Idag er det 6. februar, det er en fredag og folk gleder seg til helga. Men denne datoen vil for oss som følger fotballen fra øyriket alltid være spesiell uansett hvilken ukedag den faller på.
Tilbake i 1958 var 6. februar en torsdag og det ble ikke en hvilken som helst torsdag, fordi det skjedde en tragisk hendelse som alltid vil være forbundet med denne dagen.
Mangt er skrevet om "The Munich Air Disaster" som hendte denne dagen og det var fotballklubben Manchester United som fikk de store overskriftene, fordi deres spillere og støtteaparat med flere, ble rammet av en forferdelig fly ulykke og katastrofe.
Årsaken til hendelsen, var snødriv og en isete rullebane. Flyet, en Airspeed Ambassodor, fikk aldri tatt av og skled ut av retning og traff et hus. Vingen ble revet av med følger som gjorde at 23 personer måtte bøte med livet.
Det var totalt 44 personer om bord, 20 døde der og da, mens tre personer døde på sykehus i dagene etter at det fatale hadde skjedd.
Manchester United hadde spilt uavgjort 3-3 i en bortekamp i Europacupen mot Røde Stjerne fra Beograd. Det var nødvendig med denne mellomlandingen i Munchen på vei tilbake, grunnet behov for påfyll av drivstoff.
To forsøk på å komme opp i lufta, var allerede gjort, da tragedien inntraff, Det var tatt en avgjørelse om å gjøre et tredje forsøk. Et forslag om en overnatting til neste dag hadde blitt nedstemt, da det ville ødelegge tidsskjemaet for flyselskapet.
Manchester United laget var ledet av den legendariske Sir Matt Busby, og hans mannskap var kjent som "The Busby Babes", et lag med stort talent og på vei til å vinne sitt tredje strake ligamesterskap, og med lyst til å vinne i Europa, og denne sesongen var de gode nok.
Europacupen var en relativt ny turnering og Manchester United var den eneste klubben fra England som til da hadde deltatt. Laget hadde en unik blanding av talent, rutine og helt spesielle spillere.
Av de omkomne 23, var det 8 spillere. De 8 var Geoff Bent, Roger Byrne, Eddie Colman, Duncan Edwards (døde på sykehus 15 dager senere), Mark Jones, David Pegg, Tommy Taylor og Liam "Billy" Whelan.
Duncan Edwards var bare 21 år og beskrevet som en av de mest talentfulle spillere verden hadde sett på denne tiden. Han hadde allerede rukket å spille 18 landskamper for England og scoret 5 mål.
Tommy Taylor var også en spiller med helt spesielle egenskaper, 26 år og Engelsk landslagspiller. Han hadde spilt 19 landskamper og på disse scoret 16 mål.
Vingen David Pegg var et annet stort talent, som også i en alder av 22 hadde gjort sin debut for England. Roger Byrne var en etablert Engelsk landslagspiller og en solid forsvarspiller.
Liam Whelan, en ire, som var kjent for sin målteft, med 43 scoringer på 79 ligakamper, ble også revet bort i en alder av bare 22. Bent, Colman og Jones var kanskje mindre kjent, men allikevel viktige bidragsytere i denne gruppa av meget talentfulle spillere.
To spillere som overlevde, Jackie Blanchflower og John Berry ble så skadet at de måtte legge opp og aldri spilte mer for Manchester United.
Keeperen Harry Gregg, forsvarskjempen Bill Foulkes, en ung tenåring og talentfull spiller ved navn Bobby Charlton og angrepspilleren Dennis Viollet overlevde og spilte videre.
Det hører med til historien at Sir Matt Busby var nær ved å omkomme også og ble fristilt fra sin stilling som manager og undergikk behandling i Sveits, før han returnerte til sine tjenester sesongen etter.
Utrolig nok klarte Manchester United og stille lag i serien, få på plass et team ledet av Jimmy Murphy. Det manglet rutine og da nødvendig og finne nye spillere. Ernie Taylor ble signert for £ 8 000 fra Blackpool og Stan Crowther kom inn fra Aston Villa.
Derek Lewin, Bob Hardisty og Warren Bradley kom på lån fra non-league klubben Bishop Auckland.
I ligaen vant MU kun en av de gjenstående kampene, og raste nedover tabellen. De klarte å nå FA Cup finalen, det endte med tap mot Bolton, allikevel en enorm prestasjon med tanke på det som hadde skjedd.
Det var også en utrolig prestasjon og nå så langt som til semi-finale i Europacupen, og finalen var nær etter hjemmeseier over Milan, men tap borte på San Siro stoppet drømmen.
Manchester United måtte vente ti år for sin Europa Cup triumf, med den minnerike seieren over Benfica på Wembley i 1968. Bill Foulkes og Bobby Charlton var de to gjenværende fra 1958 som var med å heve trofeet.
Det har i ettertid dukket opp mangt et minne fra denne tragiske hendelsen og diverse fond, tv program, bøker og en film er noe av det som har gitt dette en enorm oppmerksomhet og mange markeringer har blitt holdt gjennom årene.
Lokaloppgjøret mot Manchester City i februar 2008 vil alltid stå sterkt som et minne, da laget den dagen stilte i en replika fra 1958 og ga et sterkt bilde over 90 minutter.
Klubben har av noen røster blitt kritisert for å gjøre kommers ut av en tragisk hendelse, men det er vel ikke helt berittiget. Ingen kan kunne kritisere det å ta vare på historien på en god måte.
Det skal også sies at etterlatte etter spillerne som døde og de som ble skadet og aldri spilte mer, muligens kunne ha blitt behandlet bedre, og at større andeler av inntekter osv, kunne tilfalt dem som stod der igjen og hadde mistet sine.
Uansett sterke minner om en gruppe uskyldige som bøtet med livet og som for alltid vil være en viktig hendelse i Manchester United's historie.
Tilbake i 1958 var 6. februar en torsdag og det ble ikke en hvilken som helst torsdag, fordi det skjedde en tragisk hendelse som alltid vil være forbundet med denne dagen.
 |
| "The Munich Air Disaster" |
Årsaken til hendelsen, var snødriv og en isete rullebane. Flyet, en Airspeed Ambassodor, fikk aldri tatt av og skled ut av retning og traff et hus. Vingen ble revet av med følger som gjorde at 23 personer måtte bøte med livet.
Det var totalt 44 personer om bord, 20 døde der og da, mens tre personer døde på sykehus i dagene etter at det fatale hadde skjedd.
Manchester United hadde spilt uavgjort 3-3 i en bortekamp i Europacupen mot Røde Stjerne fra Beograd. Det var nødvendig med denne mellomlandingen i Munchen på vei tilbake, grunnet behov for påfyll av drivstoff.
To forsøk på å komme opp i lufta, var allerede gjort, da tragedien inntraff, Det var tatt en avgjørelse om å gjøre et tredje forsøk. Et forslag om en overnatting til neste dag hadde blitt nedstemt, da det ville ødelegge tidsskjemaet for flyselskapet.
Manchester United laget var ledet av den legendariske Sir Matt Busby, og hans mannskap var kjent som "The Busby Babes", et lag med stort talent og på vei til å vinne sitt tredje strake ligamesterskap, og med lyst til å vinne i Europa, og denne sesongen var de gode nok.
 |
| Duncan Edwards (1936-1958) |
Av de omkomne 23, var det 8 spillere. De 8 var Geoff Bent, Roger Byrne, Eddie Colman, Duncan Edwards (døde på sykehus 15 dager senere), Mark Jones, David Pegg, Tommy Taylor og Liam "Billy" Whelan.
Duncan Edwards var bare 21 år og beskrevet som en av de mest talentfulle spillere verden hadde sett på denne tiden. Han hadde allerede rukket å spille 18 landskamper for England og scoret 5 mål.
Tommy Taylor var også en spiller med helt spesielle egenskaper, 26 år og Engelsk landslagspiller. Han hadde spilt 19 landskamper og på disse scoret 16 mål.
Vingen David Pegg var et annet stort talent, som også i en alder av 22 hadde gjort sin debut for England. Roger Byrne var en etablert Engelsk landslagspiller og en solid forsvarspiller.
Liam Whelan, en ire, som var kjent for sin målteft, med 43 scoringer på 79 ligakamper, ble også revet bort i en alder av bare 22. Bent, Colman og Jones var kanskje mindre kjent, men allikevel viktige bidragsytere i denne gruppa av meget talentfulle spillere.
To spillere som overlevde, Jackie Blanchflower og John Berry ble så skadet at de måtte legge opp og aldri spilte mer for Manchester United.
Keeperen Harry Gregg, forsvarskjempen Bill Foulkes, en ung tenåring og talentfull spiller ved navn Bobby Charlton og angrepspilleren Dennis Viollet overlevde og spilte videre.
 |
| Sir Matt Busby |
Utrolig nok klarte Manchester United og stille lag i serien, få på plass et team ledet av Jimmy Murphy. Det manglet rutine og da nødvendig og finne nye spillere. Ernie Taylor ble signert for £ 8 000 fra Blackpool og Stan Crowther kom inn fra Aston Villa.
Derek Lewin, Bob Hardisty og Warren Bradley kom på lån fra non-league klubben Bishop Auckland.
I ligaen vant MU kun en av de gjenstående kampene, og raste nedover tabellen. De klarte å nå FA Cup finalen, det endte med tap mot Bolton, allikevel en enorm prestasjon med tanke på det som hadde skjedd.
Det var også en utrolig prestasjon og nå så langt som til semi-finale i Europacupen, og finalen var nær etter hjemmeseier over Milan, men tap borte på San Siro stoppet drømmen.
Manchester United måtte vente ti år for sin Europa Cup triumf, med den minnerike seieren over Benfica på Wembley i 1968. Bill Foulkes og Bobby Charlton var de to gjenværende fra 1958 som var med å heve trofeet.
Det har i ettertid dukket opp mangt et minne fra denne tragiske hendelsen og diverse fond, tv program, bøker og en film er noe av det som har gitt dette en enorm oppmerksomhet og mange markeringer har blitt holdt gjennom årene.
Lokaloppgjøret mot Manchester City i februar 2008 vil alltid stå sterkt som et minne, da laget den dagen stilte i en replika fra 1958 og ga et sterkt bilde over 90 minutter.
Klubben har av noen røster blitt kritisert for å gjøre kommers ut av en tragisk hendelse, men det er vel ikke helt berittiget. Ingen kan kunne kritisere det å ta vare på historien på en god måte.
Det skal også sies at etterlatte etter spillerne som døde og de som ble skadet og aldri spilte mer, muligens kunne ha blitt behandlet bedre, og at større andeler av inntekter osv, kunne tilfalt dem som stod der igjen og hadde mistet sine.
Uansett sterke minner om en gruppe uskyldige som bøtet med livet og som for alltid vil være en viktig hendelse i Manchester United's historie.
Kommentarer
Legg inn en kommentar