En ny tur til Leicester er forbi, ut på fredag, hjem på søndag. Full fart i litt over 48 timer. Og igjen nye opplevelser og overraskelser.
Som alltid bor vi på Belmont Hotell nær stasjonen. Det er vårt stamsted og da vi gjorde oss klare for første stoppested fredag kveld, dukket første overraskelse opp. Vi kommer ned i baren og vi kommer i prat med en mann, som viser seg å være selveste professor Balthazar fra Wolverhampton.
Ja ikke helt da, men for meg ble han det. Han hører vi snakker et annet språk, de fleste av oss hvite eller grå i håret og han tenker sikkert sitt og av ren nysgjerighet tør han seg spørre hvem vi er.
Vi forteller han det som det er og han blir helt satt ut. Hotellet ligger nært til universitetet i Leicester og han forteller at hans sønn går der og at han selv er lærer i "matte" på en skole i Wolverhampton. Han har som oss "en grå lugg", men noe mer bak og svært mye mer på toppen, svevende i en slags sky der oppe, litt overalt.
Dette han nå opplever går svært inn på han, så sterkt at alle vi fem i reisefølget blir spandert en øl av det som for meg blir veldig likt Professor Balthazar, og med engelsk aksent og litt stiv overleppe, men ikke så veldig mye. Han får etterhvert fortalt at han er Chelsea fan, og det blir jo en skikkelig Balthazar variant. Fra Wolverhampton og holder med Chelsea, ja det er jo en ny vri.
Vi går etterhvert ut for å spise og denne gang går turen så kort, som den aldri har gått før. Vi har fått advarsler om en restaurant som ligger på hjørnet av gaten til hotellet og klar beskjed om at der må vi ikke sette våre føtter. Det har aldri skjedd heller de siste 18 årene.
Det har alltid blitt forbipassert og andre "indiske" har blitt foretrukket. Men av en eller annen grunn klarer vi å få bestemt oss for å gå inn her, til det forferdeligste av det forferdelige, til selveste "hat restaurant nr 1" Mombay In. Maten var fortreffelig, lokalene lune og fine, og talerkner og duker rene. Vi får også prøvd en ny ølsort Ghurka, en Nepalsk variant. Den passet godt til maten og ja, virker som Nepalere kan lage øl. Alle var enige om at dette var bra og god valuta for "penga".
Det er tidlig avspark denne lørdagen og vi er klare til frokost. Da dukker Balthazar opp igjen, tar alle mann i hånden og ønsker oss lykke til, og vi håper jo på at hans håndtrykk vil gi oss et "puff" og at vi vinner matchen. Vi har også fått beskjed om at "svenske rever" og en "new york fox" er i Leicester for å overvære kampen mot Liverpool.
Vi møter svenskene utenfor stadion, men reven fra New York han er ikke å se. Vi fikk et bilde av Kelechi Iheanacho på programmet så da var det et godt plaster på, nei det var ikke noe sår akkurat, for alt ordnet seg fint.
En av hovedsakene i programmet var "Kelechi Iheanacho Leading the Line", og alle trodde vel at han skulle gjøre det. Vi får Leicester laget og setter nesten alt av øl og Walkers Crisps i halsen. Ingen Iheanacho fra start og lille Gray skal visst spille spiss.
Jeg tenker, men har ikke Liverpool Van Dijk i midtforsvaret. Løper vel like fort som Gray og i duellstyrke er det vel som å sette en spurv i et lite rom sammen med katten Felix. Det blir ikke rått parti, det blir "kattemat".
Ja vel, vil Puel ofre Gray, tape for Liverpool og igjen senke selvtilliten til Iheanacho enda noen hakk. Men jeg var i godt humør og vi var jo i det beste lag så ja, etter Balthazar kan jeg vel tåle en overraskelse fra Puel. Amartey var jo vraket, og Pereira spilte der han skal spille, Albrighton var inne også, så det var mye bra, men dette på topp det var en ny "fransk vri".
Kampen blir en reise i de dypeste daler og opp igjen i en følelse av noe bra, noe som kan bli noe, og vi har ballen mest, vi har sjanser og spiller feiende flott offensiv fotball og veksler fint på kantene. I 2. omgang har jeg følelsene av 5000/1 igjen. Min venn Iheanacho kommer inn og gjør det vi alle håpet på, scorer et mål, ja ikke helt da, men han snapper ballen fra Liverpool keeper Allison og Ghezzal setter ballen i mål. Den nye fransk/algerier fra Monaco er en positiv overraskelse også, der han scorer nå mot Liverpool som han gjorde mot Fleetwood for noen dager siden.
Det å gå fra King Power etter å ha tapt 2-1 har aldri vært bedre enn denne dagen, og Leicester fansen applauderte spillerne stort etter kampen. Det var rått å se på og viser at man virkelig setter pris på fin fotball, og selvom det ble smultring, lar man seg begeistre.
Jeg ser at Ben Chilwell spiller på seg mer og mer selvtillit, var vår beste. Mendy, Ndidi, Ghezzal er også gode, Albrighton like så. Det gjør at vi har ballen mer enn Liverpool gjennom 90 minutter. Maguire leverer, det gjør også Schmeichel. Pereira er god, og framme ble det litt hummer og kanari. Maddison er aktiv, men han er jo litt "kanari", da får vi si at Gray var "hummer" men hva det nå betyr vet jeg ikke, men han var banens desidert dårligste spiller, lurt av Puel, både jeg og han og Kelechi.
Kaptein Morgan blir ofte ropt utover høytaleren på flyet og denne dagen tar jeg heller et par flasker av den sorten, istedet for han som leder troppene i Leicester, han er i seg selv et svakhetspunkt, men akkurat nå er det ingen bedre, Evans, nei han er ikke bedre, nei, nei, nei. Vi får vente på Soyuncu, han skal visst være god.
Etter kampen møter vi svenskene på Bowling Green og vi går også forbi ny oppussede "Swan & Rushes". På Bowling Green dukker også han fra New York opp. Der har vi en "ambulerende" Søren løpende mellom bordene og får følelsen av programmet "På Sporet" med Ingvar Oldsberg.
Det var jo tidlig avspark så lørdagen er ennå ung, og vi tusler tilbake til hotellet. Jeg misset Shinji Okazaki på forrige tur, da jeg gikk på rommet og tok meg en strekk, men denne gang ville jeg ikke misse Okazaki eller nye bekjentskaper, så jeg satte meg ute sammen med de andre.
Men i tankene om Okazaki blir denne turen noe helt annet både i hotellet og på walken utenfor. Her kommer "The Gay Parade" omtrent opp i ølglassene, og hele hotellet og gatene er befolket med "regnbuens voktere". Det var ikke akkurat Okazaki nei, men for all del, vi er jo moderne, og dette "går over" og etter noen minutter er det meste "blått igjen".
Balthazar er for meg han med regnbuen, om tegneseriefiguren er gay og holder med Liverpool vet jeg ikke, men vår venn fra Wolverhampton var nok mer lik Okazaki, og han holder med Chelsea, det er fakta.
Den menneske ekte Balthazar reiste hjem til Wolverhampton, Okazaki kom etterhvert inn på banen og var ikke på hotellet denne gang. Så får jeg være storsint på Leicester's vegne og se YNWA i et nytt og ekte professor perspektiv.
Kilder:
You Tube, Professor Balthazar
Som alltid bor vi på Belmont Hotell nær stasjonen. Det er vårt stamsted og da vi gjorde oss klare for første stoppested fredag kveld, dukket første overraskelse opp. Vi kommer ned i baren og vi kommer i prat med en mann, som viser seg å være selveste professor Balthazar fra Wolverhampton.Ja ikke helt da, men for meg ble han det. Han hører vi snakker et annet språk, de fleste av oss hvite eller grå i håret og han tenker sikkert sitt og av ren nysgjerighet tør han seg spørre hvem vi er.
Vi forteller han det som det er og han blir helt satt ut. Hotellet ligger nært til universitetet i Leicester og han forteller at hans sønn går der og at han selv er lærer i "matte" på en skole i Wolverhampton. Han har som oss "en grå lugg", men noe mer bak og svært mye mer på toppen, svevende i en slags sky der oppe, litt overalt.
Dette han nå opplever går svært inn på han, så sterkt at alle vi fem i reisefølget blir spandert en øl av det som for meg blir veldig likt Professor Balthazar, og med engelsk aksent og litt stiv overleppe, men ikke så veldig mye. Han får etterhvert fortalt at han er Chelsea fan, og det blir jo en skikkelig Balthazar variant. Fra Wolverhampton og holder med Chelsea, ja det er jo en ny vri.
Vi går etterhvert ut for å spise og denne gang går turen så kort, som den aldri har gått før. Vi har fått advarsler om en restaurant som ligger på hjørnet av gaten til hotellet og klar beskjed om at der må vi ikke sette våre føtter. Det har aldri skjedd heller de siste 18 årene.Det har alltid blitt forbipassert og andre "indiske" har blitt foretrukket. Men av en eller annen grunn klarer vi å få bestemt oss for å gå inn her, til det forferdeligste av det forferdelige, til selveste "hat restaurant nr 1" Mombay In. Maten var fortreffelig, lokalene lune og fine, og talerkner og duker rene. Vi får også prøvd en ny ølsort Ghurka, en Nepalsk variant. Den passet godt til maten og ja, virker som Nepalere kan lage øl. Alle var enige om at dette var bra og god valuta for "penga".
Det er tidlig avspark denne lørdagen og vi er klare til frokost. Da dukker Balthazar opp igjen, tar alle mann i hånden og ønsker oss lykke til, og vi håper jo på at hans håndtrykk vil gi oss et "puff" og at vi vinner matchen. Vi har også fått beskjed om at "svenske rever" og en "new york fox" er i Leicester for å overvære kampen mot Liverpool.
Vi møter svenskene utenfor stadion, men reven fra New York han er ikke å se. Vi fikk et bilde av Kelechi Iheanacho på programmet så da var det et godt plaster på, nei det var ikke noe sår akkurat, for alt ordnet seg fint.
En av hovedsakene i programmet var "Kelechi Iheanacho Leading the Line", og alle trodde vel at han skulle gjøre det. Vi får Leicester laget og setter nesten alt av øl og Walkers Crisps i halsen. Ingen Iheanacho fra start og lille Gray skal visst spille spiss.
Jeg tenker, men har ikke Liverpool Van Dijk i midtforsvaret. Løper vel like fort som Gray og i duellstyrke er det vel som å sette en spurv i et lite rom sammen med katten Felix. Det blir ikke rått parti, det blir "kattemat".
Ja vel, vil Puel ofre Gray, tape for Liverpool og igjen senke selvtilliten til Iheanacho enda noen hakk. Men jeg var i godt humør og vi var jo i det beste lag så ja, etter Balthazar kan jeg vel tåle en overraskelse fra Puel. Amartey var jo vraket, og Pereira spilte der han skal spille, Albrighton var inne også, så det var mye bra, men dette på topp det var en ny "fransk vri".Kampen blir en reise i de dypeste daler og opp igjen i en følelse av noe bra, noe som kan bli noe, og vi har ballen mest, vi har sjanser og spiller feiende flott offensiv fotball og veksler fint på kantene. I 2. omgang har jeg følelsene av 5000/1 igjen. Min venn Iheanacho kommer inn og gjør det vi alle håpet på, scorer et mål, ja ikke helt da, men han snapper ballen fra Liverpool keeper Allison og Ghezzal setter ballen i mål. Den nye fransk/algerier fra Monaco er en positiv overraskelse også, der han scorer nå mot Liverpool som han gjorde mot Fleetwood for noen dager siden.
Det å gå fra King Power etter å ha tapt 2-1 har aldri vært bedre enn denne dagen, og Leicester fansen applauderte spillerne stort etter kampen. Det var rått å se på og viser at man virkelig setter pris på fin fotball, og selvom det ble smultring, lar man seg begeistre.
Jeg ser at Ben Chilwell spiller på seg mer og mer selvtillit, var vår beste. Mendy, Ndidi, Ghezzal er også gode, Albrighton like så. Det gjør at vi har ballen mer enn Liverpool gjennom 90 minutter. Maguire leverer, det gjør også Schmeichel. Pereira er god, og framme ble det litt hummer og kanari. Maddison er aktiv, men han er jo litt "kanari", da får vi si at Gray var "hummer" men hva det nå betyr vet jeg ikke, men han var banens desidert dårligste spiller, lurt av Puel, både jeg og han og Kelechi.
Kaptein Morgan blir ofte ropt utover høytaleren på flyet og denne dagen tar jeg heller et par flasker av den sorten, istedet for han som leder troppene i Leicester, han er i seg selv et svakhetspunkt, men akkurat nå er det ingen bedre, Evans, nei han er ikke bedre, nei, nei, nei. Vi får vente på Soyuncu, han skal visst være god.
Etter kampen møter vi svenskene på Bowling Green og vi går også forbi ny oppussede "Swan & Rushes". På Bowling Green dukker også han fra New York opp. Der har vi en "ambulerende" Søren løpende mellom bordene og får følelsen av programmet "På Sporet" med Ingvar Oldsberg.Det var jo tidlig avspark så lørdagen er ennå ung, og vi tusler tilbake til hotellet. Jeg misset Shinji Okazaki på forrige tur, da jeg gikk på rommet og tok meg en strekk, men denne gang ville jeg ikke misse Okazaki eller nye bekjentskaper, så jeg satte meg ute sammen med de andre.
Men i tankene om Okazaki blir denne turen noe helt annet både i hotellet og på walken utenfor. Her kommer "The Gay Parade" omtrent opp i ølglassene, og hele hotellet og gatene er befolket med "regnbuens voktere". Det var ikke akkurat Okazaki nei, men for all del, vi er jo moderne, og dette "går over" og etter noen minutter er det meste "blått igjen".
Balthazar er for meg han med regnbuen, om tegneseriefiguren er gay og holder med Liverpool vet jeg ikke, men vår venn fra Wolverhampton var nok mer lik Okazaki, og han holder med Chelsea, det er fakta.
Den menneske ekte Balthazar reiste hjem til Wolverhampton, Okazaki kom etterhvert inn på banen og var ikke på hotellet denne gang. Så får jeg være storsint på Leicester's vegne og se YNWA i et nytt og ekte professor perspektiv.
Kilder:
You Tube, Professor Balthazar
Kommentarer
Legg inn en kommentar