VM 71, 110 000 på tribunen, glemte løvinner, damer i svart, de fineste stjerner og striper!

Dette er ikke det jeg skriver mest om, men denne gang vies min lille spalte til "glemte fakta", de langt fra toppen av skrivebordskuffen. Nei, de har ikke fått så mange ord fra min ellers så aktive penn, men etter å ha studert litt i smug, må vi vel beskrive damer i fotball som en "tapt skatt".

Dame VM 1971, England v. Mexico, 90 000 

Ser vi litt historisk, vil det som skjedde med damefotballen, kun beskrives med ett ord, grusomt. England la like godt ned forbud. Under 1. verdenskrig hadde damer underholdt store folkemengder på arenaer fra nord til sør. Talentene var mange, og de spilte med solthet. Det ble "in" å gå på fotballkamp i England for å se damer spille. Når gutta returnerte fra krigen, var det ingen som hadde sett for seg at den populære sporten med damer i forgrunnen skulle fortsette å være like populær. FA ville unngå en fadese og la like godt lokk på det hele. Med forbud, var det bare menn som spilte fotball. Dette varte i nesten 50 år. På slutten av 60 tallet ble det i England dannet et eget fotballforbund for damer, der vi ble vitne til en meget spesiell reise.

England kvalifiserer seg til VM i 1971. De bor på det samme hotellet som de engelske herrer gjorde året før. Interessen er skyhøy for de engelske jentene. De yngste er ikke er mer enn 13 år gamle. De møter vertsnasjonen Mexico i andre kamp. 90 000 tilskuere på tribunen på mektige Azteca.

Det blir et brutalt møte, akkurat som første kamp mot Argentina. 25 000 tilskuere er vitne til et 4-1 tap for England. Kampen mot Mexico ender også med tap. Selv om jentene fra England ikke blir turneringens vinnere, så ble de hyllet som verdensmestere av vertsnasjonen, der de stod i "giv akt" for dem, senere under en bankett.

Finalen ble vunnet av Danmark. 110 000 tilskuere er tilstede. Det hele blir "markedsført" med "rosa striper" på målstolpene. Det er et eventyr for jenter, og det smalt bokstavelig talt. Alle ville se, men der ingen senere har brukt de samme virkemidler, for å nå det samme publikum.

Englands leder Harry Batt hadde store planer for en profesjonell liga i England. Italia hadde gått foran, der Norge får sin første proff i Sif Kalvø. Hun kan skilte med landskamper både for Norge og Italia.

Tilbake til Harry Batt, som hadde tenkt stort og ville bruke disse kampene i Mexico som et springbrett til noe større for Engelsk damefotball. Det skulle etter hvert gå troll i ord. Harry er sitert på dette tidspunkt, "Womens football, it's going to be the future". WFA, Womens Football Association, delte ikke Harry's tanker og hans forhold til forbundet var og ble relativt frynsete.

WFA hadde før turen til Mexico, med bakteppet om profesjonell fotball for damer, svartelistet Batt. Lag som denne mannen hadde en befatning med ble nektet lisens. Med de tilskuer massene som kom til kampene i Mexico, lekte engelskmenn med tanken om å "hoste" opp et VM året etter, på selveste Wembley. Harry Batt var med i diskusjonene, men WFA fikk ikke de rette vibber og "babyen rant ut med badevannet".

Noen av de engelske jentene var gode og kunne ha reist til Italia for å spille, men skole og jobb ble prioritert av foreldrene, og det hele stoppet. Hvis Harry Batt's ideer hadde blitt realisert kunne damefotball i England vært 30 år lenger fremme. Istedet mistet den godeste Batt, i følge sin sønn, all glød. Han endte opp som selger i en kiosk i Luton, der han jobbet frem til han døde i 1985, en trist sorti.

Historien som er gjengitt av BBC, bør de fleste som er glad i fotball lese. Alle "mannemenn" som sier at "kjerringer osv ...", har dessverre bommet fullstendig. Til norske menns forsvar, så er vi vel ikke så "gale" her til torgs.

Betty Ellis

Det er ikke så ofte vi ser en dame i en herrekamp i fotball, men de har dukker opp nå og da, dog sjeldnere enn vi skulle tro. Franske Stephanie Frappart er en fantastisk representant for damer i herrefotballen. Vi har også Sian Massey Ellis i England, som ofte er på linja i Premier League, men det at George Best har vært fortvilet etter at et hunkjønn fratok han en scoring eller to, det er lite kjent.

Bettie Ellis, hadde sine opptredener i NASL, der hun var involvert i kamper med de største stjerner og deriblant også da George Best. Det hele pågikk for over 40 år siden, og lite fremhevet, men fakta er fakta. Hun fikk stort sett positive tilbakemeldinger, med noen negative tilrop fra tribunen nå og da, som f.eks da en ropte "get back to your kitchen", men hvor noen hennes familie ropte tilbake, "she is also awsome in the kitchen". 

Jeg må innrømme at jeg selv ikke er en stor lidenskapelig "følger" av damefotball, men i mesterskap følger jeg med. Norge har stagnert noe, men tidligere kjempet om de gjeveste medaljer. Damene kan skilte med både VM og OL gull i fotball. Har vel aldri blitt hedret nok for akkurat det. Som du ser over, "markedsføring" og "synlighet" er ofte årsaken.

Mia Hamm - USA

Vi ser dette spesielt i gamle tradisjonsrike idretter, der mannen er sporten. Norge har vel gått foran i fakkeltoget og vært frontfigurer for "mannemannen" sin kamp. Hopp og fotball, som er norske erkesporter, har hatt sine førere, men heldigvis ser vi en endring. Tøffe damer som tør å si ifra, er det blitt flere av. USA tok "soccer" til sin eget og har skapt et "image" som er støpt fast og gir stolte tradisjoner for damefotballen.

De skandinaviske land har vært langt fremme.  Norge, Sverige og Danmark er verdensmestere, men allikevel er USA den store nasjonen for damefotball. Jentene er fortsatt  "størst". De får være litt i fred "over there". Dette har resultert i utvikling av store stjerner og "girls in soccer" er populært. Mia Hamm, Hope Solo, Abby Wambach, Megan Rapino og Alex Morgan er fine eksempler og gode representanter. De har sanket et lass av medaljer, der de har stått øverst på pallen i flere OL og VM. Tyskland og Brasil har kommet sterkt i de senere år, der det har plukket fra fatet, sammen med skandinavene. Spania og Frankrike er nasjoner som også satser stort på jentene.

Det avles frem nye og spennende talenter hele tiden. De som sier at USA ikke er en "fotball nasjon", har vel minus i karakterboka. Det er vel bare en mannemann som påstår det! Vi minnes VM 71, 110 000 på tribunen, glemte løvinner, damer i svart, de fineste stjerner og striper!