Igjen var jeg på farten til England. Leicester var første destinasjon sammen med to andre norske rever, deretter gikk turen ned til London, hvor flere kom til.
Det var en ultra tur denne gang, fredag til torsdag, og vi reiste over for spesielt to kamper, hjemme mot Watford og borte mot Fulham, men for oss som liker mer enn Leicester's førstelag fikk vi lagt til noen kamper til.
Kampen hjemme mot Watford var den første hovedattraksjon, men jeg klarte å få med meg en U.18 kamp på formiddagen også, selv om resultatet her bar preg av en dårlig generalprøve, et 0-4 nederlag mot Tottenham, som også gjorde meg engstelig for muligheten til å se potensielle Premier League spillere blant denne gjengen av juniorspillere.
Men som vi vet, med dårlige generalprøver kommer det gode premierer, og sannelig slo det til igjen. Watford ble til "Notford" med gnistrende spill av Leicester, og med flotte scoringer av Vardy og Maddison var saken "biff", den var "ertesuppe" og Elton John "It was a hell of a beating".
Planer om en kamp søndag gikk litt i vasken, men ikke helt, da puben O'Neills i hjertet av Leicester sentrum viste kamper på så mange skjermer at det nesten gikk trill rundt for rever som ville ha med seg resultater og målscorere. Chelsea - Fulham og Arsenal - Tottenham ble fornøyelsen, og som alltid virker jo dette mer "til stede" når kommentarene også er på engelsk.
FA Cupen ble spilt denne søndagen, der reiser til Rochdale, Bury og Chesterfield ble vurdert, men med et utvalg av fine puber vant det over noen spesielle og lange togturer til mindre eksotiske plasser. Leicester trakk forøvrig vinneren av oppgjøret mellom Wrexham og Newport i 3. runde, noe som kan være en overkommelig oppgave for et ikke toppet førstelag.
Mandag stod U.23 oppgjøret mot Exeter på tapetet, men det hadde blitt utsatt og vil først finne sted senere i Januar. Istedet for kamp gikk vi for fjerde dag på rad og spiste mat fra India og omegn. Ord som Nanbrød, Papadums, Madrass, Ghurka og Cobra er godt innarbeidet i vokabularet.
Selvom det ikke ble kamp ble det mye prat og gode historier om "den gang da" og "her og nå", selvfølgelig med Leicester City FC som et kjærnetema. Vi kan få kvelden til å gå med de fineste historer, den om Leicester Square er verdt et par linjer. En sa, har fått mange rare spørsmål om Leicester gjennom årene, men at noen kan spørre og tro at Leicester City spiller hjemmekampene sine på Leicester Square er vel en blanding av "dårlig humor" og store "sorte hull" i allmenn kunnskapen.
Det ble fort tirsdag da vi tok toget ned til London for å først få med oss oppgjøret West Ham mot Cardiff, og en ny bane i beltet, selveste London Stadium. Det ble en virkelig "Olympisk utfordring" med en ufrivillig jogge/gåtur rundt og inne i hele stadion.
Der vi manøvrerte oss flott i gjennom sikkerhetskontrollen, inn til riktig "entrance" og ut til nesten riktig "block" startet moroa. Vi gjorde det idiotiske og spurte en vakt om retningen, og han pekte mot venstre og sa bare følg tallene til du kommer til 103. Vi stod ved 102, og der vi kikket opp stod det tall langt over 150. Logikken tilsa at denne vakten var på villspor, men man skal jo lytte til en kjentmann.
Vi gikk i en mellomting mellom kappgang og lett jogging, med noen pitch stopp underveis. Etter noen og 30 tall senere spurte vi en ny vakt om retningen, og han bare sa, fortsett videre nedover. Vi ser en hvit vegg hvor vi ikke kommer lenger og vi gikk til en ny vakt som sa at vi måtte bare bli med han i heisen, så skulle vi komme frem dit vi skulle.
Inn i heisen det bar, men der han sa han skulle ned, ville han først opp, og vi fant overhodet ikke frem til der vi skulle. Han kikket på billetten igjen og pekte opp på motsatt side, og sa plutselig at det måtte være "over there".
Kampen hadde startet og vi ble rimelig frustrert, der vi bestemte oss for å gå tilbake til 102, fikk fatt i en ny vakt som vi spurte innstendig om hvor 103 var og han gikk noen skritt ca. 10 meter fra utgangspunktet, og fant både utganger og seter, slik at vi kunne starte vår begivenhet.
Kampen og stadion var etter min smak, og den gir et flott inntrykk for en som er vant til noe mindre, du sitter ikke spesielt langt unna og de som klager over dette bør tie, men igjen historiene om de som ikke ville være med til Boleyn Ground er morsomme de også, der East Stand ble West Stand og hvor forfedrene til dagens Hammers fans ikke gikk på kamp i ren protest.
West Ham var suverene på sin nye hjemmearena, spilte Cardiff av parketten og Pellegrini ser ut til å ha funnet en formel som kan virke fremover, seier 3-1 var imponerende og spillet likeså.
Onsdag var vår dag. Vi hadde innkvartert oss på et hotell like ved Fulham sin hjemmebane Craven Cottage og ankom "hytta" med en relativ lyster tone, selvom lagoppstillingen denne gang ga oss noen flere grå hår i våre "silverlight" revemanker.
Kampen ble som den ble, Ranieri ble sunget i begge leire, og fint å høre ekkoet mellom de to fansgruppene. Det var vel et høydepunkt, sammen med noen fine Kasper redninger og et lysende angrep som Maddison avsluttet klinisk med et flott mål.
Rett og slett en kanon tur sammen med engasjerte sølvrever man skal lete lenge etter. Nå er jeg faktisk snart hjemme der jeg har fartet denne torsdagen i desember over sjø og land og snart går vi rundt om en enebærbusk.
Det ble turen med en spesiell Olympisk utfordring, 4 flotte poeng, en hyttetur og innbilte hjemmekamper på Leicester Square.
Det var en ultra tur denne gang, fredag til torsdag, og vi reiste over for spesielt to kamper, hjemme mot Watford og borte mot Fulham, men for oss som liker mer enn Leicester's førstelag fikk vi lagt til noen kamper til.
 |
| James Maddison, to scoringer på to kamper |
Men som vi vet, med dårlige generalprøver kommer det gode premierer, og sannelig slo det til igjen. Watford ble til "Notford" med gnistrende spill av Leicester, og med flotte scoringer av Vardy og Maddison var saken "biff", den var "ertesuppe" og Elton John "It was a hell of a beating".
Planer om en kamp søndag gikk litt i vasken, men ikke helt, da puben O'Neills i hjertet av Leicester sentrum viste kamper på så mange skjermer at det nesten gikk trill rundt for rever som ville ha med seg resultater og målscorere. Chelsea - Fulham og Arsenal - Tottenham ble fornøyelsen, og som alltid virker jo dette mer "til stede" når kommentarene også er på engelsk.
FA Cupen ble spilt denne søndagen, der reiser til Rochdale, Bury og Chesterfield ble vurdert, men med et utvalg av fine puber vant det over noen spesielle og lange togturer til mindre eksotiske plasser. Leicester trakk forøvrig vinneren av oppgjøret mellom Wrexham og Newport i 3. runde, noe som kan være en overkommelig oppgave for et ikke toppet førstelag.
Mandag stod U.23 oppgjøret mot Exeter på tapetet, men det hadde blitt utsatt og vil først finne sted senere i Januar. Istedet for kamp gikk vi for fjerde dag på rad og spiste mat fra India og omegn. Ord som Nanbrød, Papadums, Madrass, Ghurka og Cobra er godt innarbeidet i vokabularet.
 |
| Leicester Square |
Det ble fort tirsdag da vi tok toget ned til London for å først få med oss oppgjøret West Ham mot Cardiff, og en ny bane i beltet, selveste London Stadium. Det ble en virkelig "Olympisk utfordring" med en ufrivillig jogge/gåtur rundt og inne i hele stadion.
Der vi manøvrerte oss flott i gjennom sikkerhetskontrollen, inn til riktig "entrance" og ut til nesten riktig "block" startet moroa. Vi gjorde det idiotiske og spurte en vakt om retningen, og han pekte mot venstre og sa bare følg tallene til du kommer til 103. Vi stod ved 102, og der vi kikket opp stod det tall langt over 150. Logikken tilsa at denne vakten var på villspor, men man skal jo lytte til en kjentmann.
 |
| London Stadium |
Inn i heisen det bar, men der han sa han skulle ned, ville han først opp, og vi fant overhodet ikke frem til der vi skulle. Han kikket på billetten igjen og pekte opp på motsatt side, og sa plutselig at det måtte være "over there".
Kampen hadde startet og vi ble rimelig frustrert, der vi bestemte oss for å gå tilbake til 102, fikk fatt i en ny vakt som vi spurte innstendig om hvor 103 var og han gikk noen skritt ca. 10 meter fra utgangspunktet, og fant både utganger og seter, slik at vi kunne starte vår begivenhet.
Kampen og stadion var etter min smak, og den gir et flott inntrykk for en som er vant til noe mindre, du sitter ikke spesielt langt unna og de som klager over dette bør tie, men igjen historiene om de som ikke ville være med til Boleyn Ground er morsomme de også, der East Stand ble West Stand og hvor forfedrene til dagens Hammers fans ikke gikk på kamp i ren protest.
West Ham var suverene på sin nye hjemmearena, spilte Cardiff av parketten og Pellegrini ser ut til å ha funnet en formel som kan virke fremover, seier 3-1 var imponerende og spillet likeså.
 |
| Craven Cottage, "Hytta" |
Kampen ble som den ble, Ranieri ble sunget i begge leire, og fint å høre ekkoet mellom de to fansgruppene. Det var vel et høydepunkt, sammen med noen fine Kasper redninger og et lysende angrep som Maddison avsluttet klinisk med et flott mål.
Rett og slett en kanon tur sammen med engasjerte sølvrever man skal lete lenge etter. Nå er jeg faktisk snart hjemme der jeg har fartet denne torsdagen i desember over sjø og land og snart går vi rundt om en enebærbusk.
Det ble turen med en spesiell Olympisk utfordring, 4 flotte poeng, en hyttetur og innbilte hjemmekamper på Leicester Square.
Kommentarer
Legg inn en kommentar