Røde djevler, jakten på et skjegg og håret som forsvant

Putti, Plutti, Pott, 1969-70

Det er med enorm overraskelse jeg ser at Manchester United nå virkelig er ute å leter etter skjegget, de har lett og lett, og blir lurt gang på gang, nå har de vært over sjø og land og på låven sitter nissen med sin julegrøt.

Julegrøten min gikk fra glodhet til iskald, når jeg fikk høre at Ole Gunnar Solskjær er ansatt som "caretaker boss" i Manchester United.

De fleste av oss har sikkert sett juleventyret om "Putti, Plutti, Pott" som har gått som en farsott og blitt en juletradisjon siden introduksjonen i 1969.

Det var tider, og det var noe nytt og spennende og sangene var fengende. Ut med kjente strofer som "Glade Jul" og "Det lyser i stille grender" og inn med "Nå er det Jul igjen" og "Vi må finne skjegget", osv. osv.

Den gang da, som nå, er Manchester United på jakt etter skjegget, og der "Putti, Plutti, Pott" fortsatt lever i beste velgående har de igjen på Old Trafford startet jakten. Det er jo med Manchester United som med Julenissen, rød og fager, men det hjelper lite, for uten skjegg blir det ingen magi.

Skjegget har vært godt plassert på to helt spesielle menn i denne klubben, Sir Matt og Sir Alex, men før, i mellom og etter disse to legender har man lett og lett.

Ole Gunnar Solskjær - 2018-19

Martin Edwards som ansatte Sir Alex Ferguson var en tålemodig mann og ventet og ventet, mens den tidligere Aberdeen treneren fikk lov til selv å jakte på skjegget, finne det, se om det passet og faktisk også fikk klippe det i sin egen fasong, hente frem noen gode hjelpere i "alvene" David Beckham og Eric Cantona (litt sorte vinger), Peter Schmeichel, Gary og Phil Neville, Ryan Giggs og ja vil selvfølgelig også nevne, Ole Gunnar Solskjær.

Det ble under ferden mot det ultimate målet, nemlig et liga gull, vunnet litt i FA Cupen og i Europa, før det hele endte som en pågående fest i 20 år, dominerende i Premier League fra 1993 til 2013, mens andre slet og mistet fotfestet.

Det samme skjedde under tiden med Sir Matt Busby. Han måtte bygge et nytt lag etter den tragiske hendelsen i Munchen, hvor mange av spillerne omkom. Manchester United vant ligaen i 1957, men måtte vente tålemodig frem til 1965 før det igjen ble "gull".

Her satt ledere og folk med "hodet på rett sted" og ventet på galvaniseringen av nye alver, som George Best, Bobby Charlton og Denis Law som etterhvert ble kjernen og en ryggrad i byggverket som også hentet hjem Englands aller første Europa Cup trofe i 1968, hentet hjem og hentet hjem, kampen ble spilt på Wembley mot Benfica som ble feid av banen.

Som nå, så da, ble "Sir" sparket opp i systemet, og sangen "om den som ikke går i fella, men passer seg for den" er en julesang man ikke bruker i MU der de i året "Putti, Plutti, Pott" ble lansert ikke passet seg og overlot skjegget til en ung mann på 31 år.

Der "Sir" var fantastisk som "fotball trener" og der han hadde sitt skjegg og visste akkurat når han skulle sette det på og ta det av, så ble det helt feil da "Sir" bestemte seg for å gi dette til 31 år gamle Wilf McGuinness, det gikk nemlig veldig, veldig galt.

Wilf McGuinness og Sir Matt Busby, 1969-70

Han var en meget begavet trener Wilf McGuinness og en del av staben til Sir Alf Ramsey under VM i 1966, og hadde også satt sitt kjennemerke på "reservene" til MU, gjennom godt arbeid i mange år, men skjegget det fant han aldri, og hans relativt fine hårmanke forsvant også pga stress.

Det ble en katastrofe for McGuinness og selvom resultatene i seg selv ikke var katastrofale, så var de dårligere enn forventet. Sir Matt tok affære og satt seg selv tilbake i hovedsetet, og selvom unge McGuinness ble gitt en mulighet til å gå tilbake til sin jobb som reservelagstrener, valgte han etterhvert å forlate det han elsket mest av alt, Manchester United.

Hvorfor man gikk for McGuinness vites ei, men Sir Matt hadde stor tro på en fyr som etter dette veltet hadde en skarve manager jobb på engelsk jord, og uten hår ble det et nytt ras, nemlig som sjef for York City fra 1975 til 1976. Det gikk strake vegen fra nivå 2 til nivå 4, og siden har ikke McGuiness vært aktiv "in management".

Han fikk ett og et halvt år som som manager for Manchester United, Wilf. Den unge mannen ble kritthvit og skallet, fant aldri noe skjegg, og det ble for mye for den unge mannen, som skulle være den utvalgte, og satt tom igjen og måtte gi Sir Matt jobben sin tilbake.

Wilf McGuinness, 1975-76

Men der vi ser historien gjenta seg nok en gang, så ble Wilf McGuinness på en måte ofret og tiden han fikk var "ingen" selvom han vant flere kamper enn han tapte, tok Man Utd til tre cup semi finaler, og på ingen måte var han en katastrofe, men med bare en 8. plass i ligaen ble stempelet "ikke godt nok".

Selv om det som skjer nå er i en litt annen rekkefølge, så er dette nesten som et speil på veggen som man ser seg tilbake i, og det var en stadig svekkelse av klubben og spillerstallen som man var vitne til. Det ble da som nå "spydd ut" store pengesummer på spillere som skulle ta opp arven etter de som ble hentet unge og friske uten å koste en eneste "penny".

Fiasko kjøp etter fiasko kjøp kom inn døren, og spillere som Martin Buchan, Lou Macari, Willie Morgan, Ian Storey-Moore, Ian Ure, George Graham, Jim McCalliog, Stewart Houston og Alex Forsyth, for ikke å glemme Jim Holton, ble sammen med yngre spillere fra egne rekker, Brian Kidd og Alan Gowling for svake til å kunne kjempe i toppen og sjokket var klart da det etter noe tid uten godt lederskap og "riktige alver" endte med nedrykk etter 1973-74 sesongen.

En sesong nede skapte noe glød igjen under Tommy Docherty, og spillere som overhodet ikke var gode nok til å ta Manchester United tilbake til der de var, ble allikevel ikke stemplet som "fiasko" og mange av dem husket som gode fordi de klarte å vinne en FA Cup igjen og alt var liksom på stell, men det var det jo ikke, men rart hvordan tiden leger alle sår og hvordan man måler suksess.

Ser vi dette i lyset av det som har skjedd på Old Trafford i disse dager, så ville jeg holdt en "tordentale" og forsvart Jose Mourinho om så alle fans hadde forlatt Old Trafford, fordi etter min mening har "The Special One" gjort en glimrende jobb. De som rekrutterer Jose Mourinho vet hva det får og hva som kreves. Mannen kan irritere på seg en stein, men når en "quick fix" ses som en utvei for de "som ikke kan og vet", så går det som det går. Der Wilf slet og egentlig ikke gjorde det så ille, så har også Jose fått smake pisken.

Det blir ofte sett bakover istedet for fremover i disse prosessene i klubber som har oppnådd slik suksess, og feil begås til fallet er så stort at man får en form for et oppsving igjen og da glemmer man det som skjedde. Hver eneste seier, som mot Cardiff, feires så hardt at man glemmer hvor man er og hvor man går, heiser folk opp på det høyeste nivå, selvom det er så langt unna det man kan komme og det hele blir patetisk.

Selvom Ole Gunnar Solskjær er kun en "caretaker" og får en mulighet som helt sikkert vil åpne dører ut i Europa, så kan det også være at dette kan ha stor risiko både for klubb og mann. Vi får se, men denne beslutningen er tatt ut av enhver form for sunn fornuft og basert på drømmer og ikke fakta.

Det er mange av Solskjærs kamper som kommer nå som sees som mulige seire, men hvorfor ikke fortsette med Jose Mourinho da, når du fortsatt er med i Champions League, slår Juventus borte, og hylekoret med "geiter og kyr" kunne fått seg en "bredside" av dimensjoner, nei da sparker de en trener med en CV som gjør at andre kommer bak i sykebil.

Norske trenere i England er en liten sort bok med aske på. Der Henning Berg, Ståle Solbakken og Professor Olsen feilet fatalt, skal igjen Ole Gunnar Solskjær få sjansen etter et "flykrasj" i Cardiff, og hvor CV'n nå er pyntet siden den gang med en periode som trener for guttelaget til Clausenengen U19 og Molde.

Ingen skal ta fra Ole Gunnar Solskjær to 2. plasser i Eliteserien på to år, og en hjemmeseier over Zenit i Europa League kvalifiseringen. Han har også vært god til å bygge lag i norsk fotball og er en sterk og flink fagperson. Berg, Solbakken og Professor Olsen hadde også respektable CV'er før de tok fatt på sine tidligere eventyr i England, men dette er en annen ferd i et helt annet "verdensrom", som jeg ikke hadde tenkt tanken om kunne skje i annet enn på Play Station.

Klubben Manchester United er i ubalanse og må være desperate når de styrer etter et slags julenisse prinsipp og ofrer en av sine aller beste menn, og sender han rett til ulvene, eller om du vil, Jurgen Klopp, Pep Guardiola, Thomas Tuchel, Maurizio Sarri, Unai Emeri, Manuel Pellegrini og Mauricio Pochettino. Alle disse har gått grader, hvor OGS har hoppet over de mest logiske trappetrinn i en trener stige på vei mot en slik utrolig vanskelig jobb. Claude Puel, Roy Hodgson, Eddie Howe, Marco Silva og Claudio Ranieri er heller ingen pusekatter.

Jeg gleder meg ikke til dette, nei huffa meg, men for all del det deles ut store lotto gevinster hver lørdag, mange vinner på travbanen og vi har alle sett et og annet mirakel på en fotballbane en og annen gang. Dette er for meg for godt til å være sant, håper for Man Utd og Ole Gunnar Solskjær sin del at ikke klubben roter seg ned i nedrykksstriden, det kan vel ikke skje, eller vil denne desperate jakten etter skjegget gi et nytt 1973-74.

Manchester United brukte seks år på å gå fra Europa Cup vinner til 2. divisjonsklubb, ingen trofeer ble vunnet i mellomtiden og managerskiftene etter Sir Matt Busby var ingen suksess. Etter Sir Alex sin avgang har MU derimot vunnet Europa League, EFL og FA Cupen og endt runners-up i Premier League og kvalifisert seg til Champions League, og fortsatt er med i turneringen denne sesongen, men dette er ikke "godt nok", merkelig liten tålmodighet og svært liten respekt for Jose Mourinho.

Fotball handler ikke om "mistede garderober", "mistillit i spillergruppa" og "the perfect headline". Det å ikke se bak resultater er også svært farlig og gir liten eller ingen substans. Det skal også nevnes at Fulham ble feid av Old Trafford gresset med 4-1 den 8. desember, og hva folk fikk se mot Cardiff, var vel på en måte akkurat det samme, men "fake news" og "propaganda" for og i mot folk kan fort endre en mening om så mangt.

Søndag 12. mai 2019 spiller Manchester United sin siste PL kamp for sesongen, motstander på Old Trafford, Cardiff City. Litt merkelig at akkurat dette laget står som motstander denne dagen og for både "gutten" og "klubben hans" håper jeg det går godt, og at han kommer seg helskinnet igjennom dette og at det gir en god motivasjon for videre trenervirke.

De Røde Djevler og deres jakt på skjegget er ute av kurs, og der Wilf mistet håret, håper jeg Ole Gunnar fortsatt har krøllene i god behold etter endt sesong, tvi, tvi.

Kilder:

Wikipedia, English Football, 1973-74
The Guardien, Interview with Wilf McGuinness
Man Utd Official, Fixture List