Det er mange som sikkert har opplevd det samme gjennom et liv, at noen dører er lukket og ikke åpnes uansett, og det må man ta og akseptere, slik er det og slik blir det
Det er også ofte at man får en "vekker" om at ja kanskje det er deg og ikke dem det er noe galt med, du duger rett og slett ikke for "de som du helst ville leke med", men som ikke vil "leke med deg".
Det er noen du ser veldig opp til, noen du har kjent eller ville kjenne bedre, men de ønsker ikke ditt nervær og din person har ingen verdi.
Som en ung håpefull fotballspiller en januar dag i 1984, opplevde jeg noe som jeg siden har tenkt på og hva som kunne ha skjedd hvis man hadde fått muligheten.
Vi var tre militærgutter som skulle gjennomføre verneplikten i Tromsø. En fra Trondheim, en fra Skien og jeg fra Sandefjord. Alle var vi håpefulle fotballspillere.
Jeg var 19 år, hadde tre sesonger bak meg på rekrutteringslaget til Sandefjord Ballklubb, han fra Skien var et år eldre og hadde en håndfull kamper for a-laget til Odd. Den tredje spilleren var et talent fra Rosenborg sin jr. avdeling.
Noen ganger er det kanskje urealistiske tanker og helt absurde ideer som ramler ned i hodet, og du får beskjed fra folk i din omgangskrets, at hva er det du tenker på, du er jo ikke god nok til det.
Du føler at den eneste som tror på det er deg selv, og at du kan få det til, din "indre stemme" forteller deg at ja "du har en verdi" du er "bra" og du "kan" hvis du "vil".
Sesongen 1983 trente jeg under Torgny Svenssen, han er vel mest kjent som sønnen til Thorbjørn, men han var selv seriemester med Start og spilte for Kristiansand klubben fra 1973 til 1980 og fikk 285 kamper.
Jeg var yngst i a-troppen til Sandefjord Ballklubb, og det å få et klapp på skulderen av Torgny og gode ord var med å "bygge deg opp" og skape tro på at du som ung har en mulighet til å komme videre. Du tenkte at ja hvis han synes jeg er bra, så kan jo andre også få det inntrykket.
Jeg var nå i Tromsø, Nordens Paris, på trappa til "muligheten". Der utenfor i mørket føler du deg liten, fordi jeg kom fra klubben på det laveste nivået, nivå 4, av oss tre. Her var det et forsøk på å få en mulighet hos et lag på nivå 2, den gang. Tromsø IL eller TIL var klubben og stedet som fikk mitt besøk.
Vi stod alle der utenfor, og spurte om vi kunne få snakke med treneren, Han vi møtte der, "vår kontakt", var oppbragt og positiv. Han sa på hyggelig nordlandsdialekt at han skulle gå inn og fortelle at han hadde tre lovende fotballspillere utenfor.
Det var mørketid, enormt masse snø og i et lys fra rommet der treneren satt. Jeg kunne skimte han bak en gardin, og det "bildet" sitter fast ennå.
Treneren het Torkild Brakstad og jeg viste godt hvem han var, en tidligere norsk landslagsspiller og med en fortid i Molde. Torgny hadde trent meg i 83, Torkild skulle det bli i 84, trodde jeg.
"Vår kontakt" gikk inn for å høre med Torkild om han hadde tid til å snakke med oss. Vi hadde fortalt hvem vi var og hvor vi var fra.
Det var spenning da "vår kontakt" gikk inn, men beskjeden vi fikk når han kom tilbake var skuffende for to av oss, mens han fra Rosenborg ble gitt muligheten til å prøve seg.
Torkild mente at det var nok med en "militær", så vi to andre fikk beskjed om at vi skulle prøve oss hos TUIL, eller Tromsdalen og dit kom vi senere. Tromsdalen spilte på nivå 3.
Det ble noen måneder for meg i Tromsdalen, men overgangen fra min klubb ble ikke "godkjent" fordi Sandefjord Ballklubb ikke ønsket å slippe meg. Det ble noen minnerike treninger og hvor vi "søringa" fikk kjenne på det å trene i veldig mange kuldegrader.
Fotball i Nordens Paris ble mest mørketid, både på og utenfor banen, men på himmelen senere på året og i tiden etterpå fikk jeg se litt "midnattsol".
 |
| Midnattsol |
Det er noen du ser veldig opp til, noen du har kjent eller ville kjenne bedre, men de ønsker ikke ditt nervær og din person har ingen verdi.
Som en ung håpefull fotballspiller en januar dag i 1984, opplevde jeg noe som jeg siden har tenkt på og hva som kunne ha skjedd hvis man hadde fått muligheten.
Vi var tre militærgutter som skulle gjennomføre verneplikten i Tromsø. En fra Trondheim, en fra Skien og jeg fra Sandefjord. Alle var vi håpefulle fotballspillere.
Jeg var 19 år, hadde tre sesonger bak meg på rekrutteringslaget til Sandefjord Ballklubb, han fra Skien var et år eldre og hadde en håndfull kamper for a-laget til Odd. Den tredje spilleren var et talent fra Rosenborg sin jr. avdeling.
Noen ganger er det kanskje urealistiske tanker og helt absurde ideer som ramler ned i hodet, og du får beskjed fra folk i din omgangskrets, at hva er det du tenker på, du er jo ikke god nok til det.
Du føler at den eneste som tror på det er deg selv, og at du kan få det til, din "indre stemme" forteller deg at ja "du har en verdi" du er "bra" og du "kan" hvis du "vil".
Sesongen 1983 trente jeg under Torgny Svenssen, han er vel mest kjent som sønnen til Thorbjørn, men han var selv seriemester med Start og spilte for Kristiansand klubben fra 1973 til 1980 og fikk 285 kamper.
Jeg var yngst i a-troppen til Sandefjord Ballklubb, og det å få et klapp på skulderen av Torgny og gode ord var med å "bygge deg opp" og skape tro på at du som ung har en mulighet til å komme videre. Du tenkte at ja hvis han synes jeg er bra, så kan jo andre også få det inntrykket.
Jeg var nå i Tromsø, Nordens Paris, på trappa til "muligheten". Der utenfor i mørket føler du deg liten, fordi jeg kom fra klubben på det laveste nivået, nivå 4, av oss tre. Her var det et forsøk på å få en mulighet hos et lag på nivå 2, den gang. Tromsø IL eller TIL var klubben og stedet som fikk mitt besøk.
Vi stod alle der utenfor, og spurte om vi kunne få snakke med treneren, Han vi møtte der, "vår kontakt", var oppbragt og positiv. Han sa på hyggelig nordlandsdialekt at han skulle gå inn og fortelle at han hadde tre lovende fotballspillere utenfor.
Det var mørketid, enormt masse snø og i et lys fra rommet der treneren satt. Jeg kunne skimte han bak en gardin, og det "bildet" sitter fast ennå.
Treneren het Torkild Brakstad og jeg viste godt hvem han var, en tidligere norsk landslagsspiller og med en fortid i Molde. Torgny hadde trent meg i 83, Torkild skulle det bli i 84, trodde jeg.
"Vår kontakt" gikk inn for å høre med Torkild om han hadde tid til å snakke med oss. Vi hadde fortalt hvem vi var og hvor vi var fra.
Det var spenning da "vår kontakt" gikk inn, men beskjeden vi fikk når han kom tilbake var skuffende for to av oss, mens han fra Rosenborg ble gitt muligheten til å prøve seg.
Torkild mente at det var nok med en "militær", så vi to andre fikk beskjed om at vi skulle prøve oss hos TUIL, eller Tromsdalen og dit kom vi senere. Tromsdalen spilte på nivå 3.
Det ble noen måneder for meg i Tromsdalen, men overgangen fra min klubb ble ikke "godkjent" fordi Sandefjord Ballklubb ikke ønsket å slippe meg. Det ble noen minnerike treninger og hvor vi "søringa" fikk kjenne på det å trene i veldig mange kuldegrader.
Fotball i Nordens Paris ble mest mørketid, både på og utenfor banen, men på himmelen senere på året og i tiden etterpå fikk jeg se litt "midnattsol".
Kommentarer
Legg inn en kommentar