OL er over, og den grå hverdagen er tilbake, det handler ikke lenger om gull, sølv og bronse. Da ser jeg litt tilbake og her er mitt resyme
Det var med skepsis mange satte seg ned for å følge det som skulle være det første reklame OL, med sylferske eller rustne TV2 kommentatorer. De hadde samlet rubbel og bit og gitt dem en mikrofon.
Noen leverte varene så det holdt, både av utøvere og kommentatorer. Harald Bredeli leverte til terningskast 6 i hver øvelse, Paasche var også i sitt ess og må få topp karakter.
For meg var det utrolig og se Ole Einar Bjørndalen gå inn til gull på sprinten. Det var en vanvittig prestasjon, kanskje den største i OL historien. Bjørndalen kronet verket med gull i mix og ble med det tidenes olympier, og føk forbi sitt store forbilde Bjørn Dæhli.
Det å høre Johan Kaggestad er også en fryd. For en mann, for en kunnskap for en lidenskap. Den mannen er sport, han kan jo alt og presenterer alt på best mulig måte, jeg bøyer meg i hatten.
Thomas og Harald leverte fine show hver eneste kveld, med gullfisker som gjennomgangsmelodi og en Truls Svendsen i superslag, som er like tørr som steppene i Sibir, men morsom allikevel, da.
OL dagboka på facebook blir et godt minne, og kan ligge der og kose seg. Alle begivenhetene er godt dokumentert og pakket fint inn i spaltene som lages automatisk av sidene selv.
Min store favoritt, skotten Musgrave, ble ikke noen suksess. Han endte langt nede i resultatlistene og på siste ark. Han brant kruttet i NM, der han slo OL gullvinneren Hattestad, som ble norsk mester, men nr. 2 da, etter skotten.
OL hadde også sine Bradbury og opptil flere. Svenske langrenssløpere ble dette OL's Bradbury's, sammen med kombinert løperen Magnus Moan.
FC Sotsji som ble en utrolig suksess og Top Dog (et curling drama) satte vel et nytt fokus på en sport som mange ikke helt har forstått. Jeg synes Top Dog er et fanastisk eksempel på å dra det meste ut av en sport som i utgangspunktet ikke trekker massene til seg.
Putin, konger og dronninger var på plass, tragiske hendelser, sørgebind, Heiberg og alt som skal være med for å skape dramatikk og debatt, var hjertelig til stede.
Putin on the Ritz er for meg en klassiker og for en som liker litt sær humor så ble dette en skikkelig godbit, en kjeks over alle kjekser, en stor begivenhet i skikkelig Monty Python ånd.
Jeg er selvfølgelig glad for at Norge vinner medaljer, men gleder meg også over andre som går inn og vinner. Slalom vinner for kvinner, Mikaela Shiffrin er en fantastisk skiløper, et naturtalent, fantastisk.
Akkurat som vår egen bronsemedaljør i samme øvelse for herrer, Henrik Kristoffersen.
Begge to fortsatt tenåringer og vi vil nok få glede oss over å se dem fremover i nye renn, både VM og OL, og bra at Norge fortsatt vil ha gode utøvere i den største vinter ski idretten, alpint.
Mange har klaget over skøyter, men faktisk så var det vel flere lyspunkter enn nedturer. Da mange av de norske deltagerne havnet på gode plasseringer, men altså ingen medaljer, men det kommer nok neste gang.
Vi fikk også oppleve en norsk jente i kunstløp, Anne Line Gjersem. Hun nådde overraskende en finale og satte Norge på kartet igjen i en øvelse som vi ikke hadde hatt deltagere i på 50 år.
Et gjensyn med bob og aking ble det også. Det er nesten som Donald Duck på juleaften, men kun vært 4. år, man ser det, så er det borte i 4 år og kommer tilbake som en tradisjon.
Da runder vi av med en liten OL kuriositet. Thorleif Haug var en stor norsk vinterolympier og tok mange medaljer i flere grener under de første lekene i Chamonix i 1924.
Haug døde i 1934, bare 40 år gammel, og 50 år etter at han hadde vunnet en bronse medalje i hopp, mistet han medaljen, etter at det ble påvist en regnefeil i listene fra Chamonix.
Medaljen ble i 1974 overrakt til en 83 år gammel Anders Haugen, som fikk den av datteren til Haug. Det er aldri for sent for noe, når det gjelder Olympiske Leker.
Vinnere og tapere, medaljer hit og dit, og ja alt er vel som det skal være da. Da slår vi av lyset for denne gang, setter oss i stolen og venter i 4 år på et nytt eventyr.
Det var med skepsis mange satte seg ned for å følge det som skulle være det første reklame OL, med sylferske eller rustne TV2 kommentatorer. De hadde samlet rubbel og bit og gitt dem en mikrofon.Noen leverte varene så det holdt, både av utøvere og kommentatorer. Harald Bredeli leverte til terningskast 6 i hver øvelse, Paasche var også i sitt ess og må få topp karakter.
For meg var det utrolig og se Ole Einar Bjørndalen gå inn til gull på sprinten. Det var en vanvittig prestasjon, kanskje den største i OL historien. Bjørndalen kronet verket med gull i mix og ble med det tidenes olympier, og føk forbi sitt store forbilde Bjørn Dæhli.
Det å høre Johan Kaggestad er også en fryd. For en mann, for en kunnskap for en lidenskap. Den mannen er sport, han kan jo alt og presenterer alt på best mulig måte, jeg bøyer meg i hatten.
Thomas og Harald leverte fine show hver eneste kveld, med gullfisker som gjennomgangsmelodi og en Truls Svendsen i superslag, som er like tørr som steppene i Sibir, men morsom allikevel, da.
OL dagboka på facebook blir et godt minne, og kan ligge der og kose seg. Alle begivenhetene er godt dokumentert og pakket fint inn i spaltene som lages automatisk av sidene selv.
Min store favoritt, skotten Musgrave, ble ikke noen suksess. Han endte langt nede i resultatlistene og på siste ark. Han brant kruttet i NM, der han slo OL gullvinneren Hattestad, som ble norsk mester, men nr. 2 da, etter skotten.
OL hadde også sine Bradbury og opptil flere. Svenske langrenssløpere ble dette OL's Bradbury's, sammen med kombinert løperen Magnus Moan.
FC Sotsji som ble en utrolig suksess og Top Dog (et curling drama) satte vel et nytt fokus på en sport som mange ikke helt har forstått. Jeg synes Top Dog er et fanastisk eksempel på å dra det meste ut av en sport som i utgangspunktet ikke trekker massene til seg.
Putin, konger og dronninger var på plass, tragiske hendelser, sørgebind, Heiberg og alt som skal være med for å skape dramatikk og debatt, var hjertelig til stede.
Putin on the Ritz er for meg en klassiker og for en som liker litt sær humor så ble dette en skikkelig godbit, en kjeks over alle kjekser, en stor begivenhet i skikkelig Monty Python ånd.Jeg er selvfølgelig glad for at Norge vinner medaljer, men gleder meg også over andre som går inn og vinner. Slalom vinner for kvinner, Mikaela Shiffrin er en fantastisk skiløper, et naturtalent, fantastisk.
Akkurat som vår egen bronsemedaljør i samme øvelse for herrer, Henrik Kristoffersen.
Begge to fortsatt tenåringer og vi vil nok få glede oss over å se dem fremover i nye renn, både VM og OL, og bra at Norge fortsatt vil ha gode utøvere i den største vinter ski idretten, alpint.
Mange har klaget over skøyter, men faktisk så var det vel flere lyspunkter enn nedturer. Da mange av de norske deltagerne havnet på gode plasseringer, men altså ingen medaljer, men det kommer nok neste gang.
Vi fikk også oppleve en norsk jente i kunstløp, Anne Line Gjersem. Hun nådde overraskende en finale og satte Norge på kartet igjen i en øvelse som vi ikke hadde hatt deltagere i på 50 år.
Et gjensyn med bob og aking ble det også. Det er nesten som Donald Duck på juleaften, men kun vært 4. år, man ser det, så er det borte i 4 år og kommer tilbake som en tradisjon.
Da runder vi av med en liten OL kuriositet. Thorleif Haug var en stor norsk vinterolympier og tok mange medaljer i flere grener under de første lekene i Chamonix i 1924.
Haug døde i 1934, bare 40 år gammel, og 50 år etter at han hadde vunnet en bronse medalje i hopp, mistet han medaljen, etter at det ble påvist en regnefeil i listene fra Chamonix.
Medaljen ble i 1974 overrakt til en 83 år gammel Anders Haugen, som fikk den av datteren til Haug. Det er aldri for sent for noe, når det gjelder Olympiske Leker.
Vinnere og tapere, medaljer hit og dit, og ja alt er vel som det skal være da. Da slår vi av lyset for denne gang, setter oss i stolen og venter i 4 år på et nytt eventyr.
Kommentarer
Legg inn en kommentar