Jeg husker med skuffelse de gangene England ikke klarte å kvalifisere seg til VM sluttspillet i 74 og 78. Dette var i en periode hvor den engelske fotballen kanskje var større en noen gang, allikevel måtte vi se at våre største helter delte vår skjebne som sofa tittere.
Har ofte tenkt på hvordan mine helter fra fotballkortene kunne ha gjort det både i 74 og 78, tror det hadde gått langt og kanskje helt frem, da lagene som slo dem ut av kvalifiseringen, Polen og Italia, nådde en bronsefinale.
Sir Alf Ramsey hadde en spennende gruppe spillere, men mange av dem var "flamboyant" og ikke lette å håndtere. Det var en form for bohemer som i ettertid har fortalt om absurde situasjoner hvor spillere som kanskje ikke hadde det samme talentet, men som virket mer seriøse fikk større muligheter til å "dominere" i landslaget.
Det å leke med tanken om et lag og en tropp for England til VM i 1974 har ofte streifet meg og der vi måtte ta vare på det som var igjen fra VM i 1970, finne den beste mix inn mot et VM sluttspill som ville ført England frem til et nytt mesterskap.
Det var nok av talent, kanskje for mye, slik at det å velge riktig, ta ut et lag med de riktige spillere over tid ble en utfordring for stor og det at man fikk hyppigere generasjonskifter i denne tiden med mange forskjellige ligamestere ga et sukkertøy for mye i godtebutikken når man kunne velge og vrake.
Da England spilte sine kamper mot Polen i VM kvalifiseringen, tap borte og uavgjort hjemme, var mange av de nye på gang og hadde allerede gjort sin debut. Sir Alf's ønske om å bruke rutinerte spillere, samtidig som han hadde etterhvert mistet sitt trekløver Gordon Banks, Bobby Moore og Bobby Charlton, gjorde at han slet med å finne rett struktur og ofte vinglet i uttaket.
Sesongene fra VM i 1970 og frem til 1974, var spesielle i engelsk fotball. Everton, Arsenal, Derby, Liverpool og Leeds vant ligaen. Lagene hadde ikke alvorlig mange engelskmenn i sentrale posisjoner, og der de var sentrale var de i konkurranse med andre engelske spillere i de andre lagene.
Storklubber som Man Utd, Man City og Tottenham klarte ikke å dominere slik de hadde gjort på 60 tallet og det ble mye vingling og lite kontinuitet og ofte var bærebjelkene i disse lagene spillere som var eldre og manglet den siste kvaliteten som gjorde at de holdt høyeste nivå.
I min tropp til VM i 1974 tar jeg med en spiller fra Man City og en fra Tottenham, ingen fra Man Utd finnes gode nok, og det var jo året da "De Røde Djevler" rykket ned med en skotsk armada av en spillertropp. Brian Greenhoff og Brian Kidd var vel de to eneste som kunne vært vurdert, mulig også Alex Stepney, men ingen av dem blir tatt ut.
De to som får "billett" til VM i 1974 er Colin Bell (Man City) og Martin Peters (Tottenham). Sesongen 1973/74 er ingen "høydare" for noen av disse klubbene. Man City ender som nr 14 og Tottenham må nøye seg med en 11. plass.
Peter Shilton fra Leicester var den beste keeperen og er selvfølgelig med i troppen. Ray Clemence (Liverpool) og Phil Parkes (QPR) er det to andre som blir valgt. Selvom ingen av disse tre kan rangeres over Gordon Banks, som da hadde lagt opp pga av en øyeskade, så skulle keeper plassen være godt dekket.
Leeds var regjerende seriemester, Liverpool vant FA Cupen og Wolves dro det lengste strået i Ligacupen. Wolves har ingen etablerte engelske landslagsspillere og ingen blir funnet gode nok for en plass i troppen heller. Leeds får med tre spillere, Paul Madeley, Norman Hunter og Allan Clarke.
Liverpool var jo regjerende ligamestere fra 1973, vant FA Cupen i 74 og ble dominerende videre utover på 70 tallet, inkluderer derfor Kevin Keegan, Emlyn Hughes og Alec Lindsay i troppen, der Ray Clemence allerede er nevnt. Disse fire var alle landslagspillere for England dette året.
Bobby Moore forlater West Ham våren 1974 og hadde vel spilt sin siste landskamp for England noen måneder før. Vi drister oss allikevel til å inkludere "legenden" å ta han med i laget og troppen, la han være lederen og stoler på at han fortsatt kunne levere i en alder av 33. Moore var jo med å spille Fulham frem til FA Cup finalen året etter og fortsatte mange sesonger senere i NASL, så tror han kunne holdt stand.
De resterende spillerne blir plukket fra andre klubber. Mick Mills (Ipswich), Colin Todd (Derby), Dave Watson (Sunderland), Alan Hudson (Stoke), Alan Ball (Arsenal), Malcolm Macdonald (Newcastle), Keith Weller (Leicester), Trevor Brooking (West Ham), Tony Currie (Sheffield United), og en ung Trevor Francis fra Birmingham, gis en plass i troppen.
Mulig, dette er jo bare fantasi, at Vest-Tyskland og Nederland hadde feid et England i 4-4-2 av parketten uansett, men utfra denne troppen har jeg bestemt at i møte med Haiti, Italia og Uruguay ville de ha greid seg godt og vandret videre inn i neste runde av VM sluttspillet.
Joe Mercer som var trener for England sommeren 1974 brukte mange av disse spillerne, men ikke alle, og vi har dristet oss til å se på en noe annen sammensetning, hvor det var plass til både kontinuitet, formspillere og noen unge og fremadstormende.
Peter Shilton får keeperjobben, ingen rullering, men gir tilliten til "Shilts" som senere viste seg jobben verdig. Høyreback plassen blir gitt til Paul Madeley. Solid som en "Rolls Royce" får han tillit. Til venstre blir det valgt en formspiller, Alec Lindsay fra Liverpool. Lindsay hadde kanskje sine to beste sesonger bak seg med ligatriumf og fa cup seier.
Midtforsvaret var et dilemma for Sir Alf og også Mercer i denne perioden da laget manglet en solid stopper som "støtet" og var en bauta på hodet. Norman Hunter, Emlyn Hughes og Colin Todd hadde alle "spillende roller" i klubblagene, men for meg blir Bobby Moore valget uansett. Sammen med han i midten velger jeg Dave Watson som sesongen før vant FA Cupen med Sunderland og etterhvert blir en viktig spiller for England.
Midtbanen er intet dilemma der Colin Bell og Alan Hudson blir de to sentrale. Bell med erfaring og en herlig "drive", Hudson som ble beskrevet som han som "spilte med øynene". Flankene dekkes av Alan Ball som kunne løpe opp og ned, frem og tilbake og hadde rutine som få. På den andre flanken fikk formspilleren Keith Weller fra Leicester sjansen. Weller var i landslagstroppen denne sommeren og hadde spilt en utrolig god sesong for revene.
Helt på topp var det ikke vanskelig. Kevin Keegan tar en plass, "Super Mac" får den andre. Malcolm Macdonald scoret i bøtter og spann og var en fin makker til Keegan. Med en benk av spillere som Currie, Brooking, Todd, Hughes og Clarke og også en Martin Peters i bakhånd var det nok av alternativer.
Det var mine tanker fra VM i 1974, England deltar og vi skriver om historien. Jeg ser ikke helt en ny VM finale der i det fjerne, men en kamp om medaljene tror jeg det hadde blitt. Selvom de engelske klubblagene gjorde det bra i Europa så hadde man kanskje på landslagsnivå sovet litt i timen, glemt kontinuiteten, og vandret litt i blinde. Ikke fått helt med seg det som skjedde på fastlandet og ikke fulgt med i timen når det ble undervist om "total fotballen".
Uansett fortsatt god sommer, håpet om at det fortsatt går fremover og at vi snart står ovenfor en ny sesong med mye spennende kamper, sikkert noen fine reiser og et eller to lag som igjen vil overraske og gi "ekspertene" grå hår i hodet.
 |
| Bobby Moore, England |
Sir Alf Ramsey hadde en spennende gruppe spillere, men mange av dem var "flamboyant" og ikke lette å håndtere. Det var en form for bohemer som i ettertid har fortalt om absurde situasjoner hvor spillere som kanskje ikke hadde det samme talentet, men som virket mer seriøse fikk større muligheter til å "dominere" i landslaget.
Det å leke med tanken om et lag og en tropp for England til VM i 1974 har ofte streifet meg og der vi måtte ta vare på det som var igjen fra VM i 1970, finne den beste mix inn mot et VM sluttspill som ville ført England frem til et nytt mesterskap.
Det var nok av talent, kanskje for mye, slik at det å velge riktig, ta ut et lag med de riktige spillere over tid ble en utfordring for stor og det at man fikk hyppigere generasjonskifter i denne tiden med mange forskjellige ligamestere ga et sukkertøy for mye i godtebutikken når man kunne velge og vrake.
Da England spilte sine kamper mot Polen i VM kvalifiseringen, tap borte og uavgjort hjemme, var mange av de nye på gang og hadde allerede gjort sin debut. Sir Alf's ønske om å bruke rutinerte spillere, samtidig som han hadde etterhvert mistet sitt trekløver Gordon Banks, Bobby Moore og Bobby Charlton, gjorde at han slet med å finne rett struktur og ofte vinglet i uttaket.
Sesongene fra VM i 1970 og frem til 1974, var spesielle i engelsk fotball. Everton, Arsenal, Derby, Liverpool og Leeds vant ligaen. Lagene hadde ikke alvorlig mange engelskmenn i sentrale posisjoner, og der de var sentrale var de i konkurranse med andre engelske spillere i de andre lagene.
Storklubber som Man Utd, Man City og Tottenham klarte ikke å dominere slik de hadde gjort på 60 tallet og det ble mye vingling og lite kontinuitet og ofte var bærebjelkene i disse lagene spillere som var eldre og manglet den siste kvaliteten som gjorde at de holdt høyeste nivå.
I min tropp til VM i 1974 tar jeg med en spiller fra Man City og en fra Tottenham, ingen fra Man Utd finnes gode nok, og det var jo året da "De Røde Djevler" rykket ned med en skotsk armada av en spillertropp. Brian Greenhoff og Brian Kidd var vel de to eneste som kunne vært vurdert, mulig også Alex Stepney, men ingen av dem blir tatt ut.
 |
| Kevin Keegan, England |
De to som får "billett" til VM i 1974 er Colin Bell (Man City) og Martin Peters (Tottenham). Sesongen 1973/74 er ingen "høydare" for noen av disse klubbene. Man City ender som nr 14 og Tottenham må nøye seg med en 11. plass.
Peter Shilton fra Leicester var den beste keeperen og er selvfølgelig med i troppen. Ray Clemence (Liverpool) og Phil Parkes (QPR) er det to andre som blir valgt. Selvom ingen av disse tre kan rangeres over Gordon Banks, som da hadde lagt opp pga av en øyeskade, så skulle keeper plassen være godt dekket.
Leeds var regjerende seriemester, Liverpool vant FA Cupen og Wolves dro det lengste strået i Ligacupen. Wolves har ingen etablerte engelske landslagsspillere og ingen blir funnet gode nok for en plass i troppen heller. Leeds får med tre spillere, Paul Madeley, Norman Hunter og Allan Clarke.
Liverpool var jo regjerende ligamestere fra 1973, vant FA Cupen i 74 og ble dominerende videre utover på 70 tallet, inkluderer derfor Kevin Keegan, Emlyn Hughes og Alec Lindsay i troppen, der Ray Clemence allerede er nevnt. Disse fire var alle landslagspillere for England dette året.
Bobby Moore forlater West Ham våren 1974 og hadde vel spilt sin siste landskamp for England noen måneder før. Vi drister oss allikevel til å inkludere "legenden" å ta han med i laget og troppen, la han være lederen og stoler på at han fortsatt kunne levere i en alder av 33. Moore var jo med å spille Fulham frem til FA Cup finalen året etter og fortsatte mange sesonger senere i NASL, så tror han kunne holdt stand.
De resterende spillerne blir plukket fra andre klubber. Mick Mills (Ipswich), Colin Todd (Derby), Dave Watson (Sunderland), Alan Hudson (Stoke), Alan Ball (Arsenal), Malcolm Macdonald (Newcastle), Keith Weller (Leicester), Trevor Brooking (West Ham), Tony Currie (Sheffield United), og en ung Trevor Francis fra Birmingham, gis en plass i troppen.
 |
| Alan Hudson, England |
Joe Mercer som var trener for England sommeren 1974 brukte mange av disse spillerne, men ikke alle, og vi har dristet oss til å se på en noe annen sammensetning, hvor det var plass til både kontinuitet, formspillere og noen unge og fremadstormende.
Peter Shilton får keeperjobben, ingen rullering, men gir tilliten til "Shilts" som senere viste seg jobben verdig. Høyreback plassen blir gitt til Paul Madeley. Solid som en "Rolls Royce" får han tillit. Til venstre blir det valgt en formspiller, Alec Lindsay fra Liverpool. Lindsay hadde kanskje sine to beste sesonger bak seg med ligatriumf og fa cup seier.
Midtforsvaret var et dilemma for Sir Alf og også Mercer i denne perioden da laget manglet en solid stopper som "støtet" og var en bauta på hodet. Norman Hunter, Emlyn Hughes og Colin Todd hadde alle "spillende roller" i klubblagene, men for meg blir Bobby Moore valget uansett. Sammen med han i midten velger jeg Dave Watson som sesongen før vant FA Cupen med Sunderland og etterhvert blir en viktig spiller for England.
Midtbanen er intet dilemma der Colin Bell og Alan Hudson blir de to sentrale. Bell med erfaring og en herlig "drive", Hudson som ble beskrevet som han som "spilte med øynene". Flankene dekkes av Alan Ball som kunne løpe opp og ned, frem og tilbake og hadde rutine som få. På den andre flanken fikk formspilleren Keith Weller fra Leicester sjansen. Weller var i landslagstroppen denne sommeren og hadde spilt en utrolig god sesong for revene.
Helt på topp var det ikke vanskelig. Kevin Keegan tar en plass, "Super Mac" får den andre. Malcolm Macdonald scoret i bøtter og spann og var en fin makker til Keegan. Med en benk av spillere som Currie, Brooking, Todd, Hughes og Clarke og også en Martin Peters i bakhånd var det nok av alternativer.
Det var mine tanker fra VM i 1974, England deltar og vi skriver om historien. Jeg ser ikke helt en ny VM finale der i det fjerne, men en kamp om medaljene tror jeg det hadde blitt. Selvom de engelske klubblagene gjorde det bra i Europa så hadde man kanskje på landslagsnivå sovet litt i timen, glemt kontinuiteten, og vandret litt i blinde. Ikke fått helt med seg det som skjedde på fastlandet og ikke fulgt med i timen når det ble undervist om "total fotballen".
Uansett fortsatt god sommer, håpet om at det fortsatt går fremover og at vi snart står ovenfor en ny sesong med mye spennende kamper, sikkert noen fine reiser og et eller to lag som igjen vil overraske og gi "ekspertene" grå hår i hodet.
Bloggen blir publisert blant annet her,
Kommentarer
Legg inn en kommentar