Denne historien tar oss tilbake til 1993, da jeg og noen kamerater dro til London for å se fotball. Vi bodde på et hotell i City nær togstasjonen Liverpool Street.
Vi satt i puben på hotellet og etterhvert kom vi i prat med noen Everton supportere, bosatt i London, som hadde vært på kamp på Portman Road og tatt turen innom denne hotell puben før neste stopp.
Togene som går østover til og fra London har Liverpool Street Station som endeplass og knutepunkt for nye reiser enten med t-bane eller tog videre enten lokalt, eller videre i UK.
En av dem var vaktmester på et sykehus og han het Charlie. Han tilbød oss etterhvert sengeplass på sykehuset hvis vi igjen skulle besøke London og ønsket oss en billig overnatting.
Det var etter noen gode "pints" og fine historier om Everton og da han forstod at jeg kunne min engelsk fotball ABC og hadde god kjennskap til hans klubb.
Everton er klubben som har vært oppe i det gjeveste selskap siden sesongen 1953-54, og hatt mange epoker og storhetsperioder siden den tid.
Jeg ville jo gjerne fortelle Charlie og hans venner om min kjennskap til "The Toffees", klubbens historie og store spillere, og det ble selvfølgelig spesielt for de innfødte og høre en nordmann snakke varmt om klubben dems og om deres helter i blått og hvitt.
Everton har jo et klengenavn som gir assosiasjoner til sjokolade og karameller, og historien bak det er at området ved banen Goodison Park hadde produsenter og tilbydere av disse type søtsaker.
Min kjennskap og beste minner om Everton går tilbake til 70 og 80 tallet, hvor klubben vant serien i England tre ganger, først i 1970, deretter i 1985 og 1987.
Howard Kendall ble spesiell for klubben, fordi han var med på alle tre mesterskap, det første som spiller og de to senere som manager.
Kendall var en av tre i en meget spesiell midtbane trio, som også bestod av Alan Ball og Colin Harvey. Ball, Kendall og Harvey ble omdøpt til "The Holy Trinity".
Ball ankom fra Blackpool i 1966 for den nette sum of £ 110 000, og hans tid i Everton ble avsluttet i 1971 da Arsenal satt ny transfer rekord ved å betale £ 220 000 for hans tjenester.
Colin Harvey, som fikk tilnavnet "Den Hvite Pele" av fansen, hadde evnen til å slå de rette pasninger og alltid ta intelligente valg med ballen.
Harvey var også assistent under Kendall da klubben igjen sanket serietrofeer. Harvey har dedikert det mest av sitt liv til Everton, som manager, trener, spiller, speider og i flere andre roller.
Howard Kendall ankom klubben som spiller midt på 60 tallet fra Preston. Spilte for Everton frem til 1974, da han ble en del av en spesiell overgang som sendte Bob Latchford fra Birmingham City i motsatt retning.
Det spesielle med disse to epokene var at det vokste frem spillere fra egen klubb, mikset med noen gode kjøp utenfra og sammen ble det "magi".
Laget i 1970 hadde den purunge Joe Royle på topp, de hadde den beryktede trioen på midtbanen, legenden Brian Labone i midtforsvaret, landslagsbackene Tommy Wright og Keith Newton.
Klubbspilleren John Hurst og den gode vingen Johnny Morrissey er også navn som prydet lagoppstillingen denne sesongen. Gordon West voktet buret og var også engelsk landslagspiller.
Lysluggen Alan Whittle må også nevnes. Han var en ung og talentfull spiller og fylte 20 år den sesongen. Whittle er senere mest kjent for sin tid som proff i Iran, hvor han spilte en sesong for Persepolis.
Etter triumfen i 1970 gikk laget som var bygget opp av legenden Harry Catterick i oppløsning. En ny gruppe spillere vokste frem under resten av 70 tallet.
Det ble ikke den samme suksessen, men navn som Bob Latchford, Martin Dobson og Mick Lyons ble fremtredende skikkelser på Goodison Park.
Da Kendall returnerte var Everton beskrevet som et nesten lag gjennom hele 70 tallet, med en tapt "3 kampers" ligacup finale mot Aston Villa som det beste resultat.
Kendall gjorde store investeringer i sine første dager av sin retur til klubben, og det skulle ta noe tid før han fikk formet et slagkraftig mannskap, men slagkraft ble det.
Mange utskiftinger og litt prøving og feiling gjorde at det vokste frem en miks av yngre spillere fra egen stall, noen lure kjøp fra lag i lavere divisjoner og et par spillere som noen trodde var tapt for evig og alltid.
Kjøpene av Andy Gray fra Wolves og Peter Reid fra Bolton, for småpenger, ble fantastiske signeringer for Kendall. Spillerne bidro i sterk grad til suksessen som nå ble oppnådd.
FA Cup seieren i 1984 var vel det første bevis på at et storlag var i emning. Keeperen Neville Southall hadde fått ansvaret bak og ble noen år senere beskrevet som "verdens beste".
Kevin Ratcliffe, Gary Stevens, Trevor Steven, Kevin Sheedy og Derek Mountfield var også ubeskrevne blad som etablerte seg og gjorde stadig fremskritt.
Disse var alle godt etablert da laget vant serien i 1985, og med spillere som Paul Bracewell, Adrian Heath og Greame Sharp også med i båten sanket man inn et nytt ligagull i 1987.
Charlie hadde opplevd disse epoker, og var også tilstede på Wembley under cupfinalen i 1986 og 1989. Her opplevde Charlie og Everton to sviende tap mot erkerival Liverpool.
Charlie hadde også sine helt spesielle tanker om cupfinalen i 1989, som han mente var tapt på forhånd og hvor han hadde bestemt seg for en sannhet som senere har blitt avkreftet av en granskingskommisjon.
Vi diskuterte også Cliff Marshall, den eneste fargede spilleren som representerte Everton på 70 og 80 tallet, han forlot klubben etter kun 7 ligakamper og dro til NASL.
Det skulle gå 18 år før en ny farget spiller fikk sjansen i Everton's førstelag. Den nigerianske landslagspilleren Daniel Amokachi ankom fra Club Brugge i 1994.
Det var en liten snakkis rundt det, men mer at det var tilfeldigheter enn at det fantes noen andre årsaker til at det var så få eller ingen fargede spillere som gjorde seg bemerket hos klubben.
Hvor Charlie reiste etter vår prat vet jeg ei, og jeg må innrømme at jeg aldri tok kontakt igjen, verken for en "pint" eller en overnattingsseng på hans sykehus.
Men jeg hadde møtt en svoren fan med The Toffees i hjerte og hjerne. Det ble min historie om Everton og tanker som gikk til Roald Dahl sin roman, Charlie og sjokoladefabrikken.
Vi satt i puben på hotellet og etterhvert kom vi i prat med noen Everton supportere, bosatt i London, som hadde vært på kamp på Portman Road og tatt turen innom denne hotell puben før neste stopp.
Togene som går østover til og fra London har Liverpool Street Station som endeplass og knutepunkt for nye reiser enten med t-bane eller tog videre enten lokalt, eller videre i UK.En av dem var vaktmester på et sykehus og han het Charlie. Han tilbød oss etterhvert sengeplass på sykehuset hvis vi igjen skulle besøke London og ønsket oss en billig overnatting.
Det var etter noen gode "pints" og fine historier om Everton og da han forstod at jeg kunne min engelsk fotball ABC og hadde god kjennskap til hans klubb.
Everton er klubben som har vært oppe i det gjeveste selskap siden sesongen 1953-54, og hatt mange epoker og storhetsperioder siden den tid.
Jeg ville jo gjerne fortelle Charlie og hans venner om min kjennskap til "The Toffees", klubbens historie og store spillere, og det ble selvfølgelig spesielt for de innfødte og høre en nordmann snakke varmt om klubben dems og om deres helter i blått og hvitt.
Everton har jo et klengenavn som gir assosiasjoner til sjokolade og karameller, og historien bak det er at området ved banen Goodison Park hadde produsenter og tilbydere av disse type søtsaker.
Min kjennskap og beste minner om Everton går tilbake til 70 og 80 tallet, hvor klubben vant serien i England tre ganger, først i 1970, deretter i 1985 og 1987.
Howard Kendall ble spesiell for klubben, fordi han var med på alle tre mesterskap, det første som spiller og de to senere som manager.
Kendall var en av tre i en meget spesiell midtbane trio, som også bestod av Alan Ball og Colin Harvey. Ball, Kendall og Harvey ble omdøpt til "The Holy Trinity".
Ball ankom fra Blackpool i 1966 for den nette sum of £ 110 000, og hans tid i Everton ble avsluttet i 1971 da Arsenal satt ny transfer rekord ved å betale £ 220 000 for hans tjenester.
Colin Harvey, som fikk tilnavnet "Den Hvite Pele" av fansen, hadde evnen til å slå de rette pasninger og alltid ta intelligente valg med ballen.
Harvey var også assistent under Kendall da klubben igjen sanket serietrofeer. Harvey har dedikert det mest av sitt liv til Everton, som manager, trener, spiller, speider og i flere andre roller.
Howard Kendall ankom klubben som spiller midt på 60 tallet fra Preston. Spilte for Everton frem til 1974, da han ble en del av en spesiell overgang som sendte Bob Latchford fra Birmingham City i motsatt retning.
Det spesielle med disse to epokene var at det vokste frem spillere fra egen klubb, mikset med noen gode kjøp utenfra og sammen ble det "magi".
Laget i 1970 hadde den purunge Joe Royle på topp, de hadde den beryktede trioen på midtbanen, legenden Brian Labone i midtforsvaret, landslagsbackene Tommy Wright og Keith Newton.
 |
| Harvey, Ball og Kendall, "The Holy Trinity" |
Lysluggen Alan Whittle må også nevnes. Han var en ung og talentfull spiller og fylte 20 år den sesongen. Whittle er senere mest kjent for sin tid som proff i Iran, hvor han spilte en sesong for Persepolis.
Etter triumfen i 1970 gikk laget som var bygget opp av legenden Harry Catterick i oppløsning. En ny gruppe spillere vokste frem under resten av 70 tallet.
Det ble ikke den samme suksessen, men navn som Bob Latchford, Martin Dobson og Mick Lyons ble fremtredende skikkelser på Goodison Park.
Da Kendall returnerte var Everton beskrevet som et nesten lag gjennom hele 70 tallet, med en tapt "3 kampers" ligacup finale mot Aston Villa som det beste resultat.
Kendall gjorde store investeringer i sine første dager av sin retur til klubben, og det skulle ta noe tid før han fikk formet et slagkraftig mannskap, men slagkraft ble det.
Mange utskiftinger og litt prøving og feiling gjorde at det vokste frem en miks av yngre spillere fra egen stall, noen lure kjøp fra lag i lavere divisjoner og et par spillere som noen trodde var tapt for evig og alltid.
Kjøpene av Andy Gray fra Wolves og Peter Reid fra Bolton, for småpenger, ble fantastiske signeringer for Kendall. Spillerne bidro i sterk grad til suksessen som nå ble oppnådd.
FA Cup seieren i 1984 var vel det første bevis på at et storlag var i emning. Keeperen Neville Southall hadde fått ansvaret bak og ble noen år senere beskrevet som "verdens beste".
Kevin Ratcliffe, Gary Stevens, Trevor Steven, Kevin Sheedy og Derek Mountfield var også ubeskrevne blad som etablerte seg og gjorde stadig fremskritt.
Disse var alle godt etablert da laget vant serien i 1985, og med spillere som Paul Bracewell, Adrian Heath og Greame Sharp også med i båten sanket man inn et nytt ligagull i 1987.
Charlie hadde opplevd disse epoker, og var også tilstede på Wembley under cupfinalen i 1986 og 1989. Her opplevde Charlie og Everton to sviende tap mot erkerival Liverpool.
Charlie hadde også sine helt spesielle tanker om cupfinalen i 1989, som han mente var tapt på forhånd og hvor han hadde bestemt seg for en sannhet som senere har blitt avkreftet av en granskingskommisjon.
Vi diskuterte også Cliff Marshall, den eneste fargede spilleren som representerte Everton på 70 og 80 tallet, han forlot klubben etter kun 7 ligakamper og dro til NASL.
Det skulle gå 18 år før en ny farget spiller fikk sjansen i Everton's førstelag. Den nigerianske landslagspilleren Daniel Amokachi ankom fra Club Brugge i 1994.
Det var en liten snakkis rundt det, men mer at det var tilfeldigheter enn at det fantes noen andre årsaker til at det var så få eller ingen fargede spillere som gjorde seg bemerket hos klubben.
Hvor Charlie reiste etter vår prat vet jeg ei, og jeg må innrømme at jeg aldri tok kontakt igjen, verken for en "pint" eller en overnattingsseng på hans sykehus.
Men jeg hadde møtt en svoren fan med The Toffees i hjerte og hjerne. Det ble min historie om Everton og tanker som gikk til Roald Dahl sin roman, Charlie og sjokoladefabrikken.
Kommentarer
Legg inn en kommentar