Det er gått 50 år siden sist England vant et VM, og årets EM ble et nytt engelsk nedslag langt oppe på kulen. Historier, myter og legender fra 66 lever videre og er fortsatt godt nyhetsstoff.
Diskusjonene rundt finalen, om det var mål eller ikke mål, og alt det der. For engelskmenn sikkert viktig å få konstatert en gang for alle at det var mål, men for tyskerne sikkert ikke så viktig, da de har vunnet VM tre ganger etterpå og spilt i seks finaler.
Mytene er mange, men med fasit i hånd, så vet vi at laget fra VM finalen i 1966 kun spilte en kamp igjen sammen, og det var kampen etter, en treningskamp. Disse 11 var også kun i samme lagoppstilling i to kamper før finalen.
Sir Alf Ramsey, treneren, hadde et annet lag i starten av turneringen, med vingen Connolly fra Manchester United og "stjernen" Jimmy Greaves fra Tottenham på topp.
Connolly forsvant ut, og inn kom Martin Peters. Greaves ble skadet i kampen mot Frankrike og inn med Geoff Hurst. Begge spillere fra West Ham, og begge spillere som gjorde sin debut i året 1966.
Det var også andre storheter i troppen som tidligere og senere satte sitt preg på landslag og klubblag, men som aldri ble "legends of 66", og de var liksom aldri med, slik er det med store begivenheter, er du ikke tilstede eller med på moroa, så blir du glemt.
Det skal sies at spillerne som ikke spilte finalen, alle fikk sine medaljer 43 år senere, utdelt av statsminister Gordon Brown, (en skotte), kanskje ikke en "høydare", men medaljer fikk de. Blant dem, Norman Hunter, Ron Flowers, Jimmy Greaves, Ian Callaghan og Terry Paine.
Så var det de som spilte denne finalen i 66. Legender med forskjellige utgangspunkt, men allikevel et "perfect team", for det er vel perfekt når du blir verdensmester. De som klager da, har vel ikke helt "funnet opp kruttet".
Gordon Banks, en keeper som ble omskolert fra spiss i ung alder. Ble vraket av Sheffield FC, verdens eldste fotballklubb, og søkte lykken i Chesterfield, via et par bedriftslag. Leicester oppdaget Banks i Chesterfield og hentet han i 1959 for den nette sum av £ 7000.
Han utviklet seg fort til å bli en keeper av stort format og da VM på hjemmebane kom, var han et soleklart førstevalg og hadde mye av æren for at Leicester på den tiden var "Best in Midlands".
Banks var det man vil si er et "alfa omega" for å vinne et VM, ingen gjør det uten en keeper i verdensklasse. Banks ble senere solgt til Stoke og fortsatte sin karriere både for klubb og landslag.
Han blir for alltid husket for sin redning fire år senere på en heading fra Pele. Han leste utgangen på headingen og reddet det som mange mener var et soleklart mål, før altså Banks var der med "fangarmene".
Banks måtte avslutte sin karriere noe for tidlig, da han i en bilulykke i 1972 mistet synet på et øye. Han fortsatte som trener i Stoke, men ble fristet til et comeback i NASL, og reiste over dammen og voktet målet for Fort Lauderdale Strikers i sesongene 1977 og 78.
Selvom han bare hadde syn på et øye spilte han så bra at han i 77 sesongen ble kåret til årets keeper i serien, og hans comeback var av høy klasse.
På høyre back valgte Sir Alf og bruke Fulham spilleren George Cohen. En moderne sideback som var en klubbspiller av rang. Han representerte bare klubben fra Vest-London, og spilte over 450 kamper i sin tid på Craven Cottage.
George Cohen la opp i ung alder og var kun 29 da støvlene ble lagt på hyllen. Fulham hadde mange fantastiske spillere i den tiden Cohen var der. Rodney Marsh, Allan Clarke, Alan Mullery og kanskje den største av dem alle Johnny Haynes, var alle fantastiske spillere som holdt til på "hytta".
Cohen er en som var litt undervurdert, men ble beskrevet av George Best som "the best full back he had played against", så da er det vel ikke behov for så mange andre synspunkter.
På venstre back var Ray Wilson et soleklart valg. Spilleren fra Everton, med en fortid i Huddersfield var fast som betong på venstresiden og ble vel betraktet som best i verden på sin plass.
Wilson spilte 63 landskamper for England, men han som Cohen forlot landslaget like etter seieren i VM, og var også passert 30 da han opplevde sitt unike øyeblikk på Wembley.
Så var det Bobby Moore, ingen foran, ingen ved siden og ingen bak. Spilleren som utviklet etter min mening den moderne fotballen med en spillende rolle bak i forsvaret.
Kaptein og leder, en unik spiller. Bobby Moore, bare hør på navnet, det runger i rummet, og som spiller helt spesiell. West Ham var hans klubb, selvom han senere spilte noen sesonger i Fulham og senere ble med over dammen til noen sesonger i NASL.
Moore er faktisk en som har spilt og vært kaptein både for og imot England. Da Team America, et lag av spillere fra NASL, inkludert Moore og Pelè møtte England i vennskapsturnering tilbake i 1976, vant England kampen 3-1.
Bak i forsvaret ble Jack Charlton valgt sammen med Moore, og det var ikke et soleklart valg. Charlton hadde ikke spilt så mye for England, men på grunn av at Everton stopperen Brian Labone meldte forfall til hele turneringen på grunn av sitt eget bryllup, så ble det Charlton som fikk sjansen.
Broren til den mer berømte Bobby, var eneste spiller fra Leeds United i laget, og han gjorde ingen til skamme. Jack Charlton var allerede i 66 en meget rutinert spiller og passert 31 år.
På midtbanen var det litt usikkert om det var fire eller tre spillere, og noen mener at England spilte 4-3-3, men jeg har landet på at formasjonen var 4-4-2, og at fonemenet "wingless wonders" kom fra et sted.
Det var ikke typiske kanter som ble brukt, og "vinger" på den tiden var spillere som ikke gikk over på egen banehalvdel, og det ville ikke Sir Alf ha noe av, så da ble det fire angripene midtbane menn.
Nobby Stiles var alt annet en angripene, og jeg er fortsatt litt usikker på hvordan dette helt fungerte, men etter å ha sett kampen flere ganger, så er det lite tvil om at Stiles hadde den "sittende" rollen og det som var en slags stopper foran stopperne.
Nesten usynlig lå han der og ødela alle forsøk fra motstander, og taklet og forstyrret motstanderen i å skape angrep. Så fort han hadde ballen slo han en presis pasning til en medspiller, ikke noe fiks faks, men han var der.
To år senere spilte han samme rollen da Manchester United vant Europa Cupen, da også på Wembley. Nobby Stiles var en undervurdert spiller. Selvom han var uten tenner og hår, og med store briller, utenfor banen, så er min påstand at han har manglet siden.
Stiles spilte for Manchester United og både Sir Alf og Sir Matt så verdien av denne type spiller. Han er en som må være på plass i et hvert lag som skal vinne noe, den som står idet når det blir "vondt" og "ekkelt". Den som kriger til siste slutt, som aldri gir seg, det er Nobby Stiles.
Balansen i laget er svært avhengig en midtbane spiller som "rydder" og "skaper" plass til de andre. En som gjør det svært enkelt og ikke beveger seg så mye ut av posisjon.
Alan Ball var en ung spiller på 21, men allerede i 66 en komplett spiller. Ball spilte for Blackpool og den som tilhørte fremtiden. Han var en svært arbeidssom spiller og ikke en typisk ving, men både fart og balanse gjorde at han kunne spille inn og ut av posisjon og beveget seg mye inn i banen.
Martin Peters var en annen ung spiller som hadde kommet inn i varmen gjennom turneringen, og gjorde sitt til at laget ble noe annet. Peters scoret et av målene i finalen, og så vel aldri tilbake. West Ham hadde nå fått tre mann i et VM lag, og klubben med flest
spillere i laget.
Den siste som ble betegnet som en midtbane spiller var Bobby Charlton. Egentlig den største stjernen på dette England laget. En komplett fotballspiller med alle evner som man trenger for å være akkurat det.
Han var den spilleren man måtte få tatt ut, og hvis man ikke gjorde det, så ble det vanskelig. Mange mente at Franz Beckenbauer gjorde akkurat det, tok ut Charlton, men da var det andre som tok taktstokken og tredde frem.
Det rare var at Bobby Charlton hadde fått beskjed av Sir Alf til å ta ut Franz Beckenbauer, så disse to spillerne, som egentlig var de to stjernene tok hverandre ut, og var egentlig ikke med i kampen, selvom de jo var det.
Jimmy Greaves fikk aldri spille finalen, på grunn av skade, men var også en stor stjerne sammen med Charlton. Greaves spilte 57 kamper og scoret 44 mål på landslaget. Han uteble fra finalen, og det var Geoff Hurst som ble helten.
Geoff Hurst, West Ham United, er fortsatt den eneste som har scoret tre mål i en VM finale, og jeg har aldri helt forstått all diskusjonen om det mål nr. 2, om det var inne eller ute. Det hadde jo ingen betydning siden England scoret et til, og til slutt vant 4-2.
Det var heller ikke et mål som hadde noen konsekvens for resultatet, da det var i en ekstra omgang, og hvorfor all denne støyen, men mulig jeg har misforstått det hele.
Geoff Hurst var en av flere som også var med fire år senere, da mange mente at England hadde et bedre mannskap, men hvor Sir Alf Ramsey for alltid vil få skylden for å ha byttet ut Bobby Charlton i slutten av kampen, da alt så så fin ut, resten er historie og England forsvat i kvartfinalen.
Vi må ikke glemme Roger Hunt. Hunt var den siste i 11'ren. Liverpool spissen var en legende allerede i 66 og en som scoret sine mål, 245 på 404 kamper for "The Reds". For England ble det 18 på 34 kamper.
England har prøvd gang på gang, og har klart stort sett å kvalifisere seg til VM og EM sluttspill siden, men på en eller annen måte har man ikke klart å nå helt frem.
Det er noe som har manglet, og da England misset VM i 1974 og senere i 1978, så var Skottland flinke til å kvalifisere seg, og ofte var de engelske lagene fyllt med "skotske" Nobby Stiles.
Nobby var med i troppen til England i 1970, men spilte ikke og mer spillende menn som Alan Mullery og Colin Bell ble brukt, men begge likte å være med i begge ender av banen og prege kamper, det gjorde ikke "Nobby Stiles", han klorte seg fast som en pitbull og vant krigen, det har ingen gjort før eller siden, for England.
Vi skal avslutte dette kapittelet, men du trenger en Nobby Stiles, hvis du skal vinne noe, uten en slik spiller så blir det "nada".
Så for meg var "Nobby Stiles" den viktigste spilleren for England i 66. Ikke Banks, ikke Charlton og ikke Hurst, men "Nobby Stiles".
Av spillerne i laget, så er Alan Ball og Bobby Moore borte, resten lever, men mange er idag preget av sykdom, og noen har mått selge sine medaljer for å få inn penger til "litt ekstra".
Det var ingen av spillerne som lykkes godt som "managere" bortsett fra Jack Charlton, som har ledet lag med stort hell, blant annet Irland som nådde mange sluttspill både EM og VM under hans ledelse.
Alan Ball var en brukbar manager og fikk Portsmouth opp på øverste nivå. Han hadde også oppdrag i Manchester City og Southampton.
Geoff Hurst var en periode assistent manager for England og også en liten periode sjef i Chelsea, utover det var det sparsomt med gode "managere" i gruppa.
Det skal også sies at det meste av oppmerksomheten før VM ikke handlet så mye om spillerne, men at trofeet ble stjålet og at hunden "Pickles" fant det tilbake og ble en kjendis.
Julet Rimet Trophy, VM trofeet var på utstilling i Westminster i Mars 1966 og ble borte. David Corbett og hans hun "Pickles" var ute på en tur og fant trofeet.
Corbett fikk £ 5000 pund i finnerlønn, og kjøpte seg et nytt hus, samt at "Pickles" ble hedret med sølvmedalje av National Canine Defence League.
Det er også en del av dramatikken rundt VM i 1966. Alfie's menn fikset det hele, men uten Pickles og Nobby Stiles mener nå jeg det ikke ville blitt verken trofè eller triumf.
Kampfakta:
Dato: 30.07.2016
Resultat: England 4 - Vest Tyskland 2 (2-2)
Målscorere: England, Hurst 3, Peters, Vest Tyskland, Haller, Weber
England: Banks, Cohen, Wilson, Charlton J, Moore, Charlton B, Peters, Hurst, Hunt, Ball, Stiles
Vest Tyskland: Tilkowski, Hottges, Schulz, Weber, Schnellinger, Beckenbauer, Overath, Haller, Seeler, Held, Emmerich
England Tropp
Keepere: Banks, Springett, Bonetti
Forsvarere: Wilson, Cohen, Charlton J, Flowers, Moore, Armfield, Byrne, Hunter
Midtbane: Stiles, Connolly, Peters, Callaghan, Eastham, Ball, Charlton B,
Angrep: Hurst, Greaves, Hunt, Paine,
Arsenal, Eastham
Blackpool, Ball, Armfield
Chelsea, Bonetti
Everton, Wilson
Fulham, Cohen
Leeds, Hunter, Charlton
Leicester, Banks
Liverpool, Callaghan, Hunt, Byrne
Manchester United, Stiles, Charlton B, Connolly
Southampton, Paine
Sheffield W, Springett
Tottenham, Greaves
West Ham, Peters, Hurst, Moore
Wolverhampton, Flowers
 |
| England 1966 |
Mytene er mange, men med fasit i hånd, så vet vi at laget fra VM finalen i 1966 kun spilte en kamp igjen sammen, og det var kampen etter, en treningskamp. Disse 11 var også kun i samme lagoppstilling i to kamper før finalen.
Sir Alf Ramsey, treneren, hadde et annet lag i starten av turneringen, med vingen Connolly fra Manchester United og "stjernen" Jimmy Greaves fra Tottenham på topp.
Connolly forsvant ut, og inn kom Martin Peters. Greaves ble skadet i kampen mot Frankrike og inn med Geoff Hurst. Begge spillere fra West Ham, og begge spillere som gjorde sin debut i året 1966.
Det var også andre storheter i troppen som tidligere og senere satte sitt preg på landslag og klubblag, men som aldri ble "legends of 66", og de var liksom aldri med, slik er det med store begivenheter, er du ikke tilstede eller med på moroa, så blir du glemt.
Det skal sies at spillerne som ikke spilte finalen, alle fikk sine medaljer 43 år senere, utdelt av statsminister Gordon Brown, (en skotte), kanskje ikke en "høydare", men medaljer fikk de. Blant dem, Norman Hunter, Ron Flowers, Jimmy Greaves, Ian Callaghan og Terry Paine.
Så var det de som spilte denne finalen i 66. Legender med forskjellige utgangspunkt, men allikevel et "perfect team", for det er vel perfekt når du blir verdensmester. De som klager da, har vel ikke helt "funnet opp kruttet".
Gordon Banks, en keeper som ble omskolert fra spiss i ung alder. Ble vraket av Sheffield FC, verdens eldste fotballklubb, og søkte lykken i Chesterfield, via et par bedriftslag. Leicester oppdaget Banks i Chesterfield og hentet han i 1959 for den nette sum av £ 7000.
Han utviklet seg fort til å bli en keeper av stort format og da VM på hjemmebane kom, var han et soleklart førstevalg og hadde mye av æren for at Leicester på den tiden var "Best in Midlands".
Banks var det man vil si er et "alfa omega" for å vinne et VM, ingen gjør det uten en keeper i verdensklasse. Banks ble senere solgt til Stoke og fortsatte sin karriere både for klubb og landslag.
Han blir for alltid husket for sin redning fire år senere på en heading fra Pele. Han leste utgangen på headingen og reddet det som mange mener var et soleklart mål, før altså Banks var der med "fangarmene".
 |
| Sir Alf Ramsey |
Selvom han bare hadde syn på et øye spilte han så bra at han i 77 sesongen ble kåret til årets keeper i serien, og hans comeback var av høy klasse.
På høyre back valgte Sir Alf og bruke Fulham spilleren George Cohen. En moderne sideback som var en klubbspiller av rang. Han representerte bare klubben fra Vest-London, og spilte over 450 kamper i sin tid på Craven Cottage.
George Cohen la opp i ung alder og var kun 29 da støvlene ble lagt på hyllen. Fulham hadde mange fantastiske spillere i den tiden Cohen var der. Rodney Marsh, Allan Clarke, Alan Mullery og kanskje den største av dem alle Johnny Haynes, var alle fantastiske spillere som holdt til på "hytta".
Cohen er en som var litt undervurdert, men ble beskrevet av George Best som "the best full back he had played against", så da er det vel ikke behov for så mange andre synspunkter.
På venstre back var Ray Wilson et soleklart valg. Spilleren fra Everton, med en fortid i Huddersfield var fast som betong på venstresiden og ble vel betraktet som best i verden på sin plass.
Wilson spilte 63 landskamper for England, men han som Cohen forlot landslaget like etter seieren i VM, og var også passert 30 da han opplevde sitt unike øyeblikk på Wembley.
Så var det Bobby Moore, ingen foran, ingen ved siden og ingen bak. Spilleren som utviklet etter min mening den moderne fotballen med en spillende rolle bak i forsvaret.
Kaptein og leder, en unik spiller. Bobby Moore, bare hør på navnet, det runger i rummet, og som spiller helt spesiell. West Ham var hans klubb, selvom han senere spilte noen sesonger i Fulham og senere ble med over dammen til noen sesonger i NASL.
Moore er faktisk en som har spilt og vært kaptein både for og imot England. Da Team America, et lag av spillere fra NASL, inkludert Moore og Pelè møtte England i vennskapsturnering tilbake i 1976, vant England kampen 3-1.
Bak i forsvaret ble Jack Charlton valgt sammen med Moore, og det var ikke et soleklart valg. Charlton hadde ikke spilt så mye for England, men på grunn av at Everton stopperen Brian Labone meldte forfall til hele turneringen på grunn av sitt eget bryllup, så ble det Charlton som fikk sjansen.
Broren til den mer berømte Bobby, var eneste spiller fra Leeds United i laget, og han gjorde ingen til skamme. Jack Charlton var allerede i 66 en meget rutinert spiller og passert 31 år.
På midtbanen var det litt usikkert om det var fire eller tre spillere, og noen mener at England spilte 4-3-3, men jeg har landet på at formasjonen var 4-4-2, og at fonemenet "wingless wonders" kom fra et sted.
Det var ikke typiske kanter som ble brukt, og "vinger" på den tiden var spillere som ikke gikk over på egen banehalvdel, og det ville ikke Sir Alf ha noe av, så da ble det fire angripene midtbane menn.
Nobby Stiles var alt annet en angripene, og jeg er fortsatt litt usikker på hvordan dette helt fungerte, men etter å ha sett kampen flere ganger, så er det lite tvil om at Stiles hadde den "sittende" rollen og det som var en slags stopper foran stopperne.
Nesten usynlig lå han der og ødela alle forsøk fra motstander, og taklet og forstyrret motstanderen i å skape angrep. Så fort han hadde ballen slo han en presis pasning til en medspiller, ikke noe fiks faks, men han var der.
To år senere spilte han samme rollen da Manchester United vant Europa Cupen, da også på Wembley. Nobby Stiles var en undervurdert spiller. Selvom han var uten tenner og hår, og med store briller, utenfor banen, så er min påstand at han har manglet siden.
Stiles spilte for Manchester United og både Sir Alf og Sir Matt så verdien av denne type spiller. Han er en som må være på plass i et hvert lag som skal vinne noe, den som står idet når det blir "vondt" og "ekkelt". Den som kriger til siste slutt, som aldri gir seg, det er Nobby Stiles.
Balansen i laget er svært avhengig en midtbane spiller som "rydder" og "skaper" plass til de andre. En som gjør det svært enkelt og ikke beveger seg så mye ut av posisjon.
Alan Ball var en ung spiller på 21, men allerede i 66 en komplett spiller. Ball spilte for Blackpool og den som tilhørte fremtiden. Han var en svært arbeidssom spiller og ikke en typisk ving, men både fart og balanse gjorde at han kunne spille inn og ut av posisjon og beveget seg mye inn i banen.
 |
| Nobby Stiles |
spillere i laget.
Den siste som ble betegnet som en midtbane spiller var Bobby Charlton. Egentlig den største stjernen på dette England laget. En komplett fotballspiller med alle evner som man trenger for å være akkurat det.
Han var den spilleren man måtte få tatt ut, og hvis man ikke gjorde det, så ble det vanskelig. Mange mente at Franz Beckenbauer gjorde akkurat det, tok ut Charlton, men da var det andre som tok taktstokken og tredde frem.
Det rare var at Bobby Charlton hadde fått beskjed av Sir Alf til å ta ut Franz Beckenbauer, så disse to spillerne, som egentlig var de to stjernene tok hverandre ut, og var egentlig ikke med i kampen, selvom de jo var det.
Jimmy Greaves fikk aldri spille finalen, på grunn av skade, men var også en stor stjerne sammen med Charlton. Greaves spilte 57 kamper og scoret 44 mål på landslaget. Han uteble fra finalen, og det var Geoff Hurst som ble helten.
Geoff Hurst, West Ham United, er fortsatt den eneste som har scoret tre mål i en VM finale, og jeg har aldri helt forstått all diskusjonen om det mål nr. 2, om det var inne eller ute. Det hadde jo ingen betydning siden England scoret et til, og til slutt vant 4-2.
Det var heller ikke et mål som hadde noen konsekvens for resultatet, da det var i en ekstra omgang, og hvorfor all denne støyen, men mulig jeg har misforstått det hele.
Geoff Hurst var en av flere som også var med fire år senere, da mange mente at England hadde et bedre mannskap, men hvor Sir Alf Ramsey for alltid vil få skylden for å ha byttet ut Bobby Charlton i slutten av kampen, da alt så så fin ut, resten er historie og England forsvat i kvartfinalen.
 |
| Alan Ball |
England har prøvd gang på gang, og har klart stort sett å kvalifisere seg til VM og EM sluttspill siden, men på en eller annen måte har man ikke klart å nå helt frem.
Det er noe som har manglet, og da England misset VM i 1974 og senere i 1978, så var Skottland flinke til å kvalifisere seg, og ofte var de engelske lagene fyllt med "skotske" Nobby Stiles.
Nobby var med i troppen til England i 1970, men spilte ikke og mer spillende menn som Alan Mullery og Colin Bell ble brukt, men begge likte å være med i begge ender av banen og prege kamper, det gjorde ikke "Nobby Stiles", han klorte seg fast som en pitbull og vant krigen, det har ingen gjort før eller siden, for England.
Vi skal avslutte dette kapittelet, men du trenger en Nobby Stiles, hvis du skal vinne noe, uten en slik spiller så blir det "nada".
Så for meg var "Nobby Stiles" den viktigste spilleren for England i 66. Ikke Banks, ikke Charlton og ikke Hurst, men "Nobby Stiles".
Av spillerne i laget, så er Alan Ball og Bobby Moore borte, resten lever, men mange er idag preget av sykdom, og noen har mått selge sine medaljer for å få inn penger til "litt ekstra".
Det var ingen av spillerne som lykkes godt som "managere" bortsett fra Jack Charlton, som har ledet lag med stort hell, blant annet Irland som nådde mange sluttspill både EM og VM under hans ledelse.
Alan Ball var en brukbar manager og fikk Portsmouth opp på øverste nivå. Han hadde også oppdrag i Manchester City og Southampton.
Geoff Hurst var en periode assistent manager for England og også en liten periode sjef i Chelsea, utover det var det sparsomt med gode "managere" i gruppa.
Det skal også sies at det meste av oppmerksomheten før VM ikke handlet så mye om spillerne, men at trofeet ble stjålet og at hunden "Pickles" fant det tilbake og ble en kjendis.
Julet Rimet Trophy, VM trofeet var på utstilling i Westminster i Mars 1966 og ble borte. David Corbett og hans hun "Pickles" var ute på en tur og fant trofeet.
Corbett fikk £ 5000 pund i finnerlønn, og kjøpte seg et nytt hus, samt at "Pickles" ble hedret med sølvmedalje av National Canine Defence League.
Det er også en del av dramatikken rundt VM i 1966. Alfie's menn fikset det hele, men uten Pickles og Nobby Stiles mener nå jeg det ikke ville blitt verken trofè eller triumf.
Kampfakta:
Dato: 30.07.2016
Resultat: England 4 - Vest Tyskland 2 (2-2)
Målscorere: England, Hurst 3, Peters, Vest Tyskland, Haller, Weber
England: Banks, Cohen, Wilson, Charlton J, Moore, Charlton B, Peters, Hurst, Hunt, Ball, Stiles
Vest Tyskland: Tilkowski, Hottges, Schulz, Weber, Schnellinger, Beckenbauer, Overath, Haller, Seeler, Held, Emmerich
England Tropp
Keepere: Banks, Springett, Bonetti
Forsvarere: Wilson, Cohen, Charlton J, Flowers, Moore, Armfield, Byrne, Hunter
Midtbane: Stiles, Connolly, Peters, Callaghan, Eastham, Ball, Charlton B,
Angrep: Hurst, Greaves, Hunt, Paine,
Arsenal, Eastham
Blackpool, Ball, Armfield
Chelsea, Bonetti
Everton, Wilson
Fulham, Cohen
Leeds, Hunter, Charlton
Leicester, Banks
Liverpool, Callaghan, Hunt, Byrne
Manchester United, Stiles, Charlton B, Connolly
Southampton, Paine
Sheffield W, Springett
Tottenham, Greaves
West Ham, Peters, Hurst, Moore
Wolverhampton, Flowers
Kommentarer
Legg inn en kommentar