Livet består av mange faser og du bekler nye roller hele tiden. Noen ganger blir en rolle langt utenfor komfort sonen, andre ganger føler du deg helt hjemme. Det å være ballgutt på stadion var en som jeg har bekledd mange ganger og mestret godt
Det er ikke bestandig man trenger bekreftelse på at man er god, eller at noen skal si til deg at idag var du god, men selvfølgelig hyggelig å høre at noen setter pris på det du gjør.
John Carew er en som har feiret med en ballgutt og den begivenheten viser storhet, og man vet at guttene som står rundt på en hjemmearena er store fans av laget og drømmer sikkert
om en dag og spille på gressmatta istedet for å stå rundt, men igjen, det å bli satt pris på er uerstattelig.
Jeg husker tilbake på min tid som ballgutt, lenge siden nå, men det varte ganske mange år på 70 tallet. Sandefjord Ballklubb og stadion i Bugården var min hjemmearena, og det nye fine garderobe anlegget var alltid spennende å besøke.
Hjemmelaget var alltid til høyre når du kom inn, bortelaget skiftet i motsatt garderobe. Dommerne hadde sin garderobe og ballguttene var på motsatt side i en noe mindre garderobe.
Det å være en spiller i junioravdelingen og kunne ikle seg den gule og sorte drakta til kamp, var alltid stas, og vi hadde også fine overtrekksdresser i klubbens farger og det var litt stas og møte opp og gå ut sammen med de store gutta. Det som representerte klubben, "a-laget".
Storstadion i Sandefjord var et flerbruksanlegg som også ble brukt til friidrett, derfor store løpebaner rundt og hvis ballen først ble skutt eller sparket over sidelinjen kunne den rulle langt av sted, og det var godt å vite hvilke busker rundt anlegget som man stakk seg på, og hvilke som var lettere å håndtere.
Det må sies at da jeg var ballgutt spilte Sandefjord nede i divisjonene, nivå 3 og 4 var det vel, og det var ikke så mange tilskuere å se på den store betongtribunen. Stadion var bygget for de store anledninger og kunne romme opp mot 10 000 tilskuere, så det var alltid god plass.
Uansett nivå, det var stas å sparke ballen inn til spillerne, eller hive den i armene på den som skulle ta innkast, og særlig hvis det var en i gult og svart, og det vanket et "takk" som det ofte gjorde. Vi hadde de samme draktene som de store og jeg følte meg som en a-lagsspiller i miniatyr.
Vi så opp til disse som spilte på a-laget, disse 11 som sprang ut i den gule og sorte drakta. De som virkelig kunne spille fotball for Sandefjord Ballklubb og som var utvalgt til å gjøre det. At de kanskje ikke var verdens beste gjorde ingenting, de var klubbens varemerke og stolthet.
Gressmatta på storstadion i Sandefjord var et yndig skue, alltid grønn og jevn, og banen var et sted som mange klubber og også landslag kom til for å spille treningskamper og forberede seg til større mesterskap.
Jeg fikk være ballgutt en gang da Norge U.23 spilte mot Sverige og det var stor stas. Var også ballgutt i en kamp hvor Sandefjord Ballklubb møtte det engelske laget Oxford United, den gang nivå 2, idag kanskje ikke det mest kjente.
Det var aldri noen som jeg kan huske var sinte eller kjeftet på oss, kun gode ord og fine tilbakemeldinger fra spillerne, det var tegn på at vi gjorde en god jobb og selvom kanskje ikke det var verdens mest vanskeligste oppgave, så skulle den gjøres, og vi kom tilbake og gledet oss til ny kamp og nytt oppdrag.
Jeg fikk selv oppleve å spille kamp på storstadion i et a-lags oppgjør, men representerte faktisk bortelaget. Det var da morsomt å se de ballguttene som løp ut sammen med oss, og de er de eneste ikke voksne personer som deltar i slike sammenhenger i en rolle rundt kamp arrangementet, med en viktig oppgave.
Husk å ta godt vare på dem, ros dem, slik vi ble roset, og tenk at øyeblikkene for dem er store, og at noen faktisk ser på dette som inspirasjon i sine videre opplevelser på fotballbanen.
Har sett eksempler på det motsatte på større arenaer og at krav til ballguttene er større, men allikevel, uten ballguttene må man løpe etter ballen selv, dette til etteranke.
Det er ikke bestandig man trenger bekreftelse på at man er god, eller at noen skal si til deg at idag var du god, men selvfølgelig hyggelig å høre at noen setter pris på det du gjør.
John Carew er en som har feiret med en ballgutt og den begivenheten viser storhet, og man vet at guttene som står rundt på en hjemmearena er store fans av laget og drømmer sikkert
om en dag og spille på gressmatta istedet for å stå rundt, men igjen, det å bli satt pris på er uerstattelig.
Jeg husker tilbake på min tid som ballgutt, lenge siden nå, men det varte ganske mange år på 70 tallet. Sandefjord Ballklubb og stadion i Bugården var min hjemmearena, og det nye fine garderobe anlegget var alltid spennende å besøke.Hjemmelaget var alltid til høyre når du kom inn, bortelaget skiftet i motsatt garderobe. Dommerne hadde sin garderobe og ballguttene var på motsatt side i en noe mindre garderobe.
Det å være en spiller i junioravdelingen og kunne ikle seg den gule og sorte drakta til kamp, var alltid stas, og vi hadde også fine overtrekksdresser i klubbens farger og det var litt stas og møte opp og gå ut sammen med de store gutta. Det som representerte klubben, "a-laget".
Storstadion i Sandefjord var et flerbruksanlegg som også ble brukt til friidrett, derfor store løpebaner rundt og hvis ballen først ble skutt eller sparket over sidelinjen kunne den rulle langt av sted, og det var godt å vite hvilke busker rundt anlegget som man stakk seg på, og hvilke som var lettere å håndtere.
Det må sies at da jeg var ballgutt spilte Sandefjord nede i divisjonene, nivå 3 og 4 var det vel, og det var ikke så mange tilskuere å se på den store betongtribunen. Stadion var bygget for de store anledninger og kunne romme opp mot 10 000 tilskuere, så det var alltid god plass.
Uansett nivå, det var stas å sparke ballen inn til spillerne, eller hive den i armene på den som skulle ta innkast, og særlig hvis det var en i gult og svart, og det vanket et "takk" som det ofte gjorde. Vi hadde de samme draktene som de store og jeg følte meg som en a-lagsspiller i miniatyr.
Vi så opp til disse som spilte på a-laget, disse 11 som sprang ut i den gule og sorte drakta. De som virkelig kunne spille fotball for Sandefjord Ballklubb og som var utvalgt til å gjøre det. At de kanskje ikke var verdens beste gjorde ingenting, de var klubbens varemerke og stolthet.
Gressmatta på storstadion i Sandefjord var et yndig skue, alltid grønn og jevn, og banen var et sted som mange klubber og også landslag kom til for å spille treningskamper og forberede seg til større mesterskap.
Jeg fikk være ballgutt en gang da Norge U.23 spilte mot Sverige og det var stor stas. Var også ballgutt i en kamp hvor Sandefjord Ballklubb møtte det engelske laget Oxford United, den gang nivå 2, idag kanskje ikke det mest kjente.
Det var aldri noen som jeg kan huske var sinte eller kjeftet på oss, kun gode ord og fine tilbakemeldinger fra spillerne, det var tegn på at vi gjorde en god jobb og selvom kanskje ikke det var verdens mest vanskeligste oppgave, så skulle den gjøres, og vi kom tilbake og gledet oss til ny kamp og nytt oppdrag.
Jeg fikk selv oppleve å spille kamp på storstadion i et a-lags oppgjør, men representerte faktisk bortelaget. Det var da morsomt å se de ballguttene som løp ut sammen med oss, og de er de eneste ikke voksne personer som deltar i slike sammenhenger i en rolle rundt kamp arrangementet, med en viktig oppgave.
Husk å ta godt vare på dem, ros dem, slik vi ble roset, og tenk at øyeblikkene for dem er store, og at noen faktisk ser på dette som inspirasjon i sine videre opplevelser på fotballbanen.
Har sett eksempler på det motsatte på større arenaer og at krav til ballguttene er større, men allikevel, uten ballguttene må man løpe etter ballen selv, dette til etteranke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar