Mine hopp var mange, men ikke lange, og jeg kan lett identifisere meg med Eddie The Eagle, som i disse dager er aktuell med en filmatisering av sin fantastiske karriere
Men vi starter med fatter'n som var en "hopper" av den gode gamle sorten, han tok sats og likte ikke "jamsis", det var et "fy ord" i vokabularet.
Jeg lærte meg navn som "Raska", "Belusov" og "Napalkov", helter fra øst, som kom opp ofte når sammenligninger skulle gjøres til de som hoppet nå.
Birger Ruud var for meg en "fosil", en fra krigen, men han var ofte nevnt av fatter'n på vei mot vårt ski eldorado, der vi kunne tilbringe time etter
time for å hoppe de lengste, av de korte, hopp.
Fatter'n hadde sin favoritt bakke, "Hoppsenga". Hit gikk "gutta" på planker tyngre enn bly, det var alltid -25 kuldegrader, uten mat og de gikk flere mil hver dag for å komme frem. Dette var på Birger Ruud sin tid.
Da ble vår bakke "Spretten" bare en parentes. Men det var her vi lærte vår hopp abc, der fatter'n fikk sveve sine 15 til 16 meter mange år senere. Dette var maks av hva man kunne nå, før man landet på sletta.
Med "Japan hansker", "Sapporo minner" og tanker om hopplegender som Kasaya, Konno og Aochi tok vi sats, og hoppet som "kråker" og landet tungt, noen ganger ble det knall og fall.
Fatter'n falt aldri, han satte alltid Telemark nedslag og jeg skulle ikke være noe dårligere. Men det ble ofte "jamsis" og det likte ikke "fatter'n". Hoppet ikke så mye mer etter "Spretten", og langrennski ble mer min greie etter det.
Bakkene i denne skogen hadde sine navn, "Spretten", "Døden", "Humpla Dumpla" og "Stjerten", alle ble prøvd og det var mer døden å prøve å hoppe i "Stjerten" enn å kjøre i selve "Døden", mens "Humpla Dumpla" ikke skulle undervurderes. "Spretten" var favoritten.
Dette var flere år før Eddie the Eagle begynte å sveve, men jeg tror Eddie hadde likt seg i disse litt mindre bakkene, men da hadde vi nok aldri fått vite hvem Eddie Edwards var.
Ingen av oss, som hoppet i "det små", ble kjent og berømte, men allikevel identifiserer vi oss med Eddie The Eagle fra Cheltenham, fordi han var en som tok steget, en som hadde "guts".
En engelskmann som hoppet på ski, nei det gikk ikke. Lite visste vi om Eddie Edwards da han hoppet for "Hope and Glory" and "The Queen" under OL i Calgary i 1988.
Han var lenge den engelskmann som hadde hoppet lengst på ski, men forsøk på kvalifisere seg til nye OL gikk dessverre ikke, da regler som ble innført i hopp etter Calgary, gjorde det vanskeligere for engelske ørner å få delta.
Edwards var før han begynte å hoppe en som faktisk kunne håndtere sine ski, og var en gang nr. 7 i verden i speedskiing med en topphastighet på 171 km oppnådd.
Han hadde ikke all verdens erfaring med hopp, før han startet med det, men hadde tidligere kjørt slalom og da han rett og slett gikk tom for penger i sin satsing, var det lettere å oppnå sin olympiske drøm ved å satse på hopp. Drømmen ble oppfylt og resten er historie.
Livet til Michael Edwards, som er født i 1963, har vært en liten berg og dalbane, med høydepunktene fra hoppbakken og som fakkelbærer foran OL i Vancouver i 2010 som de største. Nedturer med konkurs og mislykkede forsøk på nå en ny OL drøm, har sikkert vært de største skuffelsene.
Nå har "Eddie The Eagle" blitt film, aktuell på kinoer over hele landet akkurat nå. Så da er det vel bare å løse billett.
Glemte Wirkola litt, dobbel VM vinner fra 1966, og vinner av hoppuka tre ganger. For alle oss som på en eller annen måte hoppet etter Wirkola, så ble dette min historie
om fatter'n, Eddie og I.
 |
| Eddie i svevet |
Jeg lærte meg navn som "Raska", "Belusov" og "Napalkov", helter fra øst, som kom opp ofte når sammenligninger skulle gjøres til de som hoppet nå.
Birger Ruud var for meg en "fosil", en fra krigen, men han var ofte nevnt av fatter'n på vei mot vårt ski eldorado, der vi kunne tilbringe time etter
time for å hoppe de lengste, av de korte, hopp.
Fatter'n hadde sin favoritt bakke, "Hoppsenga". Hit gikk "gutta" på planker tyngre enn bly, det var alltid -25 kuldegrader, uten mat og de gikk flere mil hver dag for å komme frem. Dette var på Birger Ruud sin tid.
Da ble vår bakke "Spretten" bare en parentes. Men det var her vi lærte vår hopp abc, der fatter'n fikk sveve sine 15 til 16 meter mange år senere. Dette var maks av hva man kunne nå, før man landet på sletta.
Med "Japan hansker", "Sapporo minner" og tanker om hopplegender som Kasaya, Konno og Aochi tok vi sats, og hoppet som "kråker" og landet tungt, noen ganger ble det knall og fall.
Fatter'n falt aldri, han satte alltid Telemark nedslag og jeg skulle ikke være noe dårligere. Men det ble ofte "jamsis" og det likte ikke "fatter'n". Hoppet ikke så mye mer etter "Spretten", og langrennski ble mer min greie etter det.
 |
| Eddie The Eagle |
Bakkene i denne skogen hadde sine navn, "Spretten", "Døden", "Humpla Dumpla" og "Stjerten", alle ble prøvd og det var mer døden å prøve å hoppe i "Stjerten" enn å kjøre i selve "Døden", mens "Humpla Dumpla" ikke skulle undervurderes. "Spretten" var favoritten.
Dette var flere år før Eddie the Eagle begynte å sveve, men jeg tror Eddie hadde likt seg i disse litt mindre bakkene, men da hadde vi nok aldri fått vite hvem Eddie Edwards var.
Ingen av oss, som hoppet i "det små", ble kjent og berømte, men allikevel identifiserer vi oss med Eddie The Eagle fra Cheltenham, fordi han var en som tok steget, en som hadde "guts".
En engelskmann som hoppet på ski, nei det gikk ikke. Lite visste vi om Eddie Edwards da han hoppet for "Hope and Glory" and "The Queen" under OL i Calgary i 1988.
Han var lenge den engelskmann som hadde hoppet lengst på ski, men forsøk på kvalifisere seg til nye OL gikk dessverre ikke, da regler som ble innført i hopp etter Calgary, gjorde det vanskeligere for engelske ørner å få delta.
Edwards var før han begynte å hoppe en som faktisk kunne håndtere sine ski, og var en gang nr. 7 i verden i speedskiing med en topphastighet på 171 km oppnådd.
Han hadde ikke all verdens erfaring med hopp, før han startet med det, men hadde tidligere kjørt slalom og da han rett og slett gikk tom for penger i sin satsing, var det lettere å oppnå sin olympiske drøm ved å satse på hopp. Drømmen ble oppfylt og resten er historie.
Livet til Michael Edwards, som er født i 1963, har vært en liten berg og dalbane, med høydepunktene fra hoppbakken og som fakkelbærer foran OL i Vancouver i 2010 som de største. Nedturer med konkurs og mislykkede forsøk på nå en ny OL drøm, har sikkert vært de største skuffelsene.
Nå har "Eddie The Eagle" blitt film, aktuell på kinoer over hele landet akkurat nå. Så da er det vel bare å løse billett.
Glemte Wirkola litt, dobbel VM vinner fra 1966, og vinner av hoppuka tre ganger. For alle oss som på en eller annen måte hoppet etter Wirkola, så ble dette min historie
om fatter'n, Eddie og I.
Kommentarer
Legg inn en kommentar