Martin Peters gikk bort 21. desember, 76 år gammel. Det meste av hans karriere er beskrevet i de fineste ord, og hans scoring i VM finalen på Wembley i 66 får selvfølgelig den største oppmerksomhet, overgangsrekorden fra West Ham til Spurs er vel også godt dokumentert.
Det få snakker om er kanskje noen av hans beste sesonger i engelsk fotball som han spilte for Norwich City. Han ble hentet som vrakgods til Carrow Road av daværende manager John Bond, prisen, skarve £40.000.
Peters var ikke mer enn 31 år, men allikevel så ikke Tottenham nødvendigheten av hans kvaliteter, og lot han gå og signere for Norwich City. Dette var i mars 1975 og i sin debut spilte han mot selveste Manchester United, resultatet 1-1, og ja dette var på nivå 2 i engelsk fotball.
Peters spilte 10 kamper og scoret 2 mål og med dette hjalp han Norwich City tilbake og opp på øverste nivå i den engelske ligaen. Den tidligere verdensmesteren var igjen "contributing" og fikk spille på øverste nivå.
John Bond bygget laget rundt Martin Peters, og med andre talentfulle spillere som Phil Boyer og Ted Macdougall "up front", Graham Paddon på midtbanen klarte de å klore seg fast som et topplag over mange sesonger.
Martin Peters ble kåret til "årets spiller" både i 1975/76 og 1976/77 og spilte så godt at det var snakk om at han skulle tilbake på landslaget igjen, men Don Revie og senere Ron Greenwood tok ikke sjansen på å bringe den tidligere verdensmester inn i varmen, selvom han hadde spilt landslagsfotball så sent som i 1974.
Det som kanskje imponerte mest med Martin Peters var hans evne til å score mål, og som i West Ham og Tottenham hadde han to sifret antall i flere sesonger, over 170 mål på 721 liga kamper, 44 av dem på 206 for Norwich City.
Det er ofte at man "glemmer" spillere som forlater de beste lagene og Martin Peters ble nok aldri "sett" på den måten han ble i West Ham og Tottenham.
Engelsk fotball var kanskje på sitt beste akkurat i denne epoken hvor Liverpool og Nottingham Forest erobert Europa, og tok tronen fra storheter som Ajax og Bayern Munchen. Barcelona og Real Madrid var storklubber som ikke nådde opp, og italienske klubber led stort under forbudet om å ta inn utenlandske spillere og derfor nådde de ikke helt opp.
Martin Peters var langt inne i sin "swansong" men sesong etter sesong til han var 35 år brillierte han og var ikke et nummer mindre enn de beste. Norwich ender på følgende plasseringer gjennom tiden Martin Peters var i klubben, opprykk, 10, 16, 13, 16, 12. Han kan til og med skilte med tittelen toppscorer i sesongen 1978-79. Ironisk nok forlater Martin Peters klubben etter 1979/80 sesongen og sesongen etter rykker klubben ned.
Han er fortsatt den eneste "verdensmester" som har spilt for Norwich City. En av hans aller fineste scoringer for kanarifuglene var et frispark fra 30 meter mot Arsenal, og han var jo også en relativt høy spiller, 1.85, og scoret også en del på hodet.
En tidligere Norwich spiller, Peter Silvester, beskriver han som den beste spilleren som noen gang har "sparket ball" i en Norwich drakt, og heldigvis hadde John Bond sett at fotballspillere har et liv etter 31, noe andre managere må ha oversett totalt, fordi Martin Peters kunne sikkert ha gjort det bra i en mye større og mer profilert klubb.
Det er mange som har sagt sitt om Martin Peters, men fotavtrykket han la etter seg på Carrow Road er nok av en tyngde som av andre ikke kan forstå, der han blir skrevet om med store ord og enorm respekt. Tiden i Norwich ble ikke omringet av medaljer og pokaler, men igjen hans bidrag for en klubb var kanskje den største.
RIP Martin Peters!
Kilder: Eastern Daily Press, Martin Peters
 |
| Martin Peters (1943-2019) |
Peters var ikke mer enn 31 år, men allikevel så ikke Tottenham nødvendigheten av hans kvaliteter, og lot han gå og signere for Norwich City. Dette var i mars 1975 og i sin debut spilte han mot selveste Manchester United, resultatet 1-1, og ja dette var på nivå 2 i engelsk fotball.
Peters spilte 10 kamper og scoret 2 mål og med dette hjalp han Norwich City tilbake og opp på øverste nivå i den engelske ligaen. Den tidligere verdensmesteren var igjen "contributing" og fikk spille på øverste nivå.
John Bond bygget laget rundt Martin Peters, og med andre talentfulle spillere som Phil Boyer og Ted Macdougall "up front", Graham Paddon på midtbanen klarte de å klore seg fast som et topplag over mange sesonger.
Martin Peters ble kåret til "årets spiller" både i 1975/76 og 1976/77 og spilte så godt at det var snakk om at han skulle tilbake på landslaget igjen, men Don Revie og senere Ron Greenwood tok ikke sjansen på å bringe den tidligere verdensmester inn i varmen, selvom han hadde spilt landslagsfotball så sent som i 1974.Det som kanskje imponerte mest med Martin Peters var hans evne til å score mål, og som i West Ham og Tottenham hadde han to sifret antall i flere sesonger, over 170 mål på 721 liga kamper, 44 av dem på 206 for Norwich City.
Det er ofte at man "glemmer" spillere som forlater de beste lagene og Martin Peters ble nok aldri "sett" på den måten han ble i West Ham og Tottenham.
Engelsk fotball var kanskje på sitt beste akkurat i denne epoken hvor Liverpool og Nottingham Forest erobert Europa, og tok tronen fra storheter som Ajax og Bayern Munchen. Barcelona og Real Madrid var storklubber som ikke nådde opp, og italienske klubber led stort under forbudet om å ta inn utenlandske spillere og derfor nådde de ikke helt opp.
 |
| Martin Peters, Norwich City |
Han er fortsatt den eneste "verdensmester" som har spilt for Norwich City. En av hans aller fineste scoringer for kanarifuglene var et frispark fra 30 meter mot Arsenal, og han var jo også en relativt høy spiller, 1.85, og scoret også en del på hodet.
En tidligere Norwich spiller, Peter Silvester, beskriver han som den beste spilleren som noen gang har "sparket ball" i en Norwich drakt, og heldigvis hadde John Bond sett at fotballspillere har et liv etter 31, noe andre managere må ha oversett totalt, fordi Martin Peters kunne sikkert ha gjort det bra i en mye større og mer profilert klubb.
Det er mange som har sagt sitt om Martin Peters, men fotavtrykket han la etter seg på Carrow Road er nok av en tyngde som av andre ikke kan forstå, der han blir skrevet om med store ord og enorm respekt. Tiden i Norwich ble ikke omringet av medaljer og pokaler, men igjen hans bidrag for en klubb var kanskje den største.
RIP Martin Peters!
Kilder: Eastern Daily Press, Martin Peters
Kommentarer
Legg inn en kommentar