Det er en skjebnedag for Brann i morgen. Jeg har selvfølgelig sympati for Mjøndalen, men denne gang må jeg innrømme at mitt hjerte banker "rødt".
Tankene svever tilbake til en tid da jeg fikk mitt første møte med en spiller som ble en legende i Brann, men tilbragte sine unge dager i grønt og gult hos Helgerød i Sandefjord. Arne Møller het han og var et helt spesielt idrettstalent.
Jeg så han spille fotball første gang i en cup turnering i Bugårdsparken, Sandefjord. Han representerte Helgerød jr, og det ble en spesiell opplevelse, der jeg observerte det hele fra sidelinja.
Han var et lag alene og løp mer enn resten av de andre til sammen. Pasningene ble slått presist i luftrom og på gress, og selvom de andre spillerne mistet ballen gang på gang, var Møller der og vant den tilbake, han var overalt, som en tornado.
Kampen endte uavgjort, og det ble straffekonk. Det var da helt naturlig at Arne tok hanskene og stilte seg i mål. Han var best i mål også, og for noen redninger han gjorde, helt enestående å se på.
I hvit t-skjorte, med oppbrettede armer og litt spytt på hendene kastet han seg med reaksjonsredninger som knapt Shilton, Banks og Clemence kunne kopiere.
Denne sene kvelden i flomlys i Bugårdsparken fikk jeg se en spiller som senere ble en legende i Brann, spilte på landslaget, vant cupfinalen og la Bergen for sine føtter.
Arne snakket alltid varmt om Helgerød, og han satte klubben på kartet. Snakkisen ble stor i Sandefjord da han i riks media beskrev HIL legende Torbjørn Andersen som sin favorittspiller.
Torbjørn ble ingen helt og spiller som Arne Møller, men for Helgerød folk var han stor og sviktet aldri laget i grønt og gult, en klubbspiller av den gode gamle sorten.
Møller og Andersen er ikke på banen i morgen når Nedre Eiker Stadion igjen er tilbake på kartet og i sentrum for en riks begivenhet i fotball.
Hvis Brann spillerne finner den indre motivasjonen, har like store hjerter for sin klubb som Møller og Andersen, jobber godt for hverandre og har den samme spirit som Arne hadde for sine medspillere på Helgerød jr, får de nok fornyet tillit i Tippeligaen.
Det tar ikke vekk min beundring for den tidligere Bristol City midtstopperen Vegard Hansen. For en mann og fotballleder, kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for han.
Det å ta et lag som Mjøndalen trinn for trinn og skape slike resultater er bare enormt, og de kan jo igjen ryste Brann som de rystet Werder Bremen.
Det blir ingen lett oppgave for Rikard Norling og hans 11 utvalgte, men tror at de beste evner finnes frem og at Huseklepp og co vil skape et indre løft, og gjøre det som skal gjøres i en vanskelig bortekamp.
Har venner i begge leire, og håper at de uansett får se en spennende kamp og vet at de alle vil være lidenskapelig opptatt av akkurat sitt lag, og ønsker lykke til.
Skal se kampen fra sofakroken. Det blir brun kaffe i koppen, rød duk på bordet og skal ikke se bort ifra at tanker om både Møller og Andersen vil streife innom, når jeg ser dette legandariske oppgjøret mellom to lag med ekte fotball skjel.
 |
| Arne Møller |
Jeg så han spille fotball første gang i en cup turnering i Bugårdsparken, Sandefjord. Han representerte Helgerød jr, og det ble en spesiell opplevelse, der jeg observerte det hele fra sidelinja.
Han var et lag alene og løp mer enn resten av de andre til sammen. Pasningene ble slått presist i luftrom og på gress, og selvom de andre spillerne mistet ballen gang på gang, var Møller der og vant den tilbake, han var overalt, som en tornado.
Kampen endte uavgjort, og det ble straffekonk. Det var da helt naturlig at Arne tok hanskene og stilte seg i mål. Han var best i mål også, og for noen redninger han gjorde, helt enestående å se på.
I hvit t-skjorte, med oppbrettede armer og litt spytt på hendene kastet han seg med reaksjonsredninger som knapt Shilton, Banks og Clemence kunne kopiere.
Denne sene kvelden i flomlys i Bugårdsparken fikk jeg se en spiller som senere ble en legende i Brann, spilte på landslaget, vant cupfinalen og la Bergen for sine føtter.
Arne snakket alltid varmt om Helgerød, og han satte klubben på kartet. Snakkisen ble stor i Sandefjord da han i riks media beskrev HIL legende Torbjørn Andersen som sin favorittspiller.
Torbjørn ble ingen helt og spiller som Arne Møller, men for Helgerød folk var han stor og sviktet aldri laget i grønt og gult, en klubbspiller av den gode gamle sorten.
Møller og Andersen er ikke på banen i morgen når Nedre Eiker Stadion igjen er tilbake på kartet og i sentrum for en riks begivenhet i fotball.
Hvis Brann spillerne finner den indre motivasjonen, har like store hjerter for sin klubb som Møller og Andersen, jobber godt for hverandre og har den samme spirit som Arne hadde for sine medspillere på Helgerød jr, får de nok fornyet tillit i Tippeligaen.
Det tar ikke vekk min beundring for den tidligere Bristol City midtstopperen Vegard Hansen. For en mann og fotballleder, kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for han.
Det å ta et lag som Mjøndalen trinn for trinn og skape slike resultater er bare enormt, og de kan jo igjen ryste Brann som de rystet Werder Bremen.
Det blir ingen lett oppgave for Rikard Norling og hans 11 utvalgte, men tror at de beste evner finnes frem og at Huseklepp og co vil skape et indre løft, og gjøre det som skal gjøres i en vanskelig bortekamp.
Har venner i begge leire, og håper at de uansett får se en spennende kamp og vet at de alle vil være lidenskapelig opptatt av akkurat sitt lag, og ønsker lykke til.
Skal se kampen fra sofakroken. Det blir brun kaffe i koppen, rød duk på bordet og skal ikke se bort ifra at tanker om både Møller og Andersen vil streife innom, når jeg ser dette legandariske oppgjøret mellom to lag med ekte fotball skjel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar