 |
| Beitar Supporter, La Familia? |
Men jeg har tenkt til å vandre litt ned i denne delen av verden som vi forbinder med evangelier, vår tro, krig, gud, jesus og den hellige ånd og alt det der, men nå var det fotball det skulle dreie seg om.
Ideen om å skrive noe om dette fikk jeg når jeg så at Yossi Benayoun hadde lagt opp i en alder av 38 år, hans siste klubb ble den tradisjonsrike klubben Beitar Jerusalem. Benayoun hadde en unik og flott fotballkarriere, og representerte klubber som Liverpool, Chelsea, West Ham, Arsenal og QPR. Yossi tilbrakte 9 år i engelsk fotball. Det ble også 102 landskamper (Israelsk rekord) før skoene nå i disse dager ble lagt på hylla.
Den første israelske spiller som jeg fanget et bekjentskap med var Avi Cohen, som mange sikkert husker som "første" utlending i Liverpool. Cohen er et ikon og det var nærmest landesorg når han mistet livet i en motorsykkelulykke tilbake i 2010. Det ble ikke den store suksessen med kun 18 kamper for de røde, men karrieren fortsatte tilbake i Macabi Tel Aviv, en retur til de britiske øyer for en håndfull kamper for Glasgow Rangers, for å igjen returnere til Macabi Tel Aviv for en avsluttende runde. Det ble totalt 51 landskamper på Avi Cohen.
 |
| Yossi Benayoun - Chelsea |
To spillere som også dukker på i hjernebarken er Jacob Cohen og Moshe Gariani. Disse to representerte Brighton & Hove Albion, men klarte aldri å etablere seg som førstelagsspillere og ble etterhvert overflødige. Begge var landslagspillere, men allikevel ble det bare en fattig kamp på Gariani og Cohen spilte seks ganger for "måkene", uten at dette stjal mange overskrifter. De var kjente spillere i hjemlandet med kamper for Maccabi Tel Aviv, Maccabi Netanya, Maccabi Yavne, Hapoel Be'er Sheva og Beitar Tel Aviv.
Vi skal heller ikke glemme Avram Grant som var trener for Chelsea og West Ham, og som før han tok steget ut og opp hadde trent flere klubber og også det israelske landslaget. Israel er en del av UEFA og faktisk den eneste nasjonen utenfor Europas grenser som har fått tilhørighet her.
Landslaget har en miks av spillere fra hjemlig og europeiske ligaer, med spillere som Nir Bitton (Celtic), Taleb Tawatha (Eintracht Frankfurt), Alon Turgeman (Austria Wien), Ofir Marciano (Hibernian), Tomer Hemed (Brighton), Berem Kayal (Brighton), Monor Solomon (Shakhtar Donetsk) og Bibras Nathko (Olympiacos) er blant spillere som har reist ut og gjør det bra i Europeiske klubber.
Den hjemlige toppserien består av 14 lag. Maccabi Tel Aviv er den største og over tid beste klubben. Regjerende mester er Hapoel Be'er Sheva. Beitar Jerusalem er også en klubb med vante tradisjoner. Klubben og også landslaget spiller sine kamper på Teddy Stadium. Et fint stadion anlegg som ble bygget i 1992 og har en kapasitet på litt over 31 000 tilskuere.
 |
| Teddy Stadium - Jerusalem |
Klubben Beitar har også hatt sine utfordringer med ultra ekstreme fans som har gjort at en gruppe brøt ut i 2005 og dannet klubben Agudat Sport Nordia Jerusalem. På folkemunne blir de bare kalt Beitar Nordia Jerusalem, men det fikk de ikke lov til å hete offisielt grunnet komplikasjoner og protester fra de opprinnelige som fortsatt er størst og mest fremtredende og drar tradisjonen videre som Beitar Jerusalem.
"La Familia" er kjent som en gruppe "ytterst til høyre" som støtter klubben Beitar Jerusalem. Det utgjør mellom 10% og 20% av tilskuerne på hjemmekampene og har et høyt lydnivå, og kan vel betraktes som det vi ofte kaller "ultras". Det er kjent for sine politiske og rasistiske ytringer fra tribuneplass og har et "jødisk" utspring. Beitar Jerusalem er en "jødisk" klubb og sterkt knyttet til sionist bevegelsen.
Beitar Jerusalem har ofte blitt betegnet som verdens mest rasistiske fotball klubb. Opphavet og grunnleggelsen av klubben hadde et helt annet manifest og ideal, men politikk har dessverre blitt en historisk del av klubben som spiller i gult og svart. Oslo Avtalen som vi her oppe i Norge har sett på som en vei riktig retning politisk, fikk sin klare betydelse også i den Israelske fotballen. Ekstreme grupper som heiet på sine lag, brukte Oslo Avtalen for hva den var verdt som et "skalkeskjul" for sine ytringer og rop på fotballstadioner Israel rundt.
Yigal Amir, en høyre ektremist, sterkt imot Oslo Avtalen, myrder statsminister Yithzhak Rabin i Tel Aviv i 1995. 20 år etter kan man fortsatt høre Beitar Jerusalem fans rope Amir's navn og under en kamp mot Maccabi Tel Aviv i 2015 er dette vel dokumentert.
Klubben Beitar er kjent for at de langt inn på 2000 tallet aldri hadde hatt en arabisk spiller i sitt lag, og idag er det heller ingen kultur for spillere med en slik bakgrunn. To spillere skulle stoppe all mulig håp om at det vil skje, da de signerte for klubben. To tsjetsjenere, som jo ikke er arabere, men med muslimsk bakgrunn, ble ofret i et forsøk på å skape en ikke politisk integrasjon i klubben. Det gikk ikke veldig bra og de to forlot klubben etter endt sesong og returnerte til europeisk klubbfotball.
Det er nok urettferdig og farge alle Beitar fans med samme pensel, men FIFA's parole nei til rasisme har ikke akkurat truffet her, og flagg blir liksom ikke nok, hvor en klubb gjennom sine "Ultras" forfekter det de gjør og klubben har jo kanskje ikke heller gjort nok for å fjerne sitt spesielle stempel.
Benjamin Netanyahu og Ehud Olmert, tidligere statsminister i Israel og borgemester i Jerusalem, er begge Beitar Jerusalem fans, og har sitt hjerte i klubben. Det er på mange måter synd at "Ultras" da har en mulighet til å dominere bildet på tribunene for landets kanskje største og mest kjente klubb.
Vi vet jo at landet Israel har en bråket historie, og dette gjenspeiler seg også på fotballarenaen, der fans da bruker politiske virkemidler både for å irritere motstander og heie frem eget lag. Men de kan også gå mot sine egne, bruke rasistiske virkemidler. Norge spilte en vesentlig rolle for å få Oslo avtalen på plass, kanskje NFF bør heve sin stemme i UEFA og ta del i en prosess som fjerner disse elementene fra fotballen i et land som faktisk tilhører samme forbund som oss selv.
Israel var arrangør av Euro U,21 i 2013 da Norge tok hjem bronsemedaljene, en av svært få bragder skapt av et norsk landslag. Mange av spillerne vi nå finner i det norske a-landslaget dannet kjernen her, i et arrangement som kunne vært brukt som en protest for å forfekte en avtale som vi noen år før hadde forhandlet frem.
 |
| Anthony Annan, Beitar Jerusalem |
Fra klubben Beitar Jerusalem tar vi inn neste inntrykk og ser litt videre på deres sterkeste rival Hapoel Tel Aviv, som er den totale rake motsetning. Rivaliseringen mellom klubbene går "far beyond football" som er en god beskrivelse ikke nødvendig å oversette til norsk. Avstanden mellom Jerusalem og Tel Aviv er under en times kjøring.
Grunnleggelsen av fotballklubber i Israel var av rent politisk karakter og der Beitar befester sin status ut til høyre er Hapoel Tel Aviv den rake motseting ytterst til venstre. Dette er et nytt element som man kanskje ikke har fått med seg i det Israelske landskap, og handler ikke om jøder og palestinere, men om politiske ståsted blant de jødiske til høyre og venstre.
Israel har en befolkning som har flere farger og sammensetninger. Der finnes nemlig store motsetninger til høyre og venstre i den jødiske befolkningen, både i geografi og hierarki.Vi som ser "livet" gjennom Dagsrevyen på NRK har nok gått glipp av mye og bør kanskje ikke være så vokale, da bildet vi har kanskje er for snevert og at nye linser bør fremskaffes for å si noe som helst.
Hapoel er "arbeidernes" lag, og vi har mange av disse klubbene i den Israelske topp divisjonen. Har du representert et "Hapoel" vil du aldri bli signert av "Beitar" sies det, men det har faktisk skjedd. Klubbene som har "Maccabi" i sitt navn (som betyr sport), og har sin tradisjon fra et liberalt jødisk opphav, har i mindre grad vært så sterkt knyttet til det politiske i moderne tid, og både jøder og arabere representerer disse klubbene.
Du har også klubber som har rene arabiske opphav, som for eksempel Bnei Sakhnin, en klubb nord i landet som har et palestinsk opphav og da de vant den Israelske cupen i 2004 ble de selve symbolet for en palestinsk befolkning.
Idag har ingen lag ren politiske tilknytning, men tradisjonene lever og de som sa at politikk og idrett ikke hører sammen er nok idealister og godtroende, fordi symbolikken og den sosiale strukturen fortsatt tynger et land som på mange måter trenger å komme videre snart 70 år etter sin dannelse.
Oslo Avtalen handlet ikke om fotball og har fått sin betydning kanskje i en form vi ikke hadde trodd, men har skapt en tøffere kamp på tribunene, blitt brukt for det den er verdt på de ytterste fløyer til høyre og venstre, blant den palestinske og jødiske befolkning og blitt "symbolikk".
Teddy er ikke bare en leketøysbjørn men også en landlagsarena, Yossi Benayoun, kanskje Israels beste spiller gjennom tidene har lagt opp. Han representerte Hapoel's, Maccabi's og Beitar gjennom sin tid i fotballen, men hvordan man skal tolke det hele er vel usikkert, da ferden har gått fra arbeiderklassen og ut til det ytterste høyre hvis du skal se hans reise i fotballen i et politisk perspektiv.
Vet ikke helt jeg om fotballen i dette landet kan kalles en attraksjon, men allikevel mange interessante aspekter som speiler det som også ofte kan bli sett på som frustrasjon.
Bloggen blir publisert blant annet her,
The Bullshead Travelling Football & Culture
SBF, Supporterunionen for Britisk Fotball
NTF, Norsk Fotball Trenerforening
Kommentarer
Legg inn en kommentar