Det er lenge siden jeg første gang så fugla fra Åråsen i aksjon. Erik Karlsen og Tom Lund løp rundt en gjeng forvirrede Sandefjord Ballklubb spillere tidlig på 70 tallet. Det var vår, og oppvisning i fotballens abc på byens ærverdige Gamle Stadion.
Sandefjord Ballklubb var den gang et lag i nest øverste divisjon, og Lillestrøm hakket under, men en viss Tom Lund var på vei inn i senior fotball og skulle bringe klubben fra Romerike tilbake på øverste nivå.
Etter denne reisen oppover i seriesystemet har det aldri vært tvil om at Lillestrøm er en "bauta" i norsk fotball. Selvom det har vært lenge mellom de store triumfer de siste årene, så ville en Tippeliga uten LSK være en liga fattigere på klubber som betyr noe i norsk fotball.
VIF hater LSK, men ønsker nok kampene mot rival nummer 1, og fotball uten rivalisering og gode nabooppgjør er ikke det samme. Der hvor lidenskapen oser i veggene på lokal puben, på vertshuset og på postkontoret, der er det vi ønsker at det også skal være gode og betydningsfulle fotballkamper.
Det er alltid en "snakkis" rundt Lillestrøm, og avisene liker å fokusere på en klubb som har hatt sine helter og fostret mang en utenlandsproff.
Ofte har LSK vært siste stopp før et stort proffeventyr i utlandet og det har også vært det som sikkert har klart å holde dem oppe så lenge, uten den aller største pengesekken. Kjøp og salg, ikke bare pølser og is, men også mange "gode fotballbein" med fine prislapper i million klassen.
Spillere som Ronny Johnsen, Lars Bohinen, Frode Grodås, Henning Berg, Jan Åge Fjørtoft, Kjetil Osvold, Gunnar Halle og Tom Sundby med flere kom til Åråsen og kort tid etter var de på nye arenaer som proffer i England, Tyskland og i andre nasjoner.
Det har også vært flere spillere i nyere tid, og kanskje da mest utlendinger, som har signert for LSK og fått en fin reise ut etterpå. Her er Anthony Ujah, nå i Køln, et godt eksempel.
Noen utlendinger har også spilt for klubben i lengre perioder og blitt en del av inventaret. Dennis Schiller er og blir en som da må nevnes. Hentet som et ganske ubeskrevet blad fra IFK Gøteborg, gitt muligheten og ni sesonger ble det i gult og svart før ferden gikk til Molde.
Jeg selv spilte mange av mine fotballkamper i gult og svart, for Sandefjord Ballklubb, og som småguttespiller i Flint Cup på 70 tallet, fikk jeg også tid til å se litt på de større gutta spille.
En jeg la merke til var en med kullsvart hår og et arbeidsfelt over hele banen. De snakket om han på tribunen, et spesielt talent ble det sagt, og han het Erik, men gutta på banen mener jeg bare ropte Soler, og det husket jeg, tenkte at ja det er mulig at han blir å regne med i tiden fremover.
Erik Soler var ikke så stor av vekst, men som spiller i norsk målestokk er han stor. Soler epoken er for lengst over i LSK, men han er vel sammen med Tom Lund den man kanskje husker best.
Legende blir man ikke så lett i fotball, men en som er det er Frank Grønlund. Grønlund representerte det som mange kanskje først og fremst forbinder med Lillestrøm, kraft og tøffe dueller. Litt rart egentlig med den listen av spillere som er nevnt over, som tvert imot har helt andre egenskaper.
Men ingen kan ta fra Frank Grønlund hans evne til å stå i krigen til kampen var slutt, og i dagens LSK mannskap har man nettopp en slik spiller i sin midte. Frode Kippe er en "never say die" type og selve "klippen" i et lag som i år er regnet som en outsider og et lag ingen gleder seg til å møte.
Våren er her, fugler i kvitter, gule og svarte, det er igjen tid for Tippeliga på Åråsen og mange hjerter banker for LSK.
Etter denne reisen oppover i seriesystemet har det aldri vært tvil om at Lillestrøm er en "bauta" i norsk fotball. Selvom det har vært lenge mellom de store triumfer de siste årene, så ville en Tippeliga uten LSK være en liga fattigere på klubber som betyr noe i norsk fotball.
VIF hater LSK, men ønsker nok kampene mot rival nummer 1, og fotball uten rivalisering og gode nabooppgjør er ikke det samme. Der hvor lidenskapen oser i veggene på lokal puben, på vertshuset og på postkontoret, der er det vi ønsker at det også skal være gode og betydningsfulle fotballkamper.
Det er alltid en "snakkis" rundt Lillestrøm, og avisene liker å fokusere på en klubb som har hatt sine helter og fostret mang en utenlandsproff.
Ofte har LSK vært siste stopp før et stort proffeventyr i utlandet og det har også vært det som sikkert har klart å holde dem oppe så lenge, uten den aller største pengesekken. Kjøp og salg, ikke bare pølser og is, men også mange "gode fotballbein" med fine prislapper i million klassen.
Spillere som Ronny Johnsen, Lars Bohinen, Frode Grodås, Henning Berg, Jan Åge Fjørtoft, Kjetil Osvold, Gunnar Halle og Tom Sundby med flere kom til Åråsen og kort tid etter var de på nye arenaer som proffer i England, Tyskland og i andre nasjoner.
 |
| Åråsen Stadion |
Noen utlendinger har også spilt for klubben i lengre perioder og blitt en del av inventaret. Dennis Schiller er og blir en som da må nevnes. Hentet som et ganske ubeskrevet blad fra IFK Gøteborg, gitt muligheten og ni sesonger ble det i gult og svart før ferden gikk til Molde.
Jeg selv spilte mange av mine fotballkamper i gult og svart, for Sandefjord Ballklubb, og som småguttespiller i Flint Cup på 70 tallet, fikk jeg også tid til å se litt på de større gutta spille.
En jeg la merke til var en med kullsvart hår og et arbeidsfelt over hele banen. De snakket om han på tribunen, et spesielt talent ble det sagt, og han het Erik, men gutta på banen mener jeg bare ropte Soler, og det husket jeg, tenkte at ja det er mulig at han blir å regne med i tiden fremover.
Erik Soler var ikke så stor av vekst, men som spiller i norsk målestokk er han stor. Soler epoken er for lengst over i LSK, men han er vel sammen med Tom Lund den man kanskje husker best.
Legende blir man ikke så lett i fotball, men en som er det er Frank Grønlund. Grønlund representerte det som mange kanskje først og fremst forbinder med Lillestrøm, kraft og tøffe dueller. Litt rart egentlig med den listen av spillere som er nevnt over, som tvert imot har helt andre egenskaper.
Men ingen kan ta fra Frank Grønlund hans evne til å stå i krigen til kampen var slutt, og i dagens LSK mannskap har man nettopp en slik spiller i sin midte. Frode Kippe er en "never say die" type og selve "klippen" i et lag som i år er regnet som en outsider og et lag ingen gleder seg til å møte.
Våren er her, fugler i kvitter, gule og svarte, det er igjen tid for Tippeliga på Åråsen og mange hjerter banker for LSK.
Kommentarer
Legg inn en kommentar