Vi minnes Frank Worthington, "Love Me Tender", "It's Now or Never"!

Frank Worthington gikk bort denne uken bare 72 år gammel. En av de virkelige entertainere fra Tippekamp tiden på 70 tallet, der han brilierte, mest for Leicester, men også for andre, og også for England. Han var aktiv langt inn på 90 tallet og "played on" i 22 sesonger, til 40 +.

Frank fikk fort kallenavnet "Elvis" når han kom til Leicester, fordi han kledde seg og tedde seg som sitt idol, og musikk var hans andre lidenskap, "jenter" var hans første, fotball var nok en god nr. tre. Det var mye "Elvis" i bil og brakke, "Love Me Tender" og "It's Now or Never" ble nok spilt når sorgen var som størst, og nedturen kom, da hans helt forlot oss tilbake i August 77. Det var også "litt merkelig" en start på slutten i Leicester, og overraskende ble han solgt en divisjon ned, og etter det spill for mange klubber. 

Han var fra en fotball familie der også hans eldre brødre Dave og Bob spilte profesjonelt, og med en far som var etter sigende "on the books" hos Manchester United, var det fotball for alle penga i familie stua, med klubben Halifax Town, fra fødebyen, som en favoritt.

Det var mange høydepunkt for "Worthy" og det å spille 22 sesonger på rad i ligaen, 15 av dem i toppen og tre av dem for Birmingham, Bolton og Huddersfield på nivå to, der han var med på å sikre opprykk for sine arbeidsgivere, er ingen dårlig "record" for en som er sett på som en "happy go lucky".

Tiden i Leicester fra 72 til 77 var hans "fineste år", der det også ble 8 landskamper for England i denne perioden. Signert fra Huddersfield, da Liverpool trakk seg fra en avtale, og hvor Leicester gikk "all in" og gjorde et "scoop" og selv om de på Anfield i denne perioden greide seg godt uten "Worthy" var det selvfølgelig jubel på Filbert Street.

Han kom med Leicester på besøk til Norge og spilte blant annet mot Brann og Odd, og i den sistnevnte kampen sikret jeg meg hans autograf, og takk for den, et minne for livet.

Hans karriere startet som sagt i Huddersfield, der han også fikk sine England U.23 caps, to i tallet, og en scoring mot Polen, i en 3-0 seier, sommeren 72, spilte noen dager senere mot Sovjet, et uavgjort 0-0 var resultatet. Frank Worthington var eneste mann fra "Leeds Road", men skulle senere spille "på lag" med flere av disse i andre klubber, Mick Mills, Jeff Blockley og Peter Shilton var også U.23's. Sir Alf Ramsey tok Frank ut i a-landslagstroppen, men det ble ikke debut før Joe Mercer hadde tatt over som "caretaker" og den tidligere Man City manageren ga "Worthy" sjansen for første gang mot Nord Irland i juni 74. Leicester har tre spillere på banen i denne kampen, Peter Shilton i mål, Keith Weller på midtbanen, som scorer 1-0, eneste mål i kampen og da matchvinner, Frank Worthington på topp. Første mål kommer senere i juni 74, mot Argentina, 2-2, Frank's "third cap".  Det blir ytterligere "five caps" før Don Revie stenger døra, og alle i året 74, som på mange måter var en fin sesong, der også semi'n i FA Cupen blir nådd, men Liverpool blir for sterke.

Det blir noen år til på Filbert Street før en overgang til Bolton blir realitet og blir gjenforenet med Ian Greaves, som også trente han i Huddersfield. Først "skyter" Frank Bolton til opprykk i 77/78, deretter vinner han like godt "skytterligaen" året etter på øverste nivå, med et Bolton som ligger et stykke nede på tabellen, og han scorer mål fra "øverste hylle".

Etter denne sesongen hos Bolton starter en reise i fotball som ikke har sett sitt sidestykke, med spill for Birmingham, Sunderland, Leeds og Southampton alle representert på øverste nivå. 

Sesongen 1983/84, som Worthy tilbringer på The Dell, i en alder 35, blir hans beste i karrieren, med en meget overraskende "runners-up" medalje, og hvor også tidligere lagkamerater fra Leicester, Dennis Rofe og Peter Shilton er en del av troppen. Frank returnerer også til Filbert Street denne sesongen, scorer for "fienden", men det blir allikevel et 2-1 tap på sin retur til "gamle trakter".

Dette skal vise seg å bli den siste sesong for Frank Worthington i det beste selskap der han reiser videre og fortsetter på kysten og tar turen til Brighton & Hove Albion. Nye 31 kamper og 7 nettkjenninger, da dukker Tranmere opp med et tilbud om å bli deres nye "player manager".

Spennende tenker mange og også Frank, som gjør en fin figur med klubben fra Birkenhead ved Mersey, men velger etter en relativt kort periode å forlate yrket som manager og konsentrere seg videre med spill for et knippe nye klubber.

Det er lite skrevet om "turene" Frank hadde til Sverige, Sør Afrika og kamper for Manchester United og i Liverpool drakt, der han som så mange andre spilte oppvisning og blant "legends" ble han verdsatt, og det er rett og slett "impressive" når du ser at han har holdt det gående så lenge som han gjorde.

Senere ble han en ettertraktet "After Dinner Speaker", og selvom livet hadde satt sine spor, var han en som hadde en "vittig en på lager" og i mangt et intervjue er han en fryd å høre på. Han var også ofte, i senere år, å se på Huddersfield's hjemmekamper sammen med "great pals" fra sin tid med "The Terrier's".

Da passer det bra å si farvel til en av de store med et par sanger av Elvis, en ballade og en som går litt raskere, som å se en dribling, et mål og et skikkelig takt omslag, til en av de som "hadde det gøy" på en fotballbane, fikk ballen til å gjøre som han ville, scoret mål og trikset 1000 på oppfordring. Vi minnes Frank Worthington, "Love Me Tender", "It's Now or Never"!