OL i Sochi nærmer seg, vi har alle våre favoritter og gode minner, for meg blir det da, gode dager fra Lillehammer, tanker om Bradbury og Haggis
Det er, ja faktisk, 20 år siden de fleste av oss tok turen til Lillehammer for å se OL "live", noe som var en fantastisk opplevelse.
Jeg var sammen med venner på en hytte ved Skumsjøen, i Gjøvik kommune. Det var vår base gjennom mange iskalde dager i februar 1994. Det var hjerterom her, og alle fikk plass.
Vi sov i soveposer her og der, og mat ble lagd på rundgang. Folk kom og gikk, reiste til og fra arrangementer og en fantastisk atmosfære og bra samhold dannet grunnlag for at vi fikk en god OL opplevelse i 1994.
Under OL på Lillehammer, fikk jeg oppleve at Kjetil Andre Aamodt suste ned til sølv i utfor, og at Thomas Alsgaard danset seg til OL gull på 3 mil. Andre løpere så ut som om de gikk for livet, mens Alsgaard ruslet rundt i skogen og virket som om han ikke var sliten i det hele tatt.
Det vi også husker fra Lillehammer er dramaet mellom isdronningene Tonja Harding og Nancy Kerrigan. De tok det meste av overskriftene, selv om ingen av dem vant gull.
Koss og Bredesen må vel også nevnes, fantastisk da de tok gull i grener som sitter i den norske folkesjela. Et OL hopprenn vunnet av en nordmann er som skapt for Hollywood, det er jo det optimale. 5000 og 10000 på skøyter er våre grener, og vil alltid være, selv om vi ikke lenger er "best".
"Do a Bradbury" er blitt et fenomen i Australia etter at kortbane løperen Steven Bradbury gikk inn til OL gull i Salt Lake City (2002). Han tok seg til finalen gjennom at folk ble disket og falt i sine heat og da alle foran han falt i finalen og han seilte inn til gull, ble vi alle stumme. Det første og eneste vinter OL gull som Australia noen gang har vunnet, og for et gull.
Taktikken til Bradbury var å sikre seg en medalje, og han gikk bare rolig bak og ventet på at noen skulle falle, men at alle foran han skulle ramle i siste sving, var nok mer enn forventet, men som sagt viktig med en "slagplan" og kanskje det blir bedre enn du tror.
Etter å ha fulgt med på det norske mesterskapet i langrenn, som ble arrangert på Lillehammer denne uken, så har jeg tenkt på haggis. For oss som har spist dette, så vet vi at det ikke er noe spesielt, men at det virkelig er en "mannfolksport" og få det ned.
Skotter spiser haggis, og jeg vet ikke om det er dette Andrew Musgrave er foret på, men noe spesielt må det være. Musgrave klarte det umulige, nemlig å vinne et norsk mesterskap på ski. Hvem hadde trodd at en skotte skulle få til det, men ja det er gjort og det i 2014.
Håpet er at Musgrave vil "Do a Bradbury" igjen i Sochi. Andrew Musgrave er kapabel til å ta gull på ski sprint. Traseen er hard og kan minne litt om Lillehammer og den vil passe skotten godt.
Jeg ønsker med dette alle et fantastisk OL, og heier på Skottland og Haggis i Sochi !
Det er, ja faktisk, 20 år siden de fleste av oss tok turen til Lillehammer for å se OL "live", noe som var en fantastisk opplevelse.
Jeg var sammen med venner på en hytte ved Skumsjøen, i Gjøvik kommune. Det var vår base gjennom mange iskalde dager i februar 1994. Det var hjerterom her, og alle fikk plass. Vi sov i soveposer her og der, og mat ble lagd på rundgang. Folk kom og gikk, reiste til og fra arrangementer og en fantastisk atmosfære og bra samhold dannet grunnlag for at vi fikk en god OL opplevelse i 1994.
Under OL på Lillehammer, fikk jeg oppleve at Kjetil Andre Aamodt suste ned til sølv i utfor, og at Thomas Alsgaard danset seg til OL gull på 3 mil. Andre løpere så ut som om de gikk for livet, mens Alsgaard ruslet rundt i skogen og virket som om han ikke var sliten i det hele tatt.
Det vi også husker fra Lillehammer er dramaet mellom isdronningene Tonja Harding og Nancy Kerrigan. De tok det meste av overskriftene, selv om ingen av dem vant gull.
Koss og Bredesen må vel også nevnes, fantastisk da de tok gull i grener som sitter i den norske folkesjela. Et OL hopprenn vunnet av en nordmann er som skapt for Hollywood, det er jo det optimale. 5000 og 10000 på skøyter er våre grener, og vil alltid være, selv om vi ikke lenger er "best".
"Do a Bradbury" er blitt et fenomen i Australia etter at kortbane løperen Steven Bradbury gikk inn til OL gull i Salt Lake City (2002). Han tok seg til finalen gjennom at folk ble disket og falt i sine heat og da alle foran han falt i finalen og han seilte inn til gull, ble vi alle stumme. Det første og eneste vinter OL gull som Australia noen gang har vunnet, og for et gull.
Taktikken til Bradbury var å sikre seg en medalje, og han gikk bare rolig bak og ventet på at noen skulle falle, men at alle foran han skulle ramle i siste sving, var nok mer enn forventet, men som sagt viktig med en "slagplan" og kanskje det blir bedre enn du tror.
Etter å ha fulgt med på det norske mesterskapet i langrenn, som ble arrangert på Lillehammer denne uken, så har jeg tenkt på haggis. For oss som har spist dette, så vet vi at det ikke er noe spesielt, men at det virkelig er en "mannfolksport" og få det ned.
Skotter spiser haggis, og jeg vet ikke om det er dette Andrew Musgrave er foret på, men noe spesielt må det være. Musgrave klarte det umulige, nemlig å vinne et norsk mesterskap på ski. Hvem hadde trodd at en skotte skulle få til det, men ja det er gjort og det i 2014.Håpet er at Musgrave vil "Do a Bradbury" igjen i Sochi. Andrew Musgrave er kapabel til å ta gull på ski sprint. Traseen er hard og kan minne litt om Lillehammer og den vil passe skotten godt.
Jeg ønsker med dette alle et fantastisk OL, og heier på Skottland og Haggis i Sochi !
Kommentarer
Legg inn en kommentar