Dette er en film som veldig mange bør se, den er rett og slett en fulltreffer. Alle som er voksne nå, leker ikke lenger, men det gjorde vi før, så da er det bare å følge anbefalingen
Jeg hadde et spesielt forhold til biler, Matchbox, Corgi og Dinky var for meg helt dagligdags, og på den tiden de varemerkene jeg hadde et veldig godt forhold til.
De som kjenner meg fra den tiden for veldig lenge siden, husker at jeg bar rundt på en koffert med biler. Faren min var snill med meg, og han ga meg alltid en liten bil hver lørdag.
Det pågikk i noen år til jeg ble 10 eller noe slikt, så det ble mange biler. Jeg hadde dem alle i en koffert og passet godt på dem.
Men som i Toy Story så kommer det frem at lekene likte best hvis noen leker med dem, ikke at de ikke ble brukt eller blir passet så godt på at de bare ble tatt frem ved gitte anledninger.
Mine biler var i bevegelse hele tiden, og venner av meg fikk leke med dem, og vi lekte mye med biler både inne og ute.
Etter hvert så fikk vi også inn nye og kreative ideer. Ved siden av bilene i butikken stod det små malingbokser som også kunne kjøpes.
Hadde en fetter i Tønsberg som hadde fått litt maling og drev også litt med modellfly, han malte ikke bare modellfly men også biler, og lakkering ble etter hvert en del av leken med bilene.
Farger ble kjøpt inn, og bilene ble etter hvert malt om og særlig farger som gull og bronse ble veldig populære helt til hele samlingen av biler faktisk ble forgylt.
Har tenkt litt etterpå hvorfor jeg ikke bare beholdt bilene som orginaler, men igjen også tenkt på det som var kjærnen i Toy Story, at ja leker skal lekes med, og ikke bevares som ubrukte gjenstander.
Da fikk jeg egentlig ikke så dårlig følelse for at jeg hadde malt alle disse bilene, som rett og slett ble ødelagt og etter hvert lagt vekk.
For det var vel det som var meningen med dette, nemlig leken, det å få vise kreativitet og samtidig ta initiativ gjennom lekene, bruke dem og ha gøy med dem, ikke at de var like hele og fine som da jeg fikk dem.
Jeg hadde et spesielt forhold til biler, Matchbox, Corgi og Dinky var for meg helt dagligdags, og på den tiden de varemerkene jeg hadde et veldig godt forhold til.
De som kjenner meg fra den tiden for veldig lenge siden, husker at jeg bar rundt på en koffert med biler. Faren min var snill med meg, og han ga meg alltid en liten bil hver lørdag.
Det pågikk i noen år til jeg ble 10 eller noe slikt, så det ble mange biler. Jeg hadde dem alle i en koffert og passet godt på dem.
Men som i Toy Story så kommer det frem at lekene likte best hvis noen leker med dem, ikke at de ikke ble brukt eller blir passet så godt på at de bare ble tatt frem ved gitte anledninger.
Mine biler var i bevegelse hele tiden, og venner av meg fikk leke med dem, og vi lekte mye med biler både inne og ute.
Etter hvert så fikk vi også inn nye og kreative ideer. Ved siden av bilene i butikken stod det små malingbokser som også kunne kjøpes.
Hadde en fetter i Tønsberg som hadde fått litt maling og drev også litt med modellfly, han malte ikke bare modellfly men også biler, og lakkering ble etter hvert en del av leken med bilene.
Farger ble kjøpt inn, og bilene ble etter hvert malt om og særlig farger som gull og bronse ble veldig populære helt til hele samlingen av biler faktisk ble forgylt.
Har tenkt litt etterpå hvorfor jeg ikke bare beholdt bilene som orginaler, men igjen også tenkt på det som var kjærnen i Toy Story, at ja leker skal lekes med, og ikke bevares som ubrukte gjenstander.
Da fikk jeg egentlig ikke så dårlig følelse for at jeg hadde malt alle disse bilene, som rett og slett ble ødelagt og etter hvert lagt vekk.
For det var vel det som var meningen med dette, nemlig leken, det å få vise kreativitet og samtidig ta initiativ gjennom lekene, bruke dem og ha gøy med dem, ikke at de var like hele og fine som da jeg fikk dem.
Kommentarer
Legg inn en kommentar