på. Bluenose Trond er en ihugga Blues fan og en trofast tjener for SBF.
Vi gikk inn på stadion, og etterhvert ble det avspark. Leicester var uten kapteinen Wes Morgan, formasjonen var endret fra 3-5-2 og tilbake til den tradisjonelle 4-4-2.
Det ble ingen god start for Leicester og vi kom under 1-0 etter en scoring av Matt Green. Vi har mange gode minner fra kamper som har endt godt, men også hatt noen nedturer gjennom årenes løp.
Det blir alltid bedre stemning når vi vinner, ikke så rart det. Men Nigel Pearson visste råd i pausen og gjør to fine bytter. Inn med Dyer og Knockaert, ut med Drinkwater og Wood.
Leicester fosser fremover og vi får scoringer ved Vardy og King, begge målene foran oss på den søndre tribunen. Deretter legger Nugent på til 3-1 på straffe. Birmingham kommer tilbake ved Burke, men for sent.
Vi var det beste laget mot Birmingham, ingen tvil. Tilbake til New Walk og en liten etter rapport på The Wault, med London Branch, som alle er på samme sted. Det er på veien til toget, og gutta drar tilbake til London, mens vi går noen få 100 meter tilbake til hotellet.
Ut for et måltid på den nærmeste indiske, og en hyggelig prat, før vi tar turen tilbake igjen til hotellet og for gamle rever med fotball i hjertet, så blir det heller Match of the Day på senga, enn en ekstra "pint" i baren.
Turen hjem er alltid en lang tog opplevelse som går med til å lese aviser, sove og gjøre seg klar til å innta tax free hyllene på Torp.
Takk for nå Leicester, snart tilbake !
Var i tvil da jeg forrige uke startet i ny jobb, og visste ikke om jeg fikk tid eller mulighet til å dra over så tidlig i august. Det har gått greit første uka og derfor bestemte jeg meg på onsdag for å bli med.
Skulle få det til å ikke ta fri fra jobb, reise ut fra Sandefjord på ettermiddagen og hjem sent søndag kveld. Jeg har før reist med Ryanair ut fra Torp kl. 17 og hjem midt på dagen på søndag, men korrespondansen med tog fra Leicester til Stansted på en søndag er ikke god, og reisen blir litt strevsom da.
Jeg bestilte billetter med Norwegian, ut ved sju tida på kvelden og hjemkomst søndag kveld. Alt så bra ut på papiret, selv om billettene da er dyrere enn å reise med Ryanair. Fikk billetter til 1700 tur retur, og det var greit, helt til jeg kom til Torp.
Under innsjekkingen fikk jeg beskjed om at flyet var tre timer forsinka fra Malaga. Fikk en matkupong på kr 95. Det holder vel til et rundstykke og en brus, men la inn en 0,4 og betalte mellomlegget selv. Greit det, selv om jeg måtte gjøre en del endringer i avtalene mine.
Jeg sendte noen tekstmeldinger til de som skulle hente meg på Gatwick og til mine turkamerater som var i Leicester allerede, reiste ut fra Rygge disse "Oslo Gutta". Da ble det litt tid til å eksperimentere litt med min nye Iphone5, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skulle bruke.
Etter hvert kom flyet i lufta og jeg landet på Gatwick ved 11 tida engelsk tid, og hadde en avtale med Oadby Taxi om å hente meg. Litt eksklusivt å kjøre taxi fra Gatwick til Leicester, men faktisk ikke så ille pris. Du betaler £ 120 ca. Blir kjørt dør til dør og det var egentlig det eneste som hadde fått meg til Leicester denne kvelden. Ingen tog som går om natta i UK heller.
Føyk litt rundt på flyplassen for å finne han som skulle plukke meg opp, ringte opp igjen og fikk etter hvert fatt på min sjåfør. En 42 årig indisk/engelsk kar som etter hvert gjorde turen til Leicester til en fin opplevelse.
Mange som kjenner meg vet jo at jeg ikke bare snakker fotball, og veldig få indiere er opptatt av lærkula. Denne karen var litt oppdatert på fotball, men for han var cricket det store. Det ble også en forklaring på hvorfor cricket slo til i India og at fotball ble det store i Sør Amerika, der engelskmenn bygde jernbaner og koloniserte på 1800 tallet og tidlig 1900 tall.
Teorien til taxi sjåføren om hvorfor cricket var blitt så populært i Asia og at fotball slo til andre steder hvor Engelskmenn koloniserte var fordi det ikke var lett å finne store nok plasser til å spille fotball, mens det eneste man trengte for å få spilt litt cricket, var en gate, et balltre og en liten ball, samt at man kunne være to og ikke brukte så mye plass.
Vi pratet om ditt og datt fra DNA og oppfinnelser på Leicester University til maten til mora til taxi sjåføren, som visst var noe av det bedre man kunne få av indisk.
Jeg er en som liker indisk mat, og koser meg med det når vi er i Leicester, som kan beskrives som "Little India", med en stor konsentrasjon av indiere boende i byen.
Vindaloo, Madras, Curry er for meg velkjente begrep. Vindaloo er ikke kona til spissen på Leicester, Madras er ikke noe man sover på og Curry er ikke noe man strør over maten.
Dette er nivåene på styrken i krydderet som man koker de indiske retter i. Jeg er ingen ekspert, men etter utallige besøk på indiske restauranter i Leicester, så har man lært seg noe. Vi besøker helst Curry House, på London Road. Blitt et stamsted og betjeningen kjenner oss godt.
Når vi først er inne på indisk mat, så må man heller ikke glemme drikken. Vi har forelsket oss i Cobra som ølsort og denne er god og mild ved siden av den sterke maten.
Vi svingte inn på Belmont en time etter midnatt, fikk sjekket inn og igjen ble ferden mot rommet en ny opplevelse. For de som har bodd på Belmont så vet man at ingen rom er like og at trapper og ganger er som et spøkelsestog på tivoli.
Denne gang var det et nytt rom, som var stort og fint, og med spesial priser så blir det ikke så galt heller. Vi har det fint på Belmont. Et godt og vennlig hotell i Leicester med den velkjente New Walk alleen på utsiden av hotellet.
Det er lørdag og den store dagen er kommet. Jeg går ned for å spise frokost sammen med Ulf og Øivind, som dagen før hadde tatt seg en tur ut til Blaby, for en tre retter på Bakers Arms. Englands nest eldste pub, grunnlagt på 1500 tallet. Var der i Januar, og kanskje ikke så mye igjen fra 1500 tallet bortsett fra en eller to bordbiter og selvfølgelig stilen på puben.
Turen gikk ned til banen for å få kjøpt en billett, få handlet litt i Leicester "sjappa", og tatt et bilde eller to. Tok en taxi ned, gikk tilbake, forbi Local Hero. Allerede åpnet, men litt for tidlig for meg med en "morrapils", så det ble en kaffe på meg.
Tida går fort når vi er i Leicester der vi går gjennom Nelson Mandela Park, forbi Rugby banen Welford Road, hjemmet til Tigers, og tilbake til hotellet.
Tilbake på hotellet og snart avgang igjen for ruta som alltid følges før hjemmekamp. Ned til Swan & Rushes, en legende pub. Her møter vi venner fra London Branch. David, BA, Paul Taylor og pianisten er bare noen av de vi møter omtrent hver gang.
Hyggelige karer som følger Leicester i tykt og tynt og som alltid har et smil om munnen, kan sin Leicester historie og vet forskjell på godt og vondt.
BA, har en utrolig historie og fartstid som Leicester fan siden tidlig 60 tall. Han har ingen relasjon til Leicester, men født og oppvokst i Manchester. Han ble Leicester fan fordi han ikke fikk lov til å være med på FA Cup finalen i 1963. Manchester United spilte mot Leicester i finalen i 63. Hele familien reiste, BA måtte bli igjen hjemme, fordi han var for liten, ble forbanna og begynte å holde med motstanderen og har fulgt Leicester i tykt og tynt siden.
Alle er fornøyd nå, god stemning og Leicester har plukket opp 7 poeng før dagens oppgjør på 3 kamper. Det er bra det, men en ung gjeng spillere og nye financial fair play regler.
Vi sitter ute i "vinterhagen" på Swan & Rushes. Et par andre kommer og setter seg, og de er nysgjerrig på disse tre revene fra Norge. Vi forteller historien vår, og alle ler og koser seg. De sier som det er, fantastisk at det finnes "people out there" utenfor England som holder med Leicester.
Det ble også spørsmål om "Lillyhammer" som går på engelsk tv nå og har blitt en "hit" blant engelskmenn. Bra norgesreklame, og gode tilbakemeldinger.
Legger ut litt nytt på Facebook til våre trofaste nordiske venner, og fine tilbakemeldinger som varmer. Alltid hyggelig det. Takk til Reidar, Håkon og alle dere andre som liker og kommenterer.
Motstanderen denne lørdagen er Birmingham City. Et lag vi har hatt litt trøbbel med opp igjennom og som har hatt en tøff start. Var ikke sikker på noen ting egentlig og var spent å se hva Fuhre's gutter hadde å by på. Bluenose Trond er en ihugga Blues fan og en trofast tjener for SBF.
Vi gikk inn på stadion, og etterhvert ble det avspark. Leicester var uten kapteinen Wes Morgan, formasjonen var endret fra 3-5-2 og tilbake til den tradisjonelle 4-4-2.
Det ble ingen god start for Leicester og vi kom under 1-0 etter en scoring av Matt Green. Vi har mange gode minner fra kamper som har endt godt, men også hatt noen nedturer gjennom årenes løp.
Det blir alltid bedre stemning når vi vinner, ikke så rart det. Men Nigel Pearson visste råd i pausen og gjør to fine bytter. Inn med Dyer og Knockaert, ut med Drinkwater og Wood.
Leicester fosser fremover og vi får scoringer ved Vardy og King, begge målene foran oss på den søndre tribunen. Deretter legger Nugent på til 3-1 på straffe. Birmingham kommer tilbake ved Burke, men for sent.
Vi var det beste laget mot Birmingham, ingen tvil. Tilbake til New Walk og en liten etter rapport på The Wault, med London Branch, som alle er på samme sted. Det er på veien til toget, og gutta drar tilbake til London, mens vi går noen få 100 meter tilbake til hotellet.
Ut for et måltid på den nærmeste indiske, og en hyggelig prat, før vi tar turen tilbake igjen til hotellet og for gamle rever med fotball i hjertet, så blir det heller Match of the Day på senga, enn en ekstra "pint" i baren.
Turen hjem er alltid en lang tog opplevelse som går med til å lese aviser, sove og gjøre seg klar til å innta tax free hyllene på Torp.
Takk for nå Leicester, snart tilbake !
Kommentarer
Legg inn en kommentar