En ny og spennende tur stod for døren, med to klare høydepunkt på agendaen. Feiring av et 60 års lag i Wolverhampton på selveste Molineux Ground, og etter det en bortekamp på Turf Moor for å se Leicester på et sted vi aldri hadde vært.
Vi tok av fra Torp i Sandefjord til vår lille og nye "base" i Manchester. Vårt første møte var et koselig og "Fawlty Tower" inspirert hotell rett ved flyplassen som første "camp". Da vi kom inn i resepsjonen ble vi møtt av en hyggelig kar, ikke helt som "Basil", men vi må jo ha med han.
To litt overstadig berusede og glade gutter sitter også der, og en kar som forteller oss han er fra Toronto i Canada. Det kommer etterhvert en fyr inn her i Manchester United drakt, badeshorts og tøfler. Vi setter oss ned i "gruppa" foran peisen og praten går, da "Basil" spør på Stavanger dialekt, "Hva vil dere ha gutter", vi snur oss og spør, er du fra Norge, nei, men faren min er det, sa han, og da blir det litt "engelsk og norsk".
Vi kommer oss omsider til sengs litt over midnatt og gjør oss klar for vårt første "mål", 60 års lag på Molinuex Ground, og en reise på en times tid ned til Wolverhampton. Etter en tur ned mot endelig destinasjon passerer vi lag fra liga tabellen, Stockport, Macclesfield, Stoke "Omtrent" og Stafford.
For oss som følger med litt under toppen også så vet vi jo at dette er plasser vi passerer med stor respekt og da å gå av i Wolverhampton er jo mer enn spesielt. Minner om Kenny Hibbitt, Mike Bailey og Steve Bull er der på et blunk.
Vi treffer kjente og nye bekjentskaper på en stam pub i byen. Det er et yrende liv i rommet som ikke er så stort. Med litt for mange grader fra en varm peis, kaster vi jakka, genseren og drar opp skjorte ermene, og tar del i den muntre atmosfæren og bestiller oss en "pale" eller var det "ale", eller kanskje "pale ale". Litt tull, men meningen var å si at det var mye å velge i.
Fargen i glasset er jo perfekt, litt lyse brunt, litt som de draktene som Kenny Hibbitt, Mike Bailey og Steve Bull spilte i. Drar for å kjøpe en presang, en drakt, en med 60 på, og navn. Omsider tilbake i puben blir det jubel, der jubilanten himself, Knut Berg, tar på seg drakten, men da i "vakkert hvitt", siden vi "rever" er litt på bortebane, så tok vi den.
Vi hadde en følelse av at gavene som kom i selve selskapet hadde en større valør og derfor valgte vi puben for vår lille overraskelse. Det virket fint og stemningen fortsatte å stige til topps og enda litt til.
Vi er etterhvert klar for den "store festen" i et fint lokale for festlige anledninger på Molineux Ground. Familie, venner, norske og engelske, de fleste fans av Wolves, men også folk med hjerte for andre klubber er på plass. Det er også representanter fra klubben, blant dem, Colin Brazier. Han spilte respektable 78 ligakamper for Wolves, var ubenyttet reserve i ligacupfinalen i 1980, noen sesonger i NASL og senere perioder i blant annet Birmingham og Walsall
Som tenkt er gavene av de sjeldne, med drakter og spesielle hilsener fra Wolves helter. Alle var her for å "ære" en av de som kan sies og ha tatt Tippekampens arv ut i full dimensjon. En som har et helt spesielt hjerte for en klubb som mange har et forhold til. Tror nok til og med mora til de fleste norske gutter født på 50 og 60 tallet vet at Wolverhampton er et fotballlag. Det er nok mange som ønsker seg utnevnelsen "årets supporter" og om ikke Knut har fått denne før, så bør de som kjenner mannen, "ta en telefon" til de som bestemmer akkurat det. Han bør være en "het" kandidat. En bedre representant for denne helt spesielle foreningen mellom England og Norge skal man lete lenge etter.
Etter vår hyllest til Knut Berg, tok vi fatt på veien tilbake til hotellet for litt søvn før vi igjen satte kursen nordover tidlig neste morgen. Vi reiste ruten tilbake igjen, og når vi passerte "Stoke Omtrent", var det jo en og annen tanke som gikk til Gordon Banks, som bare noen dager tidligere hadde blitt begravet noen steinkast unna.
Vi skulle nå til vårt neste store mål for turen. Se Leicester i bortekamp mot Burnley, også det et legendarisk Tippekamp oppgjør. Det blir litt hektisk, da toget til Burnley plutselig er innstilt på grunn av regn og oversvømmelse. Der vi sitter inne på toget, hører vi noen andre nordmenn bak oss, lurer på om de også skal til Burnley og ja det skulle de jo.
En far og sønn fra Oslo blir på en måte en redning da de spontant spør om vi skal ta en "Uber" til Burnley. Uber taxi det er jo noe skummelt, funker det tenker jeg, og i min litt "konservative engelske tankegang" får jeg plutselig et snev av "modernisme" over meg, og vi slår til. Dette viser seg etterhvert å være bedre enn alt annet vi har tatt av transport. Før vi er ute av tog stasjonen står den klar og venter på oss. Vi stiger inn og ferden går mot Burnley og Turf Moor.
Vi er på plass akkurat på samme tid som vi ville vært med det ordinære toget, og selvom jeg er en 100 lapp fattigere, så blir det en parentes i parentesen. Vi gjør oss klar til kamp og har billetter sammen med "våre egne" og det er bare det beste når du går på bortekamp. Atmosfæren er elektrisk, men etter kun få minutter får den seg en real knekk. Maguire utvist og det må spilles med 10 menn. Allikevel får Leicester det til at vi skulle oppleve å ta ledelsen med en mann mindre, det var smått utrolig. Selv om gleden er kortvarig går vi til pause med 1-1. Leicester fansen føler seg optimistiske alle ikledd nye skjerf utdelt av klubbens representanter. Herlig gest og noe som selvfølgelig inspirerer til å heie mer.
Vi vet jo utfallet av 2. omgang og spillet er satt. Burnley vil presse, vi må satse på en og annen kontring og leve med håpet. Minuttene går og Leicester forsvarer seg godt, og når vi nesten er iferd med å telle ned og virkelig være glad for 1-1, skjer det igjen det utroligste. En gammel helt stiger til vers og i ren 5000/1 stil scorer Wes Morgan. Selveste Captain Morgan er tilbake som vi alltid ønsket å se han, som en krigersk bamse med evnen til å avgjøre på de utroligste steder og Turf Moor er et slikt sted, ikke lett å ta med seg 3 poeng herfra.
"We are only 10 men" runger over stadion i det spillerne forlater banen klappene mot tilreisende fans, og det er en voldsom glede blant de som forlater stadion i pøsende regn. Det blir ikke tog tilbake heller men en buss tur som tar oss på sightseeing i mørket, og hvor jeg har vært vet nok bare busssjåføren, men tilbake til Manchester kommer vi.
Da vi tror at denne opplevelsesrike turen har nærmet seg slutten og at alle høydepunktene var vel overstått og en liten flytur hjem og en natt i en hotellseng er det som gjenstår, skjer det som vi får betegne som det meste absurde og utroligste. Det blir "the icing on the cake".
Der vi sitter å spiser vår frokost sier Ulf, min reisevenn rev, se der Ivar, er ikke det Youri Tielemans. Gå bort å se på'n Ivar, det må være Tielemans. Jeg går bortover mot "appelsin juicen" og heller i et glass mens jeg ser litt over hyllene og tenker at jo det kan jo være Tielemans, men hva gjør han her, jo kanskje, kanskje, kanskje han skal på Belgia oppdrag, og går tilbake. Ulf spør, var det han Ivar, ja det kan jo være han, men jeg sier vi får la han få spise sin frokost i fred og vi går tilbake til rommet og lever med tanken om at jo det var vel Youri Tielemans.
Da vi kommer ned for å bli hentet med hotellbussen og skal bli fraktet til flyplassen står den vi tror er Tielemans der og venter han også. Se der sier Ulf, han skal med samme bussen. Vi venter litt, han vi tror er Tielemans setter seg inn, og Ulf setter seg ved siden og jeg inn som nr 3 på samme sete. Ulf spør, "are you a footballer", og han svarer "yes", Ulf spør igjen "are you Youri Tielemans" og han svarer "yes".
Vi forteller han at vi var på kampen mot Burnley og at vi er Leicester fans. Han sier med et smil "I was there too", så spør han "why are you flying?", vi forteller at vi er norske. Vi spør om vi kan ta et bilde og det får vi lov til. Der sitter vi i en tre seter, i en buss, Ulf, Ivar og Tielemans.
Vi snakket om hvor "friendly" Leicester var og han sa han likte seg svært godt, var veldig fornøyd med den nye manageren Brendan Rodgers og når Ulf hamrer til med neste spørsmål, om han signerer permanent, så smilte han lurt og sa, "have to see in the summer".
En utrolig absurd situasjon med allikevel fantastisk hyggelig og for en representant "på lån", han var jo den fødte ambassadør for Leicester City.
Det ble mye teksting frem og tilbake til noen og enhver etter dette og Ulf mente at totalverdien bilen vi kjørte i hadde steget ca. 400 millioner med frakten inkludert. Der jeg og Ulf gjorde så godt vi kunne å bidra med "vekt" tok Tielemans ansvar for "verdi".
Vi reiste hjem "rikere og tyngre" både i minner og kilo. Fantastisk hyggelige, absurde og utrolige dager. Hva oddsen på denne total opplevelsen var, overgår vi 5000/1, helt klart. Til Turf Moor med "Uber", Leicester skjerf ligger klart, Wes Morgan scorer vinner målet i siste minutt, meste av kampen spiller vi med 10 mann. Vi spiser frokost og kjører buss i et tremannsete med Youri Tielemans, og til slutt takker vi for et besøk innerst i det innerste av Molineux Ground.
Men var vi ferdig, nei. Som på store og fine forestillinger går jo sceneteppet opp igjen for hyllest og det også her, takker igjen for et flott arrangement i Wolverhampton. Selvom det ikke bare ble danset med ulver, og jeg har vært i "Wolves" før, så vil vi aldri glemme denne hyggelige, absurde og utrolige opplevelsen, som ble til virkelighet på grunn av en dans med ulver.
Takk igjen, og ja glemte det nesten helt, selvfølgelig gratulerer med seier over Solskjær og en semi finale tur til Wembley, som jeg tror faktisk kan bli en tur til, lykke til!
Bloggen blir publisert blant annet her,
The Bullshead Travelling Football & Culture
SBF, Supporterunionen for Britisk Fotball
NTF, Norsk Fotball Trenerforening
Vi tok av fra Torp i Sandefjord til vår lille og nye "base" i Manchester. Vårt første møte var et koselig og "Fawlty Tower" inspirert hotell rett ved flyplassen som første "camp". Da vi kom inn i resepsjonen ble vi møtt av en hyggelig kar, ikke helt som "Basil", men vi må jo ha med han.To litt overstadig berusede og glade gutter sitter også der, og en kar som forteller oss han er fra Toronto i Canada. Det kommer etterhvert en fyr inn her i Manchester United drakt, badeshorts og tøfler. Vi setter oss ned i "gruppa" foran peisen og praten går, da "Basil" spør på Stavanger dialekt, "Hva vil dere ha gutter", vi snur oss og spør, er du fra Norge, nei, men faren min er det, sa han, og da blir det litt "engelsk og norsk".
Vi kommer oss omsider til sengs litt over midnatt og gjør oss klar for vårt første "mål", 60 års lag på Molinuex Ground, og en reise på en times tid ned til Wolverhampton. Etter en tur ned mot endelig destinasjon passerer vi lag fra liga tabellen, Stockport, Macclesfield, Stoke "Omtrent" og Stafford.
For oss som følger med litt under toppen også så vet vi jo at dette er plasser vi passerer med stor respekt og da å gå av i Wolverhampton er jo mer enn spesielt. Minner om Kenny Hibbitt, Mike Bailey og Steve Bull er der på et blunk.
Vi treffer kjente og nye bekjentskaper på en stam pub i byen. Det er et yrende liv i rommet som ikke er så stort. Med litt for mange grader fra en varm peis, kaster vi jakka, genseren og drar opp skjorte ermene, og tar del i den muntre atmosfæren og bestiller oss en "pale" eller var det "ale", eller kanskje "pale ale". Litt tull, men meningen var å si at det var mye å velge i.
Vi hadde en følelse av at gavene som kom i selve selskapet hadde en større valør og derfor valgte vi puben for vår lille overraskelse. Det virket fint og stemningen fortsatte å stige til topps og enda litt til.
Vi er etterhvert klar for den "store festen" i et fint lokale for festlige anledninger på Molineux Ground. Familie, venner, norske og engelske, de fleste fans av Wolves, men også folk med hjerte for andre klubber er på plass. Det er også representanter fra klubben, blant dem, Colin Brazier. Han spilte respektable 78 ligakamper for Wolves, var ubenyttet reserve i ligacupfinalen i 1980, noen sesonger i NASL og senere perioder i blant annet Birmingham og WalsallSom tenkt er gavene av de sjeldne, med drakter og spesielle hilsener fra Wolves helter. Alle var her for å "ære" en av de som kan sies og ha tatt Tippekampens arv ut i full dimensjon. En som har et helt spesielt hjerte for en klubb som mange har et forhold til. Tror nok til og med mora til de fleste norske gutter født på 50 og 60 tallet vet at Wolverhampton er et fotballlag. Det er nok mange som ønsker seg utnevnelsen "årets supporter" og om ikke Knut har fått denne før, så bør de som kjenner mannen, "ta en telefon" til de som bestemmer akkurat det. Han bør være en "het" kandidat. En bedre representant for denne helt spesielle foreningen mellom England og Norge skal man lete lenge etter.
Vi skulle nå til vårt neste store mål for turen. Se Leicester i bortekamp mot Burnley, også det et legendarisk Tippekamp oppgjør. Det blir litt hektisk, da toget til Burnley plutselig er innstilt på grunn av regn og oversvømmelse. Der vi sitter inne på toget, hører vi noen andre nordmenn bak oss, lurer på om de også skal til Burnley og ja det skulle de jo.
En far og sønn fra Oslo blir på en måte en redning da de spontant spør om vi skal ta en "Uber" til Burnley. Uber taxi det er jo noe skummelt, funker det tenker jeg, og i min litt "konservative engelske tankegang" får jeg plutselig et snev av "modernisme" over meg, og vi slår til. Dette viser seg etterhvert å være bedre enn alt annet vi har tatt av transport. Før vi er ute av tog stasjonen står den klar og venter på oss. Vi stiger inn og ferden går mot Burnley og Turf Moor.
 |
| Turf Moor, skjerf til alle! |
Vi vet jo utfallet av 2. omgang og spillet er satt. Burnley vil presse, vi må satse på en og annen kontring og leve med håpet. Minuttene går og Leicester forsvarer seg godt, og når vi nesten er iferd med å telle ned og virkelig være glad for 1-1, skjer det igjen det utroligste. En gammel helt stiger til vers og i ren 5000/1 stil scorer Wes Morgan. Selveste Captain Morgan er tilbake som vi alltid ønsket å se han, som en krigersk bamse med evnen til å avgjøre på de utroligste steder og Turf Moor er et slikt sted, ikke lett å ta med seg 3 poeng herfra.
"We are only 10 men" runger over stadion i det spillerne forlater banen klappene mot tilreisende fans, og det er en voldsom glede blant de som forlater stadion i pøsende regn. Det blir ikke tog tilbake heller men en buss tur som tar oss på sightseeing i mørket, og hvor jeg har vært vet nok bare busssjåføren, men tilbake til Manchester kommer vi.
Da vi tror at denne opplevelsesrike turen har nærmet seg slutten og at alle høydepunktene var vel overstått og en liten flytur hjem og en natt i en hotellseng er det som gjenstår, skjer det som vi får betegne som det meste absurde og utroligste. Det blir "the icing on the cake".
Der vi sitter å spiser vår frokost sier Ulf, min reisevenn rev, se der Ivar, er ikke det Youri Tielemans. Gå bort å se på'n Ivar, det må være Tielemans. Jeg går bortover mot "appelsin juicen" og heller i et glass mens jeg ser litt over hyllene og tenker at jo det kan jo være Tielemans, men hva gjør han her, jo kanskje, kanskje, kanskje han skal på Belgia oppdrag, og går tilbake. Ulf spør, var det han Ivar, ja det kan jo være han, men jeg sier vi får la han få spise sin frokost i fred og vi går tilbake til rommet og lever med tanken om at jo det var vel Youri Tielemans.
 |
| Tielemans, Ulf og Ivar |
Vi forteller han at vi var på kampen mot Burnley og at vi er Leicester fans. Han sier med et smil "I was there too", så spør han "why are you flying?", vi forteller at vi er norske. Vi spør om vi kan ta et bilde og det får vi lov til. Der sitter vi i en tre seter, i en buss, Ulf, Ivar og Tielemans.
Vi snakket om hvor "friendly" Leicester var og han sa han likte seg svært godt, var veldig fornøyd med den nye manageren Brendan Rodgers og når Ulf hamrer til med neste spørsmål, om han signerer permanent, så smilte han lurt og sa, "have to see in the summer".
En utrolig absurd situasjon med allikevel fantastisk hyggelig og for en representant "på lån", han var jo den fødte ambassadør for Leicester City.
Det ble mye teksting frem og tilbake til noen og enhver etter dette og Ulf mente at totalverdien bilen vi kjørte i hadde steget ca. 400 millioner med frakten inkludert. Der jeg og Ulf gjorde så godt vi kunne å bidra med "vekt" tok Tielemans ansvar for "verdi".
Vi reiste hjem "rikere og tyngre" både i minner og kilo. Fantastisk hyggelige, absurde og utrolige dager. Hva oddsen på denne total opplevelsen var, overgår vi 5000/1, helt klart. Til Turf Moor med "Uber", Leicester skjerf ligger klart, Wes Morgan scorer vinner målet i siste minutt, meste av kampen spiller vi med 10 mann. Vi spiser frokost og kjører buss i et tremannsete med Youri Tielemans, og til slutt takker vi for et besøk innerst i det innerste av Molineux Ground.
Men var vi ferdig, nei. Som på store og fine forestillinger går jo sceneteppet opp igjen for hyllest og det også her, takker igjen for et flott arrangement i Wolverhampton. Selvom det ikke bare ble danset med ulver, og jeg har vært i "Wolves" før, så vil vi aldri glemme denne hyggelige, absurde og utrolige opplevelsen, som ble til virkelighet på grunn av en dans med ulver.
Takk igjen, og ja glemte det nesten helt, selvfølgelig gratulerer med seier over Solskjær og en semi finale tur til Wembley, som jeg tror faktisk kan bli en tur til, lykke til!
Bloggen blir publisert blant annet her,
The Bullshead Travelling Football & Culture
SBF, Supporterunionen for Britisk Fotball
NTF, Norsk Fotball Trenerforening
Härlig berättelse!
SvarSlett