Tom Davies er en spiller som mange kanskje ikke kjenner så godt, fortsatt en ung gutt, men igjen har Everton fått sin nye blonde wonderboy.
Da Everton vant et av sine forrige seriemesterskap, tilbake i 1969-70 sesongen hadde de også en blond wonderboy, Alan Whittle.
Jeg tenkte at denne Tom Davies liknet litt på nevnte Alan Whittle, løpende som en virvelvind rundt på banen med masse lyst hår, som Whittle i sine glansdager også var kjent for.
Ikke så mange av denne typen i England, og tenke seg, Tom Davies sin onkel ja han er ingen ringere enn Alan Whittle, så eplet faller ikke langt fra stammen og alt det der.
Vi kommer tilbake til Tom Davies etterhvert, men for de som husker litt tilbake så tok onkel Alan en ganske spesiell rute i sitt proffliv, han reiste til Iran og spilte profesjonelt for Teheran klubben Persopolis.
Whittle var en såkalt "fringe player" på Everton. Ikke helt med hele tiden, men mange fine innhopp og spesielle mål og selvfølgelig en nyttig bidragsyter i en svært talentfull Everton tropp.
Før "blondie" reiste til Iran for å bli proff tok han en transfer til London og signerte for Crystal Palace. En "fee" på £ 100 000 var det som skulle til for å få Whittle til Selhurst Park.
 |
| Ayatollah Khomeini |
Jeg tenkte at denne Tom Davies liknet litt på nevnte Alan Whittle, løpende som en virvelvind rundt på banen med masse lyst hår, som Whittle i sine glansdager også var kjent for.
Ikke så mange av denne typen i England, og tenke seg, Tom Davies sin onkel ja han er ingen ringere enn Alan Whittle, så eplet faller ikke langt fra stammen og alt det der.
Vi kommer tilbake til Tom Davies etterhvert, men for de som husker litt tilbake så tok onkel Alan en ganske spesiell rute i sitt proffliv, han reiste til Iran og spilte profesjonelt for Teheran klubben Persopolis.
Whittle var en såkalt "fringe player" på Everton. Ikke helt med hele tiden, men mange fine innhopp og spesielle mål og selvfølgelig en nyttig bidragsyter i en svært talentfull Everton tropp.
 |
| Alan Whittle - Persopolis |
Han spilte 74 ligakamper for Everton og på disse scoret han 21 mål. Det hele pågikk over fem sesonger fra 1967 til 1972.
Crystal Palace falt litt sammen og overgangen ble liksom et lite "farvel" med onkel Alan. Han forsvant med Palace ned på nivå 3, og snipp snapp snute så var Whittle forsvunnet og helt ute.
Det ble en ny overgang, denne gang til Leyton Orient, ikke det heller ble det helt store, og den kreative Whittle ble fristet, sammen med Liverpool reserven Billy McClure, til å bli proff i Iran.
Dette var en tid da Iran var vestlig orientert og Whittle og McClure var selvfølgelig spent på et møte med en fotballkultur som var i veldig fremskritt.
McClure fikk det ikke helt til i Persopolis, det ble 2 kamper og 1 fattig mål, før han satte kursen for New Zealand og der han ble karrieren ut og spilte for Papatoetoe og Mount Wellington.
Whittle spilte 34 kamper og scoret 16 mål, ble en "helt" og huskes spesielt godt fra sin debut. Det var mye spenning knyttet til "Whittle".
Han startet på benken i kampen mot Zob Ahan. Når det var et kvarter igjen av kampen, så var det ekstatiske tilstander på tribunen. Whittle, med sine blonde lokker, reiste seg fra benken og gjorde seg klar til å komme inn på banen.
Men Zob Ahan spillerne var så redde for hva denne "blonde engelske trollmannen" kunne finne på, så de klarte å holde ballen i laget så lenge at det ble minutter og vente før innbytte kunne finne sted.
Whittle kom innpå og kun et par minutter etterpå sender han av gårde et langskudd som resulterer i mål og puplikum har fått sine nye superhelt. Whittle er igjen "stjerne".
Det var slike tilstander at folk kom i horder for å se Whittle spille, han ble et ikon og hans stjernestatus var på lik linje med Pele, Best og Maradona, i Iransk målestokk.
Men etter kun 17 måneder så må Whittle forlate landet. Revelusjonen og borgerkrigen, som etterhvert setter Ayatollah Khomeini på tronen, var et faktum og ligaen i Iran blir innstilt. Det blir "flukt" hjem og onkel Alan må la både penger, bil, fotball, piker vin og sang bli igjen.
Han kommer omsider tilbake, og signerer på nytt for Leyton Orient. Det blir med et par sesonger og et lite opphold i Bournemouth før profflivet for godt er over i 1981.
Som Onkel Alan har Tom Davies slått til tidlig i Everton's blå trøye og det har også blitt mange aldersbestemte landskamper for England. Han er utvilsomt et av de største talenter på balløya.
Tom har en litt annen rolle på banen enn sin onkel, men det er likheter i kreativiteten, hårfargen og faktisk også lengden. Det er blitt 28 kamper så langt, men med hard konkurranse på midtbanen hos Everton kan det bli tøft å etablere seg.
Om Tom tar veien om Iran for i fremtiden å få fart karrieren er lite trolig, at Ayatollah vil sende han på flukt er utelukket, men at denne historien om onkel Alan er en fotball historie i blondt perspektiv det er helt sikkert.
Crystal Palace falt litt sammen og overgangen ble liksom et lite "farvel" med onkel Alan. Han forsvant med Palace ned på nivå 3, og snipp snapp snute så var Whittle forsvunnet og helt ute.
Det ble en ny overgang, denne gang til Leyton Orient, ikke det heller ble det helt store, og den kreative Whittle ble fristet, sammen med Liverpool reserven Billy McClure, til å bli proff i Iran.
Dette var en tid da Iran var vestlig orientert og Whittle og McClure var selvfølgelig spent på et møte med en fotballkultur som var i veldig fremskritt.
McClure fikk det ikke helt til i Persopolis, det ble 2 kamper og 1 fattig mål, før han satte kursen for New Zealand og der han ble karrieren ut og spilte for Papatoetoe og Mount Wellington.
 |
| Persopolis - Whittle nr. 3 fra venstre foran |
Han startet på benken i kampen mot Zob Ahan. Når det var et kvarter igjen av kampen, så var det ekstatiske tilstander på tribunen. Whittle, med sine blonde lokker, reiste seg fra benken og gjorde seg klar til å komme inn på banen.
Men Zob Ahan spillerne var så redde for hva denne "blonde engelske trollmannen" kunne finne på, så de klarte å holde ballen i laget så lenge at det ble minutter og vente før innbytte kunne finne sted.
 |
| Alan Whittle - Everton |
Det var slike tilstander at folk kom i horder for å se Whittle spille, han ble et ikon og hans stjernestatus var på lik linje med Pele, Best og Maradona, i Iransk målestokk.
Men etter kun 17 måneder så må Whittle forlate landet. Revelusjonen og borgerkrigen, som etterhvert setter Ayatollah Khomeini på tronen, var et faktum og ligaen i Iran blir innstilt. Det blir "flukt" hjem og onkel Alan må la både penger, bil, fotball, piker vin og sang bli igjen.
Han kommer omsider tilbake, og signerer på nytt for Leyton Orient. Det blir med et par sesonger og et lite opphold i Bournemouth før profflivet for godt er over i 1981.
 |
| Tom Davies - Everton |
Tom har en litt annen rolle på banen enn sin onkel, men det er likheter i kreativiteten, hårfargen og faktisk også lengden. Det er blitt 28 kamper så langt, men med hard konkurranse på midtbanen hos Everton kan det bli tøft å etablere seg.
Om Tom tar veien om Iran for i fremtiden å få fart karrieren er lite trolig, at Ayatollah vil sende han på flukt er utelukket, men at denne historien om onkel Alan er en fotball historie i blondt perspektiv det er helt sikkert.
Kommentarer
Legg inn en kommentar