For meg blir opprykket denne sesongen spesielt, for det blir jo opprykk, ingenting skal ta fra oss det nå. Alle kampene i League 1 og Championship, en 17. mai i Skien og ja alle de mange minnene strømmer på.
Det å oppleve å se fans som lever og ånder for fotballen og laget sitt er fantastisk. Folk som ikke liker fotball bør oppleve det, de forstår ikke de.
Jeg er ofte over og ser mitt Leicester i kamp, da får jeg møte fansen over alle fans, gutta som reiser strand og land for å se sine rever i kamp.
Har møtt denne gjengen i Bodø, Stockholm og på Lillestrøm. De er der "all the time", på London Road i Peterborough, og på City Ground. De er med både "home and away".
De kaller seg London Branch, og historiene om hvordan de ble fans av klubben fra East Midlands er mange og spesielle, og alle har sin egen og fortelle.
De synger de fineste sanger, de har egen vogn på toget, egne seter og de sitter i riktig rekkefølge og alt skal gå i takt, om det er lørdag, søndag eller midtuke kamp.
Sangen om Barry Hayles, number 1, number 2, number 3, number 4, number 5, number 6, number 7, number 8, number 9, number 10, number 11, er en du bør høre, med fine stemmer fra London Branch. For en sang, for en gjeng, og ja, for noen stemmer.
Denne gjengen er alltid på reise, mellom divisjoner og stasjoner kommer de seg fram. British Rail bør være ydmyke. Med sine blå og hvite antrekk, drakter fra 60, 70 og 80, blir de mitt svar på toppen av lidenskap.
For oss, som går under pseudonymet "friends from over the sea", så er det selvfølgelig også fantasisk og oppleve et Leicester i medvind, og se at vi endelig er på vei.
Det har vært mange oppturer og nedturer gjennom årene, men vi er ikke alene der, mange klubber opplever akkurat det samme, og jeg håper at vi kan bli et nytt Southampton.
Klubben fra syd klatret tilbake til toppen gjennom doble opprykk og har etablert et lag og et spill på øverste nivå som må være rollemodellen for alle som driver med fotball.
Jeg ønsker å se fotballklubber på denne måten, og det er litt slik de gode reve årgangene også har vært etablert, en miks av mennesker og talent som blir til noe veldig spesielt.
Det er greit å mimre litt i slike stunder, når vi banker Burnley 2-0 på Turf Moor, med en scoring i hver omgang og full kontroll, akkurat som den perfekte film på kino.
Har møtt Leicester spillere fra mange forskjellige generasjoner. Cross, Worthington, Wollett, Birchenall og Rofe, The Bloomfield Boys.
Mine fine sekunder foran øynene på Jimmy Bloomfield, da jeg rakk fram autograf blokka mi, og han skrev ned sine krusseduller på et ruteark, som ble noe mye mer da pennen skiftet hender mellom meg og Jimmy.
Det å sitte i "Sky Bar" på Sas Hotellet i Bodø og diskutere gamle spillerkjøp med Craig Levein og føle hans skotske gjestfrihet og se hans glede over å se nordmenn med Leicester i hjertet.
Det å selv trekke i Leicester drakt, spille mot Coventry fans og virkelig føle det å få ta del i en supporterkultur som er så spesiell at du ikke forstår det helt, er utrolig fint.
For meg er ikke fotball og Leicester det viktigste i livet, men det er veldig godt å ha når "Chips are Down" og du skulle ønske at det var tid for å legge seg under en stein, da ser du emblemet foran deg og ting er ikke så galt allikevel.
Vi kan jo ikke skrive denne historien uten å ikke nevne 40 åringen Kevin Phillips. En spiller som har strøket det meste av rekorder og gjør at Foxes and Fossils må ut i en ny og fjerde utgave om litt.
Phillips med fortid i det meste av fotballklubber på øyriket og en egen evne til å snuse seg frem til de rette posisjoner og score de viktigste målene, han blir for meg symbolet på årets opprykk og fine sesong.
Spilleren Nigel Pearson hentet fra Crystal Palace i Januar, har gjort akkurat det som var foventent, hoppe inn i noen minutter og avgjøre kamper med sine mål.
Da gleder vi oss til neste sesong, følge pre-season med ekstra spenning, venter på "the fixture list" og planlegger nye reiser til fine fotballkamper på øverste nivå.
Up the Foxes !
 |
Jeg er ofte over og ser mitt Leicester i kamp, da får jeg møte fansen over alle fans, gutta som reiser strand og land for å se sine rever i kamp.
Har møtt denne gjengen i Bodø, Stockholm og på Lillestrøm. De er der "all the time", på London Road i Peterborough, og på City Ground. De er med både "home and away".
De kaller seg London Branch, og historiene om hvordan de ble fans av klubben fra East Midlands er mange og spesielle, og alle har sin egen og fortelle.
De synger de fineste sanger, de har egen vogn på toget, egne seter og de sitter i riktig rekkefølge og alt skal gå i takt, om det er lørdag, søndag eller midtuke kamp.
Sangen om Barry Hayles, number 1, number 2, number 3, number 4, number 5, number 6, number 7, number 8, number 9, number 10, number 11, er en du bør høre, med fine stemmer fra London Branch. For en sang, for en gjeng, og ja, for noen stemmer.
Denne gjengen er alltid på reise, mellom divisjoner og stasjoner kommer de seg fram. British Rail bør være ydmyke. Med sine blå og hvite antrekk, drakter fra 60, 70 og 80, blir de mitt svar på toppen av lidenskap.
For oss, som går under pseudonymet "friends from over the sea", så er det selvfølgelig også fantasisk og oppleve et Leicester i medvind, og se at vi endelig er på vei.
Det har vært mange oppturer og nedturer gjennom årene, men vi er ikke alene der, mange klubber opplever akkurat det samme, og jeg håper at vi kan bli et nytt Southampton.
Klubben fra syd klatret tilbake til toppen gjennom doble opprykk og har etablert et lag og et spill på øverste nivå som må være rollemodellen for alle som driver med fotball.
Jeg ønsker å se fotballklubber på denne måten, og det er litt slik de gode reve årgangene også har vært etablert, en miks av mennesker og talent som blir til noe veldig spesielt.
Det er greit å mimre litt i slike stunder, når vi banker Burnley 2-0 på Turf Moor, med en scoring i hver omgang og full kontroll, akkurat som den perfekte film på kino.Har møtt Leicester spillere fra mange forskjellige generasjoner. Cross, Worthington, Wollett, Birchenall og Rofe, The Bloomfield Boys.
Mine fine sekunder foran øynene på Jimmy Bloomfield, da jeg rakk fram autograf blokka mi, og han skrev ned sine krusseduller på et ruteark, som ble noe mye mer da pennen skiftet hender mellom meg og Jimmy.
Det å sitte i "Sky Bar" på Sas Hotellet i Bodø og diskutere gamle spillerkjøp med Craig Levein og føle hans skotske gjestfrihet og se hans glede over å se nordmenn med Leicester i hjertet.
Det å selv trekke i Leicester drakt, spille mot Coventry fans og virkelig føle det å få ta del i en supporterkultur som er så spesiell at du ikke forstår det helt, er utrolig fint.
For meg er ikke fotball og Leicester det viktigste i livet, men det er veldig godt å ha når "Chips are Down" og du skulle ønske at det var tid for å legge seg under en stein, da ser du emblemet foran deg og ting er ikke så galt allikevel.
Vi kan jo ikke skrive denne historien uten å ikke nevne 40 åringen Kevin Phillips. En spiller som har strøket det meste av rekorder og gjør at Foxes and Fossils må ut i en ny og fjerde utgave om litt.
Phillips med fortid i det meste av fotballklubber på øyriket og en egen evne til å snuse seg frem til de rette posisjoner og score de viktigste målene, han blir for meg symbolet på årets opprykk og fine sesong.
Spilleren Nigel Pearson hentet fra Crystal Palace i Januar, har gjort akkurat det som var foventent, hoppe inn i noen minutter og avgjøre kamper med sine mål.
Da gleder vi oss til neste sesong, følge pre-season med ekstra spenning, venter på "the fixture list" og planlegger nye reiser til fine fotballkamper på øverste nivå.
Up the Foxes !
Kommentarer
Legg inn en kommentar