Leeds lever et liv i skyggen av engelsk fotball, det har de gjort siden 2004, da laget rykket ned fra øverste nivå. De har vært nede på nivå 3 en tur og kommet opp igjen, men akkurat nå er det kaos.
Norges venn Uwe Rossler ble sparket, og det så vel alle komme når man ikke skaper noen ting i sine første dager som manager. Troppen til Leeds skremmer ingen, og det er litt rart at man ikke klarer bedre.
Jeg har vært på Elland Road selv for ikke lenge siden, og det ble som å besøke et museum. Murveggen som vi alltid så i bakgrunnen på lagbildene fra 70 tallet, var der og klubb shopen var full av nostalgi og gamle dager.
Puben "The Old Peacock" på motsatt side av veien var heller ikke gjort stort med siden 70 tallet, og det var liksom en tur tilbake i tid. Der var det statuer av de gamle helter og det er nostalgi i veggene.
Leeds vant ligaen i 1992, året før Premier League ble dannet og hadde faktisk et bra lag da under ledelse av Howard Wilkinson, men det virker helt glemt. Spillere den gang var Gordon Strachan, Eric Cantona, Gary Speed og David Batty.
De hadde reist seg fra de dype daler og mye rot etter at Don Revie forlot klubben til fordel for landslaget i 1974. Clough kom inn og forsvant etter noen uker, Jimmy Armfield klarte å lede laget til Europa Cup finalen samme sesong, men etter dette ble det smått med oppturer.
En ligacup finale i 1996 er det siste "store" som har skjedd i klubben og et ydmykende resultat mot Aston Villa, 0-3 i finalen, som er forbigått i stillhet.
Vi glemmer selvfølgelig ikke semi-finalen i Champions League, denne er det Leeds fans snakker om for tiden og er selvfølgelig en stor prestasjon, men igjen ikke mange som lever på semi-finaler.
For meg er Leeds en storklubb og det var her for noen år siden at de besøkte Sandefjord, spilte uavgjort, og hvis noen på 70 tallet ville sagt at Sandefjord skulle spille uavgjort mot Leeds i en sommerkamp, da hadde jeg trodd at "stupet var nær".
En italiener er nå "sjef" på Elland Road, og hans utvalgte forsvinner som fluer i sommervinnen, men det ser vel ut som om Cellino nå har funnet sin likesinnede.
Steve Evans er en fyr som ikke er helt A4, og kanskje en som Cellino faktisk kan skape noe sammen med. Utradisjonell, vanskelig å lese, går sine egne veier og har på lavere nivå i fotballen klart å gjøre mye bra.
Evans, som er fra Skottland, har en fortid som spiller på nivå 2 og 3 i klubber som Albion Rovers, Clyde, Ayr United og St Johnstone. Det var vel ikke akkurat "glamour", men sikkert en god reise likevel, selvom han måtte legge opp etter en kneskade, bare 24 år gammel.
Litt som "Brendan Rodgers" var han lysten på å fortsette med fotball og fikk sin første manager jobb i den engelske amatør klubben Stamford. Det gjorde han så bra at Boston kom inn for han, og der tok han klubben fort fremover, og opp to divisjoner.
Han hadde også en god tid i Crawley som ble ligaklubb under hans ledelse, og tok også et steg videre opp i ligasystemet. Men i Crawley er det allikevel en ellevill FA Cup i 2011 som står som beste prestasjon, selvom det endte med 1-0 tap mot Manchester United i 5. runde
Rotherham ble hans neste stoppested og her ble det to opprykk på like mange forsøk, og han klarte også å holde klubben oppe i Championship med veldig liten lommebok. Evans og hans assistent Paul Raynor forlot klubben i september, da de ikke følte at de hadde nok backing til å komme videre.
Evans (52) har gjort mye riktig i sin tid, og han er vel for oss som er fra Norge, en liten klone av Tom Nordlie, med temperament og lyst til å løfte veldig og samtidig med "pondus" i både magesekk og stemme.
Vi får se om Leeds igjen får det til å fungere, og at eggeplommen på 70 tallet får sine renesanse, kan komme tilbake og kanskje det igjen blir hyggelige tider. Men dynamittgubber og eggeplommer er vel en heller dårlig kombinasjon, så vi får se, vi får se ...
Jeg har vært på Elland Road selv for ikke lenge siden, og det ble som å besøke et museum. Murveggen som vi alltid så i bakgrunnen på lagbildene fra 70 tallet, var der og klubb shopen var full av nostalgi og gamle dager.
Puben "The Old Peacock" på motsatt side av veien var heller ikke gjort stort med siden 70 tallet, og det var liksom en tur tilbake i tid. Der var det statuer av de gamle helter og det er nostalgi i veggene.
Leeds vant ligaen i 1992, året før Premier League ble dannet og hadde faktisk et bra lag da under ledelse av Howard Wilkinson, men det virker helt glemt. Spillere den gang var Gordon Strachan, Eric Cantona, Gary Speed og David Batty.
De hadde reist seg fra de dype daler og mye rot etter at Don Revie forlot klubben til fordel for landslaget i 1974. Clough kom inn og forsvant etter noen uker, Jimmy Armfield klarte å lede laget til Europa Cup finalen samme sesong, men etter dette ble det smått med oppturer.
En ligacup finale i 1996 er det siste "store" som har skjedd i klubben og et ydmykende resultat mot Aston Villa, 0-3 i finalen, som er forbigått i stillhet.
Vi glemmer selvfølgelig ikke semi-finalen i Champions League, denne er det Leeds fans snakker om for tiden og er selvfølgelig en stor prestasjon, men igjen ikke mange som lever på semi-finaler.
For meg er Leeds en storklubb og det var her for noen år siden at de besøkte Sandefjord, spilte uavgjort, og hvis noen på 70 tallet ville sagt at Sandefjord skulle spille uavgjort mot Leeds i en sommerkamp, da hadde jeg trodd at "stupet var nær".
En italiener er nå "sjef" på Elland Road, og hans utvalgte forsvinner som fluer i sommervinnen, men det ser vel ut som om Cellino nå har funnet sin likesinnede.Steve Evans er en fyr som ikke er helt A4, og kanskje en som Cellino faktisk kan skape noe sammen med. Utradisjonell, vanskelig å lese, går sine egne veier og har på lavere nivå i fotballen klart å gjøre mye bra.
Evans, som er fra Skottland, har en fortid som spiller på nivå 2 og 3 i klubber som Albion Rovers, Clyde, Ayr United og St Johnstone. Det var vel ikke akkurat "glamour", men sikkert en god reise likevel, selvom han måtte legge opp etter en kneskade, bare 24 år gammel.
Litt som "Brendan Rodgers" var han lysten på å fortsette med fotball og fikk sin første manager jobb i den engelske amatør klubben Stamford. Det gjorde han så bra at Boston kom inn for han, og der tok han klubben fort fremover, og opp to divisjoner.
Han hadde også en god tid i Crawley som ble ligaklubb under hans ledelse, og tok også et steg videre opp i ligasystemet. Men i Crawley er det allikevel en ellevill FA Cup i 2011 som står som beste prestasjon, selvom det endte med 1-0 tap mot Manchester United i 5. runde
Rotherham ble hans neste stoppested og her ble det to opprykk på like mange forsøk, og han klarte også å holde klubben oppe i Championship med veldig liten lommebok. Evans og hans assistent Paul Raynor forlot klubben i september, da de ikke følte at de hadde nok backing til å komme videre.
Evans (52) har gjort mye riktig i sin tid, og han er vel for oss som er fra Norge, en liten klone av Tom Nordlie, med temperament og lyst til å løfte veldig og samtidig med "pondus" i både magesekk og stemme.
Vi får se om Leeds igjen får det til å fungere, og at eggeplommen på 70 tallet får sine renesanse, kan komme tilbake og kanskje det igjen blir hyggelige tider. Men dynamittgubber og eggeplommer er vel en heller dårlig kombinasjon, så vi får se, vi får se ...
Kommentarer
Legg inn en kommentar