Livet går forbi, og jeg er midtlivs sies det, og tankene virrer, nye mål skal settes, for det er vel det vi må gjøre for å gå på med ny kraft og nytt mot.
Et bad skal pusses opp, et kjøkken trenger ny innredning, og selvom jeg har malt hus og hytte, byttet jul på bilen og satt inn hagemøbler for vinteren, så er det ikke helt på stell allikevel.
Vi er gjennom november, tungt og mørkt, desember lyser opp, litt advent er bra det, stearin og elektriske lys i busker og trær, en julepakke med en god tanke bak, og en hilsen fra en venn eller tre.
Jeg tenker litt på den italienske frasen, è un po 'che sicuro, som rett oversatt til norsk betyr, er ikke helt sikker, noe som for meg blir mer og mer aktuelt.
Tenker selvfølgelig på mine og mitt, også i tankene et fadderbarn i Zimbabwe og en onkel i Amerika. Fadderbarn har jeg, onkel i Amerika er det verre med.
Men det er jo noen slektninger "over there" som jeg har fått kontakt med og som jeg møter hver dag, gjennom "facebook".
Hvor de er i slektstreet disse Amerikanerne vet jeg ikke sikkert, men hyggelige alle sammen og igår hadde Jim bursdag, ble 88 og en fb hilsen fikk han av meg, jeg fikk en "likes" i retur.
Det varmer litt spesielt med en "likes" fra en på 88, setter liksom standarden på hva de neste 38 årene skal bringe, om vi blir like gamle som Jim, ikke sikkert det.
Idag fikk jeg en telefon fra en tidligere arbeidsrelasjon som jeg har fått kontakt med igjen på fb, og vi ble enige om at vi skal møtes og treffes når våre lag i fotballen møtes. Det blir noe jeg gleder meg til.
Noen relasjoner blir ikke som du hadde trodd, og noen reagerer ikke helt som du hadde tenkt, men det får man ta. Følelsene får du ikke med, tankene blir ikke alltid delt, men vi lever og lærer.
Jeg har ikke vært i Kina og ikke spist russisk kaviar, har ikke vært statist i en Hollywood film og ennå ikke besteget Mount Everest eller Kilimanjaro, men hva gjør det.
For meg er det fint med en tur til mitt lille fjell, eller til øya der jeg liker å være, finne roen ved min spesielle strand, eller ta et fly til akkurat min by.
Ser ofte oppslag i aviser og historier, hvor folk reiser seg, faller ned, og reiser seg igjen. Nylig var historien om Torbjørn Løkken nyheter igjen. Ikke til å forstå, at så mye bra kunne bli så fryktelig, men det er ikke alt man skal forstå, så da gleder jeg meg veldig over at han har fått ny skjorte, en ny giv, ny jobb og har fått nytt håp hos CC mat.
Verdensmester i kombinert er du bare når du passerer målstreken og frem til neste mesterskap, og du er det bare i det å hoppe to hopp og gå et langrenn. Alt annet som du skal mestre i livet er det ingen garanti for eller et stempel på. Heier på Løkken og håper at lykken igjen er på hans side.
Flystreik og Kjos har vært på alles lepper. Norwegian er god til å fange avisene og få overskrifter. Gratis reklame verdt millioner og 11 dager uten luft under vingene, har nok i det lange løp blitt et nytt "scoop" for et selskap som alltid vil være i en utfordrer posisjon. Kjos er en utfordrer, en som tøyer grensene og søker endring, da vil det være mange som vil være "Parat" og prøve å stoppe han.
Det som er sikkert er at ingenting er sikkert, og at både Kjos og Løkken vil fortsette å smile, le, gråte og fortvile. Det er sikkert det som også gjelder for oss andre, selvom jeg ikke er helt sikker.
Har ikke hørt så mye på Macy Gray, men fant hennes, "shoo be doo", i mitt eldorado av lyd, som nå er fra Wimp og ikke fra Spotify. Fint å ha mangfoldet, men der det er mye å velge mellom kan man også bli litt rådvill og nesten bli lei av leting og ikke finne noe å høre på.
Det er mars og våren er på vei. Litt oppsummert ble tittelen på denne lille epistelen "e un po 'che sicuro", "shoo be doo". Ha en fortsatt fin uke, og ta vare på de små gledene, de er nok størst likevel.
 |
| è un po 'che sicuro |
Vi er gjennom november, tungt og mørkt, desember lyser opp, litt advent er bra det, stearin og elektriske lys i busker og trær, en julepakke med en god tanke bak, og en hilsen fra en venn eller tre.
Jeg tenker litt på den italienske frasen, è un po 'che sicuro, som rett oversatt til norsk betyr, er ikke helt sikker, noe som for meg blir mer og mer aktuelt.
Tenker selvfølgelig på mine og mitt, også i tankene et fadderbarn i Zimbabwe og en onkel i Amerika. Fadderbarn har jeg, onkel i Amerika er det verre med.
Men det er jo noen slektninger "over there" som jeg har fått kontakt med og som jeg møter hver dag, gjennom "facebook".
Hvor de er i slektstreet disse Amerikanerne vet jeg ikke sikkert, men hyggelige alle sammen og igår hadde Jim bursdag, ble 88 og en fb hilsen fikk han av meg, jeg fikk en "likes" i retur.
Det varmer litt spesielt med en "likes" fra en på 88, setter liksom standarden på hva de neste 38 årene skal bringe, om vi blir like gamle som Jim, ikke sikkert det.
Idag fikk jeg en telefon fra en tidligere arbeidsrelasjon som jeg har fått kontakt med igjen på fb, og vi ble enige om at vi skal møtes og treffes når våre lag i fotballen møtes. Det blir noe jeg gleder meg til.
Noen relasjoner blir ikke som du hadde trodd, og noen reagerer ikke helt som du hadde tenkt, men det får man ta. Følelsene får du ikke med, tankene blir ikke alltid delt, men vi lever og lærer.
Jeg har ikke vært i Kina og ikke spist russisk kaviar, har ikke vært statist i en Hollywood film og ennå ikke besteget Mount Everest eller Kilimanjaro, men hva gjør det.
For meg er det fint med en tur til mitt lille fjell, eller til øya der jeg liker å være, finne roen ved min spesielle strand, eller ta et fly til akkurat min by.
Ser ofte oppslag i aviser og historier, hvor folk reiser seg, faller ned, og reiser seg igjen. Nylig var historien om Torbjørn Løkken nyheter igjen. Ikke til å forstå, at så mye bra kunne bli så fryktelig, men det er ikke alt man skal forstå, så da gleder jeg meg veldig over at han har fått ny skjorte, en ny giv, ny jobb og har fått nytt håp hos CC mat.
Verdensmester i kombinert er du bare når du passerer målstreken og frem til neste mesterskap, og du er det bare i det å hoppe to hopp og gå et langrenn. Alt annet som du skal mestre i livet er det ingen garanti for eller et stempel på. Heier på Løkken og håper at lykken igjen er på hans side.
Flystreik og Kjos har vært på alles lepper. Norwegian er god til å fange avisene og få overskrifter. Gratis reklame verdt millioner og 11 dager uten luft under vingene, har nok i det lange løp blitt et nytt "scoop" for et selskap som alltid vil være i en utfordrer posisjon. Kjos er en utfordrer, en som tøyer grensene og søker endring, da vil det være mange som vil være "Parat" og prøve å stoppe han.
Det som er sikkert er at ingenting er sikkert, og at både Kjos og Løkken vil fortsette å smile, le, gråte og fortvile. Det er sikkert det som også gjelder for oss andre, selvom jeg ikke er helt sikker.
Har ikke hørt så mye på Macy Gray, men fant hennes, "shoo be doo", i mitt eldorado av lyd, som nå er fra Wimp og ikke fra Spotify. Fint å ha mangfoldet, men der det er mye å velge mellom kan man også bli litt rådvill og nesten bli lei av leting og ikke finne noe å høre på.
Det er mars og våren er på vei. Litt oppsummert ble tittelen på denne lille epistelen "e un po 'che sicuro", "shoo be doo". Ha en fortsatt fin uke, og ta vare på de små gledene, de er nok størst likevel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar