RIP Peter Lorimer, et mål som ikke ble mål, "første gang", strømpeholdere fra tiden som stod stille

Peter Lorimer forlot oss 20. mars, og heller ikke han veldig gammel der han i en alder av 74 følger andre Leeds helter, Norman Hunter, Jack Charlton og Trevor Cherry, som nylig også tok ferden vekk fra oss og opp til "englene" og "himmelriket".

Det er skrevet mye om Peter "Hotshot" Lorimer, hans harde skudd og rekorder. Står bokført med 238 mål på totalt 705 kamper i alle turneringer for Leeds. Det er skrevet bøker i kilometer om disse Leeds helter og hvordan de "herjet" i en fotballens tidsalder der jeg vokste opp og fikk et forhold til denne klubben og denne spilleren "himself".

Selv ingen fan av Leeds, men for all del "respekt" og "beundring" ingen tvil, der venner og kjente hadde disse gutta som både idealer og favorittspillere. Men allikevel var jeg litt "fan" da jeg ikke fant noen å holde med i VM i 1974, så ble Skottland et av lagene jeg fulgte med på, og der var jo Peter Lorimer.

Jeg var 10 år da Leeds vant ligaen i 74, 69 husker jeg ikke. Det er noe med det å gjøre "oppdagelser" og finne ut av ting for "første gang", og det var helt klart "første gang" dette her. Peter Lorimer spiller også i FA Cup finalen i 73, og selvom det ble en dårlig opplevelse for Leeds, så var det min første "live".

De hvite draktene, kritthvite var de, med disse strømpeholderne "sock tags",  som gjorde dette helt spesielt og elegant på sin egen måte. Gutta kjøpte drakt, hadde "sock tags", og det var mange "hvite" i blant oss som spilte fotball, der de også kunne kjenne seg igjen i det "kullsvarte", som ofte var hårfargen og luggen med sidesveis, og Lorimer han var ofte "idolet". 

Hentet til Leeds som ung ten åring og debut før han var fylt 16 år, i Europa var han 18 da han ble tatt ut, Don Revie hadde klokketro på sin elev som kunne ha spilt for Man Utd, men det ble Leeds, trygghet og tillit var viktig den gang for valg, ikke "penger" selv om det sikkert etter hvert ble litt av det også.

Peter Lorimer's mål som ikke ble mål, mot Bayern Munchen i Europacupfinalen i 75 er nok hans mest kjente, selvom alle de andre han hamret inn var mange like fine, ble det liksom dette "målet" som står igjen i hukommelsen, og der Leeds "brakk staven" men ikke klarte, som Oddvar Brå å "fikse problemet", ble det istedet Bayern Munchen som stod tilbake som vinnere.

Det ble en del gevinster på Peter Lorimer allikevel og da de to nevnte seriemesterskap fra 74 og 69, men også en Ligacup seier i 68, FA Cup gull i 72, og i Europa vant Leeds "Fairs Cup" i 68 og 71. Det ble også et VM sluttspill der Lorimer var "ever present" i tre kamper mot Zaire, Brasil og Jugoslavia, dessverre ble det til slutt for dårlig målforskjell, og selv uten tap i turneringen ble det hjemreise før sluttspillet tok til.

Lorimer fortsatte i Leeds og var fast inventar i laget også etter Don Revie, og selvom han kanskje var best kjent som en spiller på kanten, kunne han bekle både en spiss rolle og også spille mer sentralt i midtbanen, noe han gjorde når han returnerte for sin andre periode i klubben, da under ledelse av Eddie Gray, og han spilte sine siste kamper i sesongen 85/86, og i en alder av 39 pakket han sekken for godt og forlot Elland Road, som spiller.

Lorimer har vært nært knyttet Leeds i alle år også etter at skoene ble lagt på hylla og vært både en del av styret, også drevet pub nær stadion og snakket spalter opp og spalter ned for BBC som ekspert på klubben som han fulgte tett frem til sine siste dager, og sikkert fornøyd nå når Marcelo Bielsa igjen har tatt Leeds tilbake til øverste nivå.

Da jeg fikk "øynene opp" for Peter Lorimer, var det i en tid hvor alt stod stille og akkurat som nå, når heltene dør fra oss, var det i en tid hvor disse spillerne var min "oppdagelse" av engelsk fotball og det var "Fotballkort", "Shoot&Goal" og "Rothmans Football Yearbook", Lorimer var med overalt. 

Don Revie var manageren og spillerne var de samme sesong etter sesong, det var ved det samme, tiden stod stille, alt var i balanse, det fløyt og du følte liksom som om du var i en boble, så plutselig skjer det ting.

Revie blir England manager, nei det er ikke riktig, han er Leeds, Bremner forsvinner til Hull, nei og nei, Giles forlater Elland Road, hva skjer, nei, nei. Brian Clough, skal han trene Leeds, han hater Leeds, skjeller ut alle og blir kortreist, hva er det som skjer, akkurat som "helvete" har tatt tak i Leeds, der også Norman Hunter går til Bristol City, det blir etter hvert også en tur ut for Terry Yorath som forsvinner til Coventry, hold ut, Joe Jordan og Gordon McQueen selges til Man Utd, alt er ødelagt, tilbake står Peter Lorimer, Eddie Gray og det som var er ikke lenger der.

Peter "Hotshot" Lorimer, en siste skanse, som også da returnerer, og når han kommer tilbake er det hele bare kvister og kratt, alt fra Revie tiden er historie og ødelagt, men Elland Road står, Lorimer gjør en hederlig figure i eldre år, og vi har med tiden lært at verden ikke står stille, selv om disse "første årene" av min fotball interesse var så spesiell med få endringer, og magiske øyeblikk, og da dette målet som ikke ble mål.

Har som sagt mange Leeds venner. De har sine minner, lever med dem, og hadde fått med meg at han var syk og på sykehus, der også noen tok farvel med han før han tok ferden selv, det noe for tidlig, men for all del, selvom de kom i forkjøpet, godt ment og en hyllest.

RIP Peter Lorimer, et mål som ikke ble mål, "første gang", strømpeholdere fra tiden som stod stille.