Debatten raser om spillerutvikling og mangel på gode fotballspillere etter at Norge tapte en landskamp mot Tyskland, og et ungdomslandslag gjorde det samme mot England
Da får de vann på mølla de som ønsker en endring, de som har andre meninger om hvordan vi skal skape et godt norsk landslag igjen, et lag som vinner fotballkamper.
Det man angriper først og fremst er barneidrettsbestemmelsene og at vi må starte med selektering fra en tidligere alder, som de fleste andre nasjoner uten barneidrettsbestemmelser gjør.
Brede Hangeland ble sitert på at Norge bare utvikler sentrale midtbane spillere uten hår på brystkassa og kunstgresset får skylden og de som likte gjørme og sklitaklinger har forsvunnet fra fotballen.
Dette får meg til å tenke tilbake på en tid da jeg for første gang fikk et bekjentskap med organisert fotball i regi av en fotballklubb.
Det var noen treninger og så ble vi kastet til ulvene, vi skulle spille kamp. Vi var de yngste, vi var "miniknøttene" som senere ble til "mygg", kan tenke seg hvilke rare navn de satte på oss.
Jeg hørte aldri ordene topping, differensiering og selektering, Men jeg fikk fort et forhold det å være og ikke være med på laget. Det å ikke være blant de 11 som spilte var noe du ville unngå for enhver pris. Du kjempet hardt på treningene for å slippe å slite benken.
Husker fortsatt min første kamp, og ja alt foregikk jo på stor bane 11 mot 11 og keeperen hadde skyggelue og stod litt nede i gresstustene og det var vel ikke så lett å få øye på de i buret.
Det var ingen som tenkte så mye på noen ting, det var unger som skulle spille kamp og alle synes det var gøy. Vår trener stod på sidelinjen og treneren til motstanderen måtte også dømme kampen.
Det ble jo rått parti, mens vi alle hadde "Viking Proff" var det et av lagene som opererte etter bisverm prinsippet og løp etter ballen alle mann, mens vi etter noen treninger hadde lært oss å spille noe mer til hverandre.
Det første vår trener lærte oss var hva som beveget seg fortest frem på banen. Det var ikke Per, Tom eller raske lille Georg, nei det var ballen. Og gjennom det så får man en forståelse av at det å bruke pasninger kanskje ikke var så dumt.
Laget som vi møtte og senere også mange andre lag som opererte etter "bisverm" prinsippet ble etterhvert kjedelig å spille mot og det endte med seier i to sifrede tall.
Etterhvert ble det til at det ble 1. 2. og 3. lag. Hvis noen spillere var gode eller bedre enn andre flyttet man de opp, og andre ble flyttet ned, slik var det og slik ble det. Bevegelsene var små mellom gruppene, og man måtte kjempe seg tilbake, hvis man ble flyttet ned.
På det dårligste laget var trenerne mer humane, lot spillere få spille, og de som etterhvert fant ut at fotball ikke var noe for dem, fant andre aktiviteter og drive med, alle bør jo ikke spille fotball, hvis de ikke vil.
Folk som ledet lag på 70 tallet var stort sett ok tror jeg, tok til tider litt hensyn, selvom det finnes sikkert grelle eksempler på at hensyn ikke ble tatt og at et eller to talent gikk til spille.
Men ikke kom å fortell meg at spillere som ville opp og frem ble satt til side, ikke fikk sjansen, hverken der de var eller i en annen klubb på et litt lavere nivå, det fikk de, og fant sin plass.
Gjennom min tid på fotballbanen har jeg møtt mange forskjellige spillere og for en som har vandret mellom 1. og 2. lag i aldersbestemte klasser, spilt fotball i divisjonssystemet fra nivå 2 til nivå 9, så er det blitt mange bekjentskaper på min ferd.
Jeg har trent og ledet alt fra barnelag til veteranlag, og som trener, lagleder og ymse andre roller har det blitt til at man har dannet seg et bilde av hva som er riktig og galt, og at folk og røvere kommer inn i fotballen, noen tilfeldig noen bevisst og andre fullstendig ubevisst.
Kneippen var en av de jeg møtte på min vei. Han ble trent av min far. Etter en kamp som endte med tap, satte han seg i bilen og gjorde seg klar. Frem med matpakka og kneipp med leverpostei var favoritten. 3 skiver gikk rett ned og han konstaterte uansett seier eller tap, kneipp med leverpostei smakte like godt uansett.
Jeg husker ikke hva han het, men han gikk under kallenavnet Kneippen, og det til rette. Matpakka var viktigst, fotballen kom i andre rekke, men det å spise matpakka etter kamp var høydepunktet.
Et annet "talent" som ikke kom helt frem var en spiller som gikk under kallenavnet Ro Fudelu. En av guttene på laget var en skøyer og han fant ut at han skulle uttale alle spillernes navn på fransk.
Vi alle fikk navn, men ingen så fine som Ro Fudelu. Fudelu var en tankspiss, en med høy "gatekjøkken" faktor. En som måtte tatt tak i seg selv skulle han blitt til noe mer enn innbytter på lag 2 og senere en som så mer fotball enn han spilte.
At Fudelu kunne gjort det bra, er noe jeg betviler, men at han ikke kan skylle på noen andre enn seg selv, er et understatement.
Jeg er sikker på at det å sette på "brems" og "stoppe" de beste her og nå, vil være en demper for utvikling. Fotball er samspill, gode trenere finner kodene som skal til for å skape relasjoner og gode trekk for å skape gode fotballlag.
Dette gjelder på alle nivå, og verden er så enkel at balanse er det viktigste. Det å skape et miljø som er opptatt av fotball og ønsker om forbedring og læring må stå i sentrum.
Det finnes ingen fasit, men balanse mellom alle elementer som svever i en fotball hverdag av trening, miljø, utvikling og gode trenerkrefter er alle faktorer som spiller inn. Men å lage regler som hemmer utvikling i sin rette forstand er ikke bra, og det gjør at vi på lang sikt, tror jeg, ikke skaper gode nok spillere og fortsetter å importere spillere fra Island, Costa Rica og andre mindre nasjoner.
Det å gi spillere fra slike nasjoner tilgang til våre beste klubber er en feil strategi. Her må man slippe til yngre spillere fra egen avdeling. Uten at man gjør det så blir det ikke bra nok, hverken landslag, ungdomslandslag og muligheten til å komme ut i Europa.
Til flere spillere man eksporterer, til flere får tilgang på vårt øverste nivå og det vil på sikt skape "fabrikker" som kan være konkurransedyktige, men er de ikke det, så dør de.
Norsk fotball mangler en Gareth Bale, eller en Rune Bratseth om du vil, de mangler en god spiss på et internasjonal topp nivå, en Solskjær, eller en Zlatan.
I en liten nasjon som Norge kommer det ikke frem slike spillere på løpende bånd. mye fordi at de beste ligaene i Europa ikke er en "garantert" utviklingsplass for norske spillere, vi må fortjene det.
Ønsker ikke klubbene på øverste nivå å endre litt kurs og gi flere yngre muligheter, så blir vi akterutseilt.
Du ser det ofte at fra miljøer som har gode trenerkrefter så kommer det frem spillere, og man finsikter talentene tidlig.
Jeg er for at barn skal få konkurrere, få spille spillet som det er lagd, 11 mot 11. Det er fotball som spill, alt annet er jo avarter og noe man spiller på løkka og treningsfeltet når man ikke er flere spillere.
Jeg tror ikke heller mange talenter har forsvunnet fordi de har blitt satt på sidelinja og at norsk fotball på topp nivå ikke har klart å få frem "de som ble vist porten", nå hvem det måtte være.
Vi kan vel ikke si at det bevisst blir oversett gode spillere blant klubbene idag. Overvåkningene i distriktene er bedre enn før og man finsikter spillere i norsk fotball på en helt annen måte enn tidligere.
Spillerne er bedre trent, de har bedre oppfølging og er på et helt annet nivå enn de vi var før i toppen av norsk fotball, og ifjor var både Rosenborg og Molde videre til gruppespillet i Europa League.
Tror toppklubbene kanskje skal gå litt i seg selv og se hva de gjør med troppene sine, hvilke spillere som får muligheten, ikke se etter kvikke løsninger og spillere fra "Ghana".
Igår fikk vi et godt eksempel på akkurat det. En ung lokal spiller i Start scorer vinnermålet etter at han ble byttet inn, og ut gikk en profilert utlending.
Vi må satse enda mer på spillere i Norge, skape rammebetingelser som gjør at man kan satse på fotball og det som et levebrød, det går ikke idag.
Svært få spillere har kontrakter som gjør at de kan tenke langsiktig og skape en trygghet for seg selv i fotballmiljøet og valget du må ta som spiller er enkelt. Nesten ingen kan leve av fotballen og forsørge f.eks. en familie, med en fotballlønn.
Da velger de som er "nesten" gode nok å trappe ned, spille i 3. divisjon og enda lavere, fordi da kan man prioritere studier og jobb foran fotballen, og skape en fremtid for seg selv.
Det gjør at omfanget av norske spillere i alderen 22 til 28 år blir svært få og det er få som bytter ut trygg jobb i næringslivet med en 1 års kontrakt med Ullensaker Kisa.
Tryggheten som finnes i det norske samfunnet gjør at spillere som ikke når frem i en alder av 20 til 21 år satser på andre ting, og da er det ikke mulig å kombinere sivil karriere med spill i Tippeligaen.
Jeg er en tilhenger av oppheving eller lemping på barneidrettsbestemmelsene, fordi fra alder 6 til 12 lærer du ungene at uansett hva du gjør så får du spille kamp. Dette må opphøre og gode prestasjoner må honoreres og belønnes, ellers vil ikke hunden sitte eller gjøre det du ber den om.
Men jeg er ikke med i hylekoret som mener at disse bestemmelsene alene er årsaken til at norsk fotball ikke er gode idag, det er det som sagt mange andre grunner for. Klubber som satser på mange utlendinger, kvikke løsninger, tenker ikke langsiktig og mindre fokus på utviklng av egne spillere i klubb. Spill i Europa bli underordnet og "vinduet" for salg neglisjert.
Rosenborg må tilbake til at klubben er et sted for trøndere, rogalendinger er stort sett de som spiller i Viking trøya og Vålerenga må igjen bli et lag fra Oslo øst. Da tror jeg vi er på rett vei.
Vil dra frem Brann, en klubb som har tatt Tippleligaen med storm denne sesongen, gjort noen gode valg i spillermarkedet og jobbet videre med det man hadde. Noen gamle løver har voknet skikkelig til liv og holdt seg skadefrie og vipps er Brann et topplag. Det handler om godt lederskap, og har svært lite med barneidretten å gjøre akkurat her og nå.
Det handler om å utvikle eget og tro at det er det riktige. Vi har verktøyene, vi har banene, vi har trenerne og vi har supporterne (kan bli flere), men import er ingen vei til å skape gode resultater for norske lag, og det må mer eller mindre opphøre.
Skolene som nå tilbyr fotball og andre spill må harmoniseres med tilbud i klubb og fotballhverdagen etter min mening skal ikke bestå av mer enn 3 til 4 treninger i lagspill, og resten av treningsmengden må være detaljtrening, styrke og kondisjon som gjøres på egenhånd.
Skolene har skapt mer konflikt enn gode kurver for god treningslære, og her bør kretsene på banen for å styre dette, ikke bare inn mot toppklubb men også mot breddeklubbene som sliter tyngst med dette fordi treningene ikke er koordinert og spillerne kommer ofte slitne til trening.
Kretsmiljøet og spesielt fra Vestfold som jeg kjenner godt må etter min mening tone ned aktivitetsnivået sitt kraftig, ikke skape spillermiljøer som går på tvers av klubbmiljøene og skaper kunstige grupper og trening som har null verdi.
Fotballspillere er og blir best når de får tydelige roller, spiller i en rolle som de lærer seg godt og kan mestre både bevegelse og handlinger i det laget man til enhver tid hører til. Utvanner man det så blir det vanskelig å spille både gitar og trommer avhengig av hvilket miljø man er i.
Det da å spille på 3 til 4 lag i forskjellige roller hele tiden og bli benket et sted, spille et annet sted og ikke helt vite hvor man hører til gir ingen spesialisering av feridghetstutvikling.
Det å spille sentralmidtbane i et lag krever mange repitisjoner av riktige valg i forhold til rolle, det samme gjelder for en spiss eller et midtstopper par som skal spille sammen. Disse mekanismene gjelder om du er 10 år eller heter Keown og Adams.
Jeg føler at norsk fotball mangler veldig mye i forhold til enkelhet og forståelse av hvilke mekanismer som er viktig for å få et godt resultat og har prøvd å peke på noe av det jeg synes er viktig og som jeg gjennom egne opplevelser har sett blitt oversett av de som "styrer" dette idag.
Derfor er det viktig å forstå og prioritere det som gjelder for god ferdighetsutvikling, som i fotball ikke er bare å skyte hardt eller kunne dempe ballen i riktig retning, man må forstå helheten, skape den rette balansen og bygge både enkeltferdigheter, samhandling og miljø, det er komplekst.
Jeg ser at vårt norske landslag har store mangler og at nivået på spillerne er for lavt, men over tid, hvis spillere får tilgang til de beste ligaene og kan utvikle seg i klubbmiljøene sine, ved at norske klubber kommer inn i Europa, så er det kanskje håp for et landslag også på sikt.
Men igjen det handler om å ha rammer og betingelser, infrastruktur og finansielle krefter som gjør akkurat det mulig.
Da satser vi på 3 poeng i neste landskamp, og en ny seier for ungdomslandslaget, kanskje et nytt Europe League eventyr for RBK og Brann neste sesong.
Bisvermer i Viking Proff, Kneippen og Ro Fudulu er tapt for norsk fotball, og det var nok en mening med det. Fotballen har kommet videre for de som var "miniknøtter" og "mygg". Kneippen tok andre veivalg og Ro Fudulu er fortsatt en ivrig fan og fotballglad person, og følger fotballen tett fra tribune og tv skjerm.
Det man angriper først og fremst er barneidrettsbestemmelsene og at vi må starte med selektering fra en tidligere alder, som de fleste andre nasjoner uten barneidrettsbestemmelser gjør.
Brede Hangeland ble sitert på at Norge bare utvikler sentrale midtbane spillere uten hår på brystkassa og kunstgresset får skylden og de som likte gjørme og sklitaklinger har forsvunnet fra fotballen.
Dette får meg til å tenke tilbake på en tid da jeg for første gang fikk et bekjentskap med organisert fotball i regi av en fotballklubb.
Det var noen treninger og så ble vi kastet til ulvene, vi skulle spille kamp. Vi var de yngste, vi var "miniknøttene" som senere ble til "mygg", kan tenke seg hvilke rare navn de satte på oss.
Jeg hørte aldri ordene topping, differensiering og selektering, Men jeg fikk fort et forhold det å være og ikke være med på laget. Det å ikke være blant de 11 som spilte var noe du ville unngå for enhver pris. Du kjempet hardt på treningene for å slippe å slite benken.
Husker fortsatt min første kamp, og ja alt foregikk jo på stor bane 11 mot 11 og keeperen hadde skyggelue og stod litt nede i gresstustene og det var vel ikke så lett å få øye på de i buret.
Det var ingen som tenkte så mye på noen ting, det var unger som skulle spille kamp og alle synes det var gøy. Vår trener stod på sidelinjen og treneren til motstanderen måtte også dømme kampen.
Det ble jo rått parti, mens vi alle hadde "Viking Proff" var det et av lagene som opererte etter bisverm prinsippet og løp etter ballen alle mann, mens vi etter noen treninger hadde lært oss å spille noe mer til hverandre.
Det første vår trener lærte oss var hva som beveget seg fortest frem på banen. Det var ikke Per, Tom eller raske lille Georg, nei det var ballen. Og gjennom det så får man en forståelse av at det å bruke pasninger kanskje ikke var så dumt.
Laget som vi møtte og senere også mange andre lag som opererte etter "bisverm" prinsippet ble etterhvert kjedelig å spille mot og det endte med seier i to sifrede tall.
Etterhvert ble det til at det ble 1. 2. og 3. lag. Hvis noen spillere var gode eller bedre enn andre flyttet man de opp, og andre ble flyttet ned, slik var det og slik ble det. Bevegelsene var små mellom gruppene, og man måtte kjempe seg tilbake, hvis man ble flyttet ned.
På det dårligste laget var trenerne mer humane, lot spillere få spille, og de som etterhvert fant ut at fotball ikke var noe for dem, fant andre aktiviteter og drive med, alle bør jo ikke spille fotball, hvis de ikke vil.
Folk som ledet lag på 70 tallet var stort sett ok tror jeg, tok til tider litt hensyn, selvom det finnes sikkert grelle eksempler på at hensyn ikke ble tatt og at et eller to talent gikk til spille.
Men ikke kom å fortell meg at spillere som ville opp og frem ble satt til side, ikke fikk sjansen, hverken der de var eller i en annen klubb på et litt lavere nivå, det fikk de, og fant sin plass.
Gjennom min tid på fotballbanen har jeg møtt mange forskjellige spillere og for en som har vandret mellom 1. og 2. lag i aldersbestemte klasser, spilt fotball i divisjonssystemet fra nivå 2 til nivå 9, så er det blitt mange bekjentskaper på min ferd.
Jeg har trent og ledet alt fra barnelag til veteranlag, og som trener, lagleder og ymse andre roller har det blitt til at man har dannet seg et bilde av hva som er riktig og galt, og at folk og røvere kommer inn i fotballen, noen tilfeldig noen bevisst og andre fullstendig ubevisst.
Kneippen var en av de jeg møtte på min vei. Han ble trent av min far. Etter en kamp som endte med tap, satte han seg i bilen og gjorde seg klar. Frem med matpakka og kneipp med leverpostei var favoritten. 3 skiver gikk rett ned og han konstaterte uansett seier eller tap, kneipp med leverpostei smakte like godt uansett.
Jeg husker ikke hva han het, men han gikk under kallenavnet Kneippen, og det til rette. Matpakka var viktigst, fotballen kom i andre rekke, men det å spise matpakka etter kamp var høydepunktet.
Et annet "talent" som ikke kom helt frem var en spiller som gikk under kallenavnet Ro Fudelu. En av guttene på laget var en skøyer og han fant ut at han skulle uttale alle spillernes navn på fransk.
Vi alle fikk navn, men ingen så fine som Ro Fudelu. Fudelu var en tankspiss, en med høy "gatekjøkken" faktor. En som måtte tatt tak i seg selv skulle han blitt til noe mer enn innbytter på lag 2 og senere en som så mer fotball enn han spilte.
At Fudelu kunne gjort det bra, er noe jeg betviler, men at han ikke kan skylle på noen andre enn seg selv, er et understatement.
Jeg er sikker på at det å sette på "brems" og "stoppe" de beste her og nå, vil være en demper for utvikling. Fotball er samspill, gode trenere finner kodene som skal til for å skape relasjoner og gode trekk for å skape gode fotballlag.
Dette gjelder på alle nivå, og verden er så enkel at balanse er det viktigste. Det å skape et miljø som er opptatt av fotball og ønsker om forbedring og læring må stå i sentrum.
Det finnes ingen fasit, men balanse mellom alle elementer som svever i en fotball hverdag av trening, miljø, utvikling og gode trenerkrefter er alle faktorer som spiller inn. Men å lage regler som hemmer utvikling i sin rette forstand er ikke bra, og det gjør at vi på lang sikt, tror jeg, ikke skaper gode nok spillere og fortsetter å importere spillere fra Island, Costa Rica og andre mindre nasjoner.
Det å gi spillere fra slike nasjoner tilgang til våre beste klubber er en feil strategi. Her må man slippe til yngre spillere fra egen avdeling. Uten at man gjør det så blir det ikke bra nok, hverken landslag, ungdomslandslag og muligheten til å komme ut i Europa.
Til flere spillere man eksporterer, til flere får tilgang på vårt øverste nivå og det vil på sikt skape "fabrikker" som kan være konkurransedyktige, men er de ikke det, så dør de.
Norsk fotball mangler en Gareth Bale, eller en Rune Bratseth om du vil, de mangler en god spiss på et internasjonal topp nivå, en Solskjær, eller en Zlatan.
I en liten nasjon som Norge kommer det ikke frem slike spillere på løpende bånd. mye fordi at de beste ligaene i Europa ikke er en "garantert" utviklingsplass for norske spillere, vi må fortjene det.
Ønsker ikke klubbene på øverste nivå å endre litt kurs og gi flere yngre muligheter, så blir vi akterutseilt.
Du ser det ofte at fra miljøer som har gode trenerkrefter så kommer det frem spillere, og man finsikter talentene tidlig.
Jeg er for at barn skal få konkurrere, få spille spillet som det er lagd, 11 mot 11. Det er fotball som spill, alt annet er jo avarter og noe man spiller på løkka og treningsfeltet når man ikke er flere spillere.
Jeg tror ikke heller mange talenter har forsvunnet fordi de har blitt satt på sidelinja og at norsk fotball på topp nivå ikke har klart å få frem "de som ble vist porten", nå hvem det måtte være.
Vi kan vel ikke si at det bevisst blir oversett gode spillere blant klubbene idag. Overvåkningene i distriktene er bedre enn før og man finsikter spillere i norsk fotball på en helt annen måte enn tidligere.
Spillerne er bedre trent, de har bedre oppfølging og er på et helt annet nivå enn de vi var før i toppen av norsk fotball, og ifjor var både Rosenborg og Molde videre til gruppespillet i Europa League.
Tror toppklubbene kanskje skal gå litt i seg selv og se hva de gjør med troppene sine, hvilke spillere som får muligheten, ikke se etter kvikke løsninger og spillere fra "Ghana".
Igår fikk vi et godt eksempel på akkurat det. En ung lokal spiller i Start scorer vinnermålet etter at han ble byttet inn, og ut gikk en profilert utlending.
Vi må satse enda mer på spillere i Norge, skape rammebetingelser som gjør at man kan satse på fotball og det som et levebrød, det går ikke idag.
Svært få spillere har kontrakter som gjør at de kan tenke langsiktig og skape en trygghet for seg selv i fotballmiljøet og valget du må ta som spiller er enkelt. Nesten ingen kan leve av fotballen og forsørge f.eks. en familie, med en fotballlønn.
Da velger de som er "nesten" gode nok å trappe ned, spille i 3. divisjon og enda lavere, fordi da kan man prioritere studier og jobb foran fotballen, og skape en fremtid for seg selv.
Det gjør at omfanget av norske spillere i alderen 22 til 28 år blir svært få og det er få som bytter ut trygg jobb i næringslivet med en 1 års kontrakt med Ullensaker Kisa.
Tryggheten som finnes i det norske samfunnet gjør at spillere som ikke når frem i en alder av 20 til 21 år satser på andre ting, og da er det ikke mulig å kombinere sivil karriere med spill i Tippeligaen.
Jeg er en tilhenger av oppheving eller lemping på barneidrettsbestemmelsene, fordi fra alder 6 til 12 lærer du ungene at uansett hva du gjør så får du spille kamp. Dette må opphøre og gode prestasjoner må honoreres og belønnes, ellers vil ikke hunden sitte eller gjøre det du ber den om.
Men jeg er ikke med i hylekoret som mener at disse bestemmelsene alene er årsaken til at norsk fotball ikke er gode idag, det er det som sagt mange andre grunner for. Klubber som satser på mange utlendinger, kvikke løsninger, tenker ikke langsiktig og mindre fokus på utviklng av egne spillere i klubb. Spill i Europa bli underordnet og "vinduet" for salg neglisjert.
Rosenborg må tilbake til at klubben er et sted for trøndere, rogalendinger er stort sett de som spiller i Viking trøya og Vålerenga må igjen bli et lag fra Oslo øst. Da tror jeg vi er på rett vei.
Vil dra frem Brann, en klubb som har tatt Tippleligaen med storm denne sesongen, gjort noen gode valg i spillermarkedet og jobbet videre med det man hadde. Noen gamle løver har voknet skikkelig til liv og holdt seg skadefrie og vipps er Brann et topplag. Det handler om godt lederskap, og har svært lite med barneidretten å gjøre akkurat her og nå.
Det handler om å utvikle eget og tro at det er det riktige. Vi har verktøyene, vi har banene, vi har trenerne og vi har supporterne (kan bli flere), men import er ingen vei til å skape gode resultater for norske lag, og det må mer eller mindre opphøre.
Skolene som nå tilbyr fotball og andre spill må harmoniseres med tilbud i klubb og fotballhverdagen etter min mening skal ikke bestå av mer enn 3 til 4 treninger i lagspill, og resten av treningsmengden må være detaljtrening, styrke og kondisjon som gjøres på egenhånd.
Skolene har skapt mer konflikt enn gode kurver for god treningslære, og her bør kretsene på banen for å styre dette, ikke bare inn mot toppklubb men også mot breddeklubbene som sliter tyngst med dette fordi treningene ikke er koordinert og spillerne kommer ofte slitne til trening.
Kretsmiljøet og spesielt fra Vestfold som jeg kjenner godt må etter min mening tone ned aktivitetsnivået sitt kraftig, ikke skape spillermiljøer som går på tvers av klubbmiljøene og skaper kunstige grupper og trening som har null verdi.
Fotballspillere er og blir best når de får tydelige roller, spiller i en rolle som de lærer seg godt og kan mestre både bevegelse og handlinger i det laget man til enhver tid hører til. Utvanner man det så blir det vanskelig å spille både gitar og trommer avhengig av hvilket miljø man er i.
Det da å spille på 3 til 4 lag i forskjellige roller hele tiden og bli benket et sted, spille et annet sted og ikke helt vite hvor man hører til gir ingen spesialisering av feridghetstutvikling.
Det å spille sentralmidtbane i et lag krever mange repitisjoner av riktige valg i forhold til rolle, det samme gjelder for en spiss eller et midtstopper par som skal spille sammen. Disse mekanismene gjelder om du er 10 år eller heter Keown og Adams.
Jeg føler at norsk fotball mangler veldig mye i forhold til enkelhet og forståelse av hvilke mekanismer som er viktig for å få et godt resultat og har prøvd å peke på noe av det jeg synes er viktig og som jeg gjennom egne opplevelser har sett blitt oversett av de som "styrer" dette idag.
Derfor er det viktig å forstå og prioritere det som gjelder for god ferdighetsutvikling, som i fotball ikke er bare å skyte hardt eller kunne dempe ballen i riktig retning, man må forstå helheten, skape den rette balansen og bygge både enkeltferdigheter, samhandling og miljø, det er komplekst.
Jeg ser at vårt norske landslag har store mangler og at nivået på spillerne er for lavt, men over tid, hvis spillere får tilgang til de beste ligaene og kan utvikle seg i klubbmiljøene sine, ved at norske klubber kommer inn i Europa, så er det kanskje håp for et landslag også på sikt.
Men igjen det handler om å ha rammer og betingelser, infrastruktur og finansielle krefter som gjør akkurat det mulig.
Da satser vi på 3 poeng i neste landskamp, og en ny seier for ungdomslandslaget, kanskje et nytt Europe League eventyr for RBK og Brann neste sesong.
Bisvermer i Viking Proff, Kneippen og Ro Fudulu er tapt for norsk fotball, og det var nok en mening med det. Fotballen har kommet videre for de som var "miniknøtter" og "mygg". Kneippen tok andre veivalg og Ro Fudulu er fortsatt en ivrig fan og fotballglad person, og følger fotballen tett fra tribune og tv skjerm.
Kommentarer
Legg inn en kommentar