Premier League har fått sitt Atletico Madrid og Borussia Dortmund, Leicester City er kommet i toppen for å bli !
Leicester City er på alles lepper om dagen, og ikke så rart, når de topper Premier League, som er betegnet som verdens beste og tøffeste liga.
Det er bygget sten for sten, etter at nye eiere kom inn i 2010. Det er invistert mangfoldige millioner på infrastruktur. Renovering og bygging av et av de fineste treningsanlegg i England. Spillerstallen er nøye bygget opp gjennom bruk av teknologi og mange flinke mennesker i kulissene.
Selvom det har blitt byttet "manager" flere ganger under det nye eierskapet, er det mange faktorer som bærer ordet kontinuitet, og eierne er ingen hvem som helst, det er de samme mennesker som står bak den mektige kjeden "King Power".
Eierskapet i Leicester City vil jeg se på som mer robust og mer strukturert enn jeg noen gang har sett i en fotballklubb i England tidligere.
Det er noe som er fundamentalt forskjellig fra f.eks. Liverpool, Man City og Chelsea, som har fått sine eiere inn på tidspunkt når klubben har hatt et mye sterkere fundament enn det som var et faktum i Leicester.
Disse eierne har prøvet og feilet litt siden 2010, og lært mye om fotball under tiden de har vært på plass. Forsøk på å hente "navn" som Paulo Sousa og Sven Gøran Eriksson mislyktes og deres "stjerne" på fotballhimmelen hjalp lite i et "brutalt" møte Championship.
Valget falt i 2012 på Nigel Pearson, som ble hentet tilbake fra Hull City, og sakte men sikkert fikk mannen som hadde tatt Leicester opp fra nivå 3 skikk på sakene.
Det var under tiden i Championship ofte diskutert om Pearson var riktig person, da det ikke kan beskrives som "rakettfart" å få Leicester opp på øverste nivå.
Pearson feilet i første sesong og endte midt på tabellen, deretter ble det en mulighet via play-off, men ikke da heller lyktes det. Eierne holdt ut, lot Pearson fortsette, og fikk full valuta gjennom 2013-14 sesongen som endte med opprykk.
Poengfangsten på 102 poeng og det å vinne Championship, ga håp om at den første sesongen tilbake på øverste nivå siden 2003-04 skulle ende godt og ingen eksperter tippet Leicester ned.
Nigel Pearson fikk tillit til å fortsette, og han hentet inn en del nye spillere, og det å få full klaff i Premier League var ikke helt enkelt. En god start, endte med en meget vanskelig periode frem til jul og noen måneder med dårlige resultater på det nye året.
Leicester hadde et lag med en del "falmede" med Premier League erfaring, noen unge og uerfarne på dette nivået, samt noen spillere som kom inn gjennom sommeren som så lovende ut.
Leicester var i Championship et veldig spillende lag, og et lag som var bygget opp for å føre spillet, fint å se på og på sett å vis en formel vi liker for fotball.
Men Nigel Pearson og hans assistenter Steve Walsh og Craig Shakespeare fant vel etterhvert ut at det å bygge på dette ikke ga noen resultater og strategien måtte endres.
Leicester måtte bli ekstreme og få utnyttet sine styrker maksimalt. Vi har sett andre gode eksempler i Tysk og Spansk fotball på det samme, på det å få et kollektiv til å fungere til de grader effektivt.
Borussia Dortmund og Atletico Madrid er klare eksempler på det å pakke sekken sammen defensivt, få til lynhurtige overganger som er satt i system gjennom en "triangel" fremover.
Her blir ball og bein, samt presisjon i pasningspillet satt i system og ekstrem ferdigheter kommer til sin rett. I bunnen et kollektiv som jobber ekstremt hardt for hverandre og hvor ingen gir seg og mentalt er sterke nok til å vinne den delen av kampen som går på "fysisk utholdenhet".
Leicester har under Nigel Pearson bygget opp en treningskultur som er blant de beste i England og med en overføring av dette til ny mann Claudio Ranieri, er det blitt lagt på noe mer struktur, noe mer kvalitet i forsvarspillet og en og annen genistrek fra italieneren.
Ranieri sin "væremåte" har slått ut i full blomst blant spillere og han er ikke en som preger miljøet for mye, og heller ikke en som skaper et "kaos" i presserommet.
Spillergruppa til Leicester er en kombinasjon av mange faktorer, men fellesnevner er at mange av spillerne kommer fra akademiene til klubber som Man Utd, Chelsea og Man City.
Det er også tradisjon i Leicester for å få frem mange gode spillere og vi kan nevne Gary Lineker, Peter Shilton og Emile Heskey som alle er fra byen og fostret opp i Leicester City. Fikk sin debut på øverste nivå og på a-landslaget når de spilte for klubben.
Det er en annen fellesnevner i Leicester og det er at de spillerne som er her nå, de som leder an, som Drinkwater, Schmeichel, Morgan, Kante, Mahrez og Vardy, gjør dette for første gang i karrieren.
De er "stjerner" og de som har lært seg å ta ansvar, og gjør det i Leicester. Alle, bortsett fra Kante, har vært med på reisen og har hele historikken i bagasjen.
Leicester har gjennom denne tiden på vei oppover tabellen, faktisk brukt mange forskjellige systemer og også bommet på spillerkjøp. De to dyreste, Kramaric og Ulloa, har ikke hatt det store gjennombruddet, og faktisk sliter med å spille fast.
Det har vært spilt 4-4-2, 3-4-3 og 4-5-1 i forskjellige kombinasjoner, men igjen evnen til kollektiv forflytning, samt å få til kombinasjoner som Mahrez og Vardy skaper, gjør at andre lag skal slite fryktelig for å stoppe "telepatien".
Leicester har svært lite ballinnehav, akkurat som Atletico Madrid og Borussia Dortmund, få pasninger på vei frem mot målet og lite føring av ball og spill.
Fellesnevneren er klar, det er ofte fullt i angrep og forsvar og svært lite av spillet til disse lagene foregår på midtbanen. Det er innenfor hver 16 meter man skal være, og når man ikke er her, så er det jo ikke nødvendig å ha ballen.
Klubbens soliditet og struktur, evnen til å få frem det beste i spillere som ingen visste eksisterte eller som storklubbene ikke ville ha, har blitt foredlet på beste måte og man får valuta for pengene.
Bak en Vardy og bak en Mahrez finnes det mye talent, og jeg fortviler ikke hvis disse blir solgt selvom de nå står for det meste av mål som Leicester har scoret denne sesongen.
Leicester City er ikke "Vardy" og "Mahrez" det er en klubb som har det meste på stell, og hvor en kvinne styrer geskjeften.
Noen sier jo at bak enhver suksessfull mann står en sterk kvinne. Den sterke kvinnen i Leicester City er CEO Susan Whelan. Whelan er håndplukket fra "King Power Systemet" til å lede den administratvie delen av klubben, og har gjort det nå i tre år.
Susan Whelan ble i 2012, kåret til "Businesswoman of the year" i Irland. Whelan er fra Dublin og hun er en person som er høyt verdsatt i hjemlandet.
Claudio Ranieri og Susan Whelan er en "vinnerformel". Dette er ledere som har en rik balast og som kan styre Leicester skuta til topps, helt til topps i Premier League.
Vil minne om at Claudio Ranieri har vært manager i Atletico Madrid, Chelsea, Juventus, Valencia og Roma, så sent som i 2012 var han sjef i Inter Milan.
Det er en vanskelig business, fotball, men klubben er bygget nå for å tåle både sol og regn, og strukturen i klubben er kanskje en av det sterkeste i engelsk fotball.
Selvom de fleste fans ikke hadde ventet så rask fremgang som vi nå har sett, så er det mye folk med kunnskap og erfaring fra "der hvor de var" som nå styrer denne skuta som har funnet en ledig plass på parkeringa i topp 4.
King Power, Susan Whelan og Claudio Ranieri, er hel V. Her er det kunnskap og erfaring, og et økonomisk fundament som gir grunnlag for suksess. Det som er sikkert er at disse type mennesker vil på sikt få gode resultater, noen ganger kommer det fortere enn det man har forventet.
 |
| King Power - Eiere |
Selvom det har blitt byttet "manager" flere ganger under det nye eierskapet, er det mange faktorer som bærer ordet kontinuitet, og eierne er ingen hvem som helst, det er de samme mennesker som står bak den mektige kjeden "King Power".
Eierskapet i Leicester City vil jeg se på som mer robust og mer strukturert enn jeg noen gang har sett i en fotballklubb i England tidligere.
Det er noe som er fundamentalt forskjellig fra f.eks. Liverpool, Man City og Chelsea, som har fått sine eiere inn på tidspunkt når klubben har hatt et mye sterkere fundament enn det som var et faktum i Leicester.
Disse eierne har prøvet og feilet litt siden 2010, og lært mye om fotball under tiden de har vært på plass. Forsøk på å hente "navn" som Paulo Sousa og Sven Gøran Eriksson mislyktes og deres "stjerne" på fotballhimmelen hjalp lite i et "brutalt" møte Championship.
Valget falt i 2012 på Nigel Pearson, som ble hentet tilbake fra Hull City, og sakte men sikkert fikk mannen som hadde tatt Leicester opp fra nivå 3 skikk på sakene.
Det var under tiden i Championship ofte diskutert om Pearson var riktig person, da det ikke kan beskrives som "rakettfart" å få Leicester opp på øverste nivå.
 |
| Leicester City - Traning Ground - Belvoir Drive |
Poengfangsten på 102 poeng og det å vinne Championship, ga håp om at den første sesongen tilbake på øverste nivå siden 2003-04 skulle ende godt og ingen eksperter tippet Leicester ned.
Nigel Pearson fikk tillit til å fortsette, og han hentet inn en del nye spillere, og det å få full klaff i Premier League var ikke helt enkelt. En god start, endte med en meget vanskelig periode frem til jul og noen måneder med dårlige resultater på det nye året.
Leicester hadde et lag med en del "falmede" med Premier League erfaring, noen unge og uerfarne på dette nivået, samt noen spillere som kom inn gjennom sommeren som så lovende ut.
Leicester var i Championship et veldig spillende lag, og et lag som var bygget opp for å føre spillet, fint å se på og på sett å vis en formel vi liker for fotball.
Men Nigel Pearson og hans assistenter Steve Walsh og Craig Shakespeare fant vel etterhvert ut at det å bygge på dette ikke ga noen resultater og strategien måtte endres.
Leicester måtte bli ekstreme og få utnyttet sine styrker maksimalt. Vi har sett andre gode eksempler i Tysk og Spansk fotball på det samme, på det å få et kollektiv til å fungere til de grader effektivt.
 |
| Claudio Ranieri, Leicester City Manager |
Her blir ball og bein, samt presisjon i pasningspillet satt i system og ekstrem ferdigheter kommer til sin rett. I bunnen et kollektiv som jobber ekstremt hardt for hverandre og hvor ingen gir seg og mentalt er sterke nok til å vinne den delen av kampen som går på "fysisk utholdenhet".
Leicester har under Nigel Pearson bygget opp en treningskultur som er blant de beste i England og med en overføring av dette til ny mann Claudio Ranieri, er det blitt lagt på noe mer struktur, noe mer kvalitet i forsvarspillet og en og annen genistrek fra italieneren.
Ranieri sin "væremåte" har slått ut i full blomst blant spillere og han er ikke en som preger miljøet for mye, og heller ikke en som skaper et "kaos" i presserommet.
Spillergruppa til Leicester er en kombinasjon av mange faktorer, men fellesnevner er at mange av spillerne kommer fra akademiene til klubber som Man Utd, Chelsea og Man City.
Det er også tradisjon i Leicester for å få frem mange gode spillere og vi kan nevne Gary Lineker, Peter Shilton og Emile Heskey som alle er fra byen og fostret opp i Leicester City. Fikk sin debut på øverste nivå og på a-landslaget når de spilte for klubben.
Det er en annen fellesnevner i Leicester og det er at de spillerne som er her nå, de som leder an, som Drinkwater, Schmeichel, Morgan, Kante, Mahrez og Vardy, gjør dette for første gang i karrieren.
De er "stjerner" og de som har lært seg å ta ansvar, og gjør det i Leicester. Alle, bortsett fra Kante, har vært med på reisen og har hele historikken i bagasjen.
Leicester har gjennom denne tiden på vei oppover tabellen, faktisk brukt mange forskjellige systemer og også bommet på spillerkjøp. De to dyreste, Kramaric og Ulloa, har ikke hatt det store gjennombruddet, og faktisk sliter med å spille fast.
Det har vært spilt 4-4-2, 3-4-3 og 4-5-1 i forskjellige kombinasjoner, men igjen evnen til kollektiv forflytning, samt å få til kombinasjoner som Mahrez og Vardy skaper, gjør at andre lag skal slite fryktelig for å stoppe "telepatien".
Leicester har svært lite ballinnehav, akkurat som Atletico Madrid og Borussia Dortmund, få pasninger på vei frem mot målet og lite føring av ball og spill.
Fellesnevneren er klar, det er ofte fullt i angrep og forsvar og svært lite av spillet til disse lagene foregår på midtbanen. Det er innenfor hver 16 meter man skal være, og når man ikke er her, så er det jo ikke nødvendig å ha ballen.
Klubbens soliditet og struktur, evnen til å få frem det beste i spillere som ingen visste eksisterte eller som storklubbene ikke ville ha, har blitt foredlet på beste måte og man får valuta for pengene.
 |
| Susan Whelan, Leicester City CEO |
Leicester City er ikke "Vardy" og "Mahrez" det er en klubb som har det meste på stell, og hvor en kvinne styrer geskjeften.
Noen sier jo at bak enhver suksessfull mann står en sterk kvinne. Den sterke kvinnen i Leicester City er CEO Susan Whelan. Whelan er håndplukket fra "King Power Systemet" til å lede den administratvie delen av klubben, og har gjort det nå i tre år.
Susan Whelan ble i 2012, kåret til "Businesswoman of the year" i Irland. Whelan er fra Dublin og hun er en person som er høyt verdsatt i hjemlandet.
Claudio Ranieri og Susan Whelan er en "vinnerformel". Dette er ledere som har en rik balast og som kan styre Leicester skuta til topps, helt til topps i Premier League.
Vil minne om at Claudio Ranieri har vært manager i Atletico Madrid, Chelsea, Juventus, Valencia og Roma, så sent som i 2012 var han sjef i Inter Milan.
Det er en vanskelig business, fotball, men klubben er bygget nå for å tåle både sol og regn, og strukturen i klubben er kanskje en av det sterkeste i engelsk fotball.
Selvom de fleste fans ikke hadde ventet så rask fremgang som vi nå har sett, så er det mye folk med kunnskap og erfaring fra "der hvor de var" som nå styrer denne skuta som har funnet en ledig plass på parkeringa i topp 4.
King Power, Susan Whelan og Claudio Ranieri, er hel V. Her er det kunnskap og erfaring, og et økonomisk fundament som gir grunnlag for suksess. Det som er sikkert er at disse type mennesker vil på sikt få gode resultater, noen ganger kommer det fortere enn det man har forventet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar