Det er jo litt rart at et lite reisebrev fra en tur til Leicester får tittelen "Hus i Peru", men kommer til det etter hvert, her er opplevelsen konvertert til tekst
Forlot jobben klokken 16.15, hjem en liten tur for å hente bagen og kjører til Torp. Glemmer brillene, må hente dem. Er langsynt og liker å se målene på "King Power".
Kommer til Torp, sier "goodbye" og går inn i ventehallen, og som vanlig glemmer jeg, ja brillene, de ligger igjen i bilen, distre, ja det er Mr. Meg.
Treffer Ulf på vei inn i sikkerhetskontrollen og vi venter på et presist fly, og vet også denne gangen blir det behagelig når vi kommer frem, taxien venter oss på Stansted.
Det blir etter hvert gjensyn med han som kjørte meg til Leicester sist, og det blir igjen prat om oss, som reiser til Leicester for å se fotball. Det er gøy for innfødte å vite at de har noen som følger dem.
Vi avslutter fredagskvelden med noen "Cobra" og en matbit på Curry House på London Road. Litt greit å forlate jobben ved 4 tida og sitte på en god indisk i Leicester rundt 9.
Ulf og jeg starter lørdagen tidlig med en spasertur på noen km, først ned til "Filbert Way", eller "King Power" om du vil. Kikker litt i "sjappa", deretter en liten "pubwalk" til The Globe og senere ned til Swan and Rushes for "spillemøte" med "brun te og kjeks".
Pianisten, BA, David og "Mannen fra Leeds" er på plass. "Mannen fra Leeds" ser Leicester hver helg, drikker en øl, kjører hjem etter kamp. Disse gutta har like rare historier som alle oss andre for hvorfor de holder med Leicester.
Det blir etter hvert kamp og vi er på plass bak det søndre målet. Det vi ser er et Leicester lag som tar kommandoen fra første spark og viser hvem som er sjefen.
Laget er lite endret, og Wasilewski er vel det eneste nye fjeset denne gang. Gjør en god figur polakken og gir et solid inntrykk. Nugent scorer, alle jubler.
Det blir en nedtur når Bournemouth får sin utligning, men jeg er rolig og vet at dette vil bli seier, trykket mot Cherries blir for massivt og Lloyd Dyer er i kjempeslag.
Etter hvert kommer målet i buret foran oss. Jamie Vardy er målscorer. Må si jeg liker Vardy sin innstiling- Han løper på alt, stopper aldri å kjempe og er en terrier.
Det blir igjen seier og 2-1 er et godt resultat, selv om gutta foran oss og bak oss, er litt lei av at vi ikke kan "drepe kampen" og få en 3-1 scoring med så mye overtak.
Det er mye bra nå, Andy King og Danny Drinkwater spiller bra sentralt, Moore og Morgan har funnet tonen, og fremme er Nugent og Vardy på hugget, så glemmer vi ikke Dyer som er bedre enn på lenge.
Som vanlig ønsker Ulf å kjøre løpet og avslutte en perfekt dag med en middag på San Carlos. Chianti Classico og litt stil er vel ikke å forakte, og det blir det nok av her.
Når vi sitter her mitt i middagen, dukker kelneren opp med Andy King, som ser tatoveringene til "Larsen" og smiler og sier "nice tats". For de som ikke vet det så har Ulf to fine Leicester logoer på hver arm, rett over håndleddene.
Det er nå på tide å returnere til Belmont, og klokken er jo ikke så mye, ca. 22, og baren på Belmont er en fin "mingleplass".
Her kommer vi alltid i prat med noen hyggelige mennesker og siden betjeningen kjenner oss så godt, og vet hvorfor vi er her, så blir vi introdusert til mange mennesker under våre opphold.
Denne gang var det et par i 70 årene som ble nysgjerrig på oss. Det som var det litt spesielle var at disse to, hadde vært i direktør boksen på kampen og at ja sønnen til "mannen" var økonomisjefen til Leicester.
Så da har vi igjen fått møte noen mennesker som sikkert vil fortelle noen at de har møtt Ulf og meg, "two of a kind" or "the crazy Norwegians", who cares.
Søndag er ingen god dag for tog i East Midlands så vi har booket det samme taxi selskapet for å hente oss 9.30, denne gang er det "Affy" som er sjafør.
Affy prater om alt og ingenting, en indisk kar med mye på hjertet. Det ene temaet slår det andre, og etter hvert så blir det "Hus i Peru".
Affy har mange venner og kamerater verden over og en av dem hadde reist til Peru. Her ble han vitne til at folk bodde i hus uten tak, for å slippe skatt. Du betaler nemlig ikke skatt før huset er ferdigstilt og et godt eksempel på det er at taket er montert. Affy forteller at kreativiteten er stor i Peru.
En kjøretur gjennom halve England blir fort morsom når du snakker med mennesker som har en annen bakgrunn enn deg selv, liker å høre hva du har å si, samtidig kan dele sine historier og gi av seg selv. Det er lett å snakke med mennesker når vi har en en ting felles, Leicester.
Det ble igjen en minnerik tur til "et sted ingen kunne tru at noen kunne bu", så da så, da lukker vi reisebrevet med disse små ord, og sier takk og på gjensyn.
Forlot jobben klokken 16.15, hjem en liten tur for å hente bagen og kjører til Torp. Glemmer brillene, må hente dem. Er langsynt og liker å se målene på "King Power".Kommer til Torp, sier "goodbye" og går inn i ventehallen, og som vanlig glemmer jeg, ja brillene, de ligger igjen i bilen, distre, ja det er Mr. Meg.
Treffer Ulf på vei inn i sikkerhetskontrollen og vi venter på et presist fly, og vet også denne gangen blir det behagelig når vi kommer frem, taxien venter oss på Stansted.
Det blir etter hvert gjensyn med han som kjørte meg til Leicester sist, og det blir igjen prat om oss, som reiser til Leicester for å se fotball. Det er gøy for innfødte å vite at de har noen som følger dem.
Vi avslutter fredagskvelden med noen "Cobra" og en matbit på Curry House på London Road. Litt greit å forlate jobben ved 4 tida og sitte på en god indisk i Leicester rundt 9.
Ulf og jeg starter lørdagen tidlig med en spasertur på noen km, først ned til "Filbert Way", eller "King Power" om du vil. Kikker litt i "sjappa", deretter en liten "pubwalk" til The Globe og senere ned til Swan and Rushes for "spillemøte" med "brun te og kjeks".
Pianisten, BA, David og "Mannen fra Leeds" er på plass. "Mannen fra Leeds" ser Leicester hver helg, drikker en øl, kjører hjem etter kamp. Disse gutta har like rare historier som alle oss andre for hvorfor de holder med Leicester.
Det blir etter hvert kamp og vi er på plass bak det søndre målet. Det vi ser er et Leicester lag som tar kommandoen fra første spark og viser hvem som er sjefen.
Laget er lite endret, og Wasilewski er vel det eneste nye fjeset denne gang. Gjør en god figur polakken og gir et solid inntrykk. Nugent scorer, alle jubler.
Det blir en nedtur når Bournemouth får sin utligning, men jeg er rolig og vet at dette vil bli seier, trykket mot Cherries blir for massivt og Lloyd Dyer er i kjempeslag.
Etter hvert kommer målet i buret foran oss. Jamie Vardy er målscorer. Må si jeg liker Vardy sin innstiling- Han løper på alt, stopper aldri å kjempe og er en terrier.
Det blir igjen seier og 2-1 er et godt resultat, selv om gutta foran oss og bak oss, er litt lei av at vi ikke kan "drepe kampen" og få en 3-1 scoring med så mye overtak.
Det er mye bra nå, Andy King og Danny Drinkwater spiller bra sentralt, Moore og Morgan har funnet tonen, og fremme er Nugent og Vardy på hugget, så glemmer vi ikke Dyer som er bedre enn på lenge.
Som vanlig ønsker Ulf å kjøre løpet og avslutte en perfekt dag med en middag på San Carlos. Chianti Classico og litt stil er vel ikke å forakte, og det blir det nok av her.
Når vi sitter her mitt i middagen, dukker kelneren opp med Andy King, som ser tatoveringene til "Larsen" og smiler og sier "nice tats". For de som ikke vet det så har Ulf to fine Leicester logoer på hver arm, rett over håndleddene.
Det er nå på tide å returnere til Belmont, og klokken er jo ikke så mye, ca. 22, og baren på Belmont er en fin "mingleplass".
Her kommer vi alltid i prat med noen hyggelige mennesker og siden betjeningen kjenner oss så godt, og vet hvorfor vi er her, så blir vi introdusert til mange mennesker under våre opphold.
Denne gang var det et par i 70 årene som ble nysgjerrig på oss. Det som var det litt spesielle var at disse to, hadde vært i direktør boksen på kampen og at ja sønnen til "mannen" var økonomisjefen til Leicester.
Så da har vi igjen fått møte noen mennesker som sikkert vil fortelle noen at de har møtt Ulf og meg, "two of a kind" or "the crazy Norwegians", who cares.
Søndag er ingen god dag for tog i East Midlands så vi har booket det samme taxi selskapet for å hente oss 9.30, denne gang er det "Affy" som er sjafør.
Affy prater om alt og ingenting, en indisk kar med mye på hjertet. Det ene temaet slår det andre, og etter hvert så blir det "Hus i Peru".
Affy har mange venner og kamerater verden over og en av dem hadde reist til Peru. Her ble han vitne til at folk bodde i hus uten tak, for å slippe skatt. Du betaler nemlig ikke skatt før huset er ferdigstilt og et godt eksempel på det er at taket er montert. Affy forteller at kreativiteten er stor i Peru.
En kjøretur gjennom halve England blir fort morsom når du snakker med mennesker som har en annen bakgrunn enn deg selv, liker å høre hva du har å si, samtidig kan dele sine historier og gi av seg selv. Det er lett å snakke med mennesker når vi har en en ting felles, Leicester.
Det ble igjen en minnerik tur til "et sted ingen kunne tru at noen kunne bu", så da så, da lukker vi reisebrevet med disse små ord, og sier takk og på gjensyn.
Kommentarer
Legg inn en kommentar