Det var igjen en ny reise for "gutta på tur", Leicester Spesial. Denne gang med egen medbrakt reiseleder som var spesielt booket for anledningen, da vi ikke er spesielt kjent i Birmingham som var vår utvalgte destinasjon.
Vi tre som her blir betraktet som "gutta på tur" reiste sammen for første gang for snart 18 år siden, dengang var det også bortekamp på programmet, som nå, og for meg skulle dette bli mitt første møte med "The Hawthorns", og for et møte.
Leicester spilte borte mot West Bromwich, "The Baggies". Vi måtte klare oss på egenhånd hit, selvom "reiseleder'n" ga oss klare føringer for hvordan vi skulle komme oss opp på "det høyeste punkt over havet", ja for det er nemlig det, for de som følger litt ekstra med.
Vi tok ikke noen form for taubane eller helikopter, men trikken tok oss hit fra Birmingham sentrum. "The Tram" var det beste fremkomstmiddel der vi suste av gårde og landet utenfor "The Hawthorns".
Etter noen meters gange var vi fremme på banen som i det engelske divisjonssystemet er kjent som den som ligger høyest over havet, hele 168 meter "above sea level". Det var ingen snø og heller ingen store fjelltopper, men der foran stadion inngangen var det noe veldig stort, nemlig en statue av Tony Brown.
For de som ikke kjenner Tony Brown, så kan det fortelles at han spilte over 500 ligakamper for West Bromwich og scoret mer enn 200 mål. Han var med som en kontinuitetsbærer da Ron Atkinson bragte suksess, på sent 70 tall, med andre stjerner som Laurie Cunningham og Cyrille Regis, og Brown var også der og en drivende kraft noen år tidligere i spann med Asa Hartford og Jeff Astle.
Det ble en nervepirrende start på kampen og etter noen få minutter i første omgang tok West Bromwich ledelsen, det var også svært nære på at det rett etter ble 2-0, men en opplagt danske i buret lot seg ikke lure, og fikk en finger på ballen som traff tverrliggeren og vi kunne puste lettet ut.
Deretter forandret et tidlig mareritt seg til en fantastisk utopisk opplevelse av dimensjoner. Først scorer Jamie Vardy nydelig på volley, deretter setter Mahrez ballen i mål, og når Iheanacho og Iborra stanger inn to fantastiske headinger, er dagen fullkommen allerede.
Vi går fra stadion med et smil om munnen klare for å møte reiseleder'n som er tilbake fra sin busstur til Cardiff, hvor han har sett sitt Birmingham City i kamp, og opplevd et tap, men han gråter ikke for det, men leder oss videre til nye sterke opplevelser.
Det reiseleder'n byr på er noe jeg vil betrakte som "far away" og "ekte sport og spesial". Med sjel og innlevelse byr han på den ene originaliteten etter den andre.
"Skal vi Danse" blir en parantes i forhold til den forestillingen vi blir vitne til. Der talentet overhodet ikke er tilstede er det dansefot faktor "Birmingham Style". Det er lave og høye knebøy, ristende fingre og flagrende hår, og en som kombinerer med å rydde og danse på engang.
Etter en pub og danse oppvisning fra de "innfødte" i dette området som er litt "Lille Dublin", et irsk distrikt i Birmingham, tar vi turen til en Indisk som selvfølgelig er noe "gutta på tur" gleder seg til.
Selvom vi ikke kjenner Birmingham spesielt, så er indisk mat noe vi som Leicester venner har smakt noen ganger.
Det er med kresent blikk vi går inn og betrakter atmosfæren, som ser bra ut, men det blir en "sterk opplevelse".
Vi får oss et nytt bekjentskap med ølsorten Mongoose som passer godt til det vi liker, og en Chicken Madrass blir bestilt. Så sterk er den at reiseleder'n mener at undertegnede hovner opp rundt munnen, jeg synes det var "hot", men "hevelser", det får da være grenser.
Birmingham har denne helgen en St Patrick's Day Parade, og det er grønne innslag i nært sagt alle områder av "Lille Dublin".
Bullring, selve sentrum og handels senteret i Birmingham, ligger bare en kort gange fra vår pub og overnatting med det klingende navnet "Big Bulls Head", og hvor sjelen ligger i veggene og husets katt er hjertelig til stede.
Dette er ikke for den sarte sjel, men igjen opplevelsene er sterke og gir et minne for livet og gjør at denne turen nok aldri går i glemmeboka.
Birmingham som by er fin og kanskje litt undervurdert, der den som et knutepunkt danner et fint sted som base for utflukter både i syd, nord, øst og vest.
Vi får påfyll av historie og det blir godt innprentet at navn som James Watt, Jeff Lynne, Simon Le Bond og Nigel Mansell alle har tilkytning til byen.
"Gutta på tur" rir videre og igjen uten reiseleder'n drar vi på egenhånd til Nottingham, mens vår mann i Birmingham leter frem nye "spesialer" for kveldens organiserte hendelser.
Der vi ser Nottingham Forest i lokaloppgjør mot Derby, en kjedelig 0-0 affære, varter reiseleder'n opp med et par nye "spesialer". Vi ønsker litt italiensk og italiensk det blir, deretter vandrer vi gjennom sentrum til en ny pub.
Puben har ikke akkurat turistpreg, selvom kanskje noen av de som var i lokalet både burde fått på seg briller og kanskje tatt seg en tur ut, vi går ikke i detaljer, men pubquiz er herved tatt til et nytt nivå.
Når jeg er ute å reiser og spesielt i England, så er fotball selvfølgelig det viktigste, det er liksom utgangspunktet, men med dette attåt var det krydder av det sterke slaget.
Takk til Trond Fuhre for god organisering og hjelp. Dette var "The Real Big Bull Experience" og det vil aldri glemmes. Skal vi ta turen til Birmingham igjen, så vet vi hvor vi skal henvende oss.
Da oppsummerer vi. Fantastisk sterke opplevelser, i mat, publiv og dans. Trikk er beste fremkomstmiddel til det høyeste punkt over havet, en ekte sport og spesial med sjel, ingen foran, ingen bak, ingen ved siden.
 |
| Tony Brown, The Hawthorns |
Leicester spilte borte mot West Bromwich, "The Baggies". Vi måtte klare oss på egenhånd hit, selvom "reiseleder'n" ga oss klare føringer for hvordan vi skulle komme oss opp på "det høyeste punkt over havet", ja for det er nemlig det, for de som følger litt ekstra med.
Vi tok ikke noen form for taubane eller helikopter, men trikken tok oss hit fra Birmingham sentrum. "The Tram" var det beste fremkomstmiddel der vi suste av gårde og landet utenfor "The Hawthorns".
Etter noen meters gange var vi fremme på banen som i det engelske divisjonssystemet er kjent som den som ligger høyest over havet, hele 168 meter "above sea level". Det var ingen snø og heller ingen store fjelltopper, men der foran stadion inngangen var det noe veldig stort, nemlig en statue av Tony Brown.
For de som ikke kjenner Tony Brown, så kan det fortelles at han spilte over 500 ligakamper for West Bromwich og scoret mer enn 200 mål. Han var med som en kontinuitetsbærer da Ron Atkinson bragte suksess, på sent 70 tall, med andre stjerner som Laurie Cunningham og Cyrille Regis, og Brown var også der og en drivende kraft noen år tidligere i spann med Asa Hartford og Jeff Astle.
Det ble en nervepirrende start på kampen og etter noen få minutter i første omgang tok West Bromwich ledelsen, det var også svært nære på at det rett etter ble 2-0, men en opplagt danske i buret lot seg ikke lure, og fikk en finger på ballen som traff tverrliggeren og vi kunne puste lettet ut.
Deretter forandret et tidlig mareritt seg til en fantastisk utopisk opplevelse av dimensjoner. Først scorer Jamie Vardy nydelig på volley, deretter setter Mahrez ballen i mål, og når Iheanacho og Iborra stanger inn to fantastiske headinger, er dagen fullkommen allerede.
Vi går fra stadion med et smil om munnen klare for å møte reiseleder'n som er tilbake fra sin busstur til Cardiff, hvor han har sett sitt Birmingham City i kamp, og opplevd et tap, men han gråter ikke for det, men leder oss videre til nye sterke opplevelser.
Det reiseleder'n byr på er noe jeg vil betrakte som "far away" og "ekte sport og spesial". Med sjel og innlevelse byr han på den ene originaliteten etter den andre.
"Skal vi Danse" blir en parantes i forhold til den forestillingen vi blir vitne til. Der talentet overhodet ikke er tilstede er det dansefot faktor "Birmingham Style". Det er lave og høye knebøy, ristende fingre og flagrende hår, og en som kombinerer med å rydde og danse på engang.
 |
| Big Bulls Head, The Pub |
Etter en pub og danse oppvisning fra de "innfødte" i dette området som er litt "Lille Dublin", et irsk distrikt i Birmingham, tar vi turen til en Indisk som selvfølgelig er noe "gutta på tur" gleder seg til.
Selvom vi ikke kjenner Birmingham spesielt, så er indisk mat noe vi som Leicester venner har smakt noen ganger.
Det er med kresent blikk vi går inn og betrakter atmosfæren, som ser bra ut, men det blir en "sterk opplevelse".
Vi får oss et nytt bekjentskap med ølsorten Mongoose som passer godt til det vi liker, og en Chicken Madrass blir bestilt. Så sterk er den at reiseleder'n mener at undertegnede hovner opp rundt munnen, jeg synes det var "hot", men "hevelser", det får da være grenser.
Birmingham har denne helgen en St Patrick's Day Parade, og det er grønne innslag i nært sagt alle områder av "Lille Dublin".
Bullring, selve sentrum og handels senteret i Birmingham, ligger bare en kort gange fra vår pub og overnatting med det klingende navnet "Big Bulls Head", og hvor sjelen ligger i veggene og husets katt er hjertelig til stede.
Dette er ikke for den sarte sjel, men igjen opplevelsene er sterke og gir et minne for livet og gjør at denne turen nok aldri går i glemmeboka.
Birmingham som by er fin og kanskje litt undervurdert, der den som et knutepunkt danner et fint sted som base for utflukter både i syd, nord, øst og vest.
Vi får påfyll av historie og det blir godt innprentet at navn som James Watt, Jeff Lynne, Simon Le Bond og Nigel Mansell alle har tilkytning til byen.
"Gutta på tur" rir videre og igjen uten reiseleder'n drar vi på egenhånd til Nottingham, mens vår mann i Birmingham leter frem nye "spesialer" for kveldens organiserte hendelser.
 |
| Birmingham - Bull Ring |
Puben har ikke akkurat turistpreg, selvom kanskje noen av de som var i lokalet både burde fått på seg briller og kanskje tatt seg en tur ut, vi går ikke i detaljer, men pubquiz er herved tatt til et nytt nivå.
Når jeg er ute å reiser og spesielt i England, så er fotball selvfølgelig det viktigste, det er liksom utgangspunktet, men med dette attåt var det krydder av det sterke slaget.
Takk til Trond Fuhre for god organisering og hjelp. Dette var "The Real Big Bull Experience" og det vil aldri glemmes. Skal vi ta turen til Birmingham igjen, så vet vi hvor vi skal henvende oss.
Da oppsummerer vi. Fantastisk sterke opplevelser, i mat, publiv og dans. Trikk er beste fremkomstmiddel til det høyeste punkt over havet, en ekte sport og spesial med sjel, ingen foran, ingen bak, ingen ved siden.
Kommentarer
Legg inn en kommentar