Walk in the park, for Erling og meg, men ikke for Leicester, Anfield og Goodison

King Power Stadium - Leicester

Det var igjen klart for ny fotballtur og jeg hadde denne gang en meny som var både full av forventninger og lange reiser. En helg der kampen mellom Everton og Chelsea var  lørdagsunderholdningen, oppgjøret Leicester mot Brentford var søndagens begivenhet.

Det hele startet fra Sandefjord og Torp der vi som oftest reiser fra. Vi landet på London Stansted til riktig rutetid. Kontrollen av pass og veien inn i England var av de enkleste jeg noen gang har vært med på, uten kø og der skjermer og avlesninger gikk som en fryd, men allikevel glade og fornøyde gjennom passkontrollen fikk oss en rett på trynet da vi skulle med vårt tog fra Stansted til Leicester, det var innstilt. Vi fikk da bare vente på neste tog som gikk en time senere.

Lite stress egentlig og en tur til WH Smith gir fort hodet andre ting å tenke på. Et eksemplar av BackPass og When Saturday Comes ga oss forskjellen fra negativt til positivt, der jeg åpnet mine forundringspakker og med en "Americano" og en sitron donut ble det en fin stund på en pinnestol ved flyplassens "Costa".

Toget kom, vi gikk på, stasjonene som vi kjenner dem, Cambridge, Ely, March, Peterborough, Stamford, Oakham, Melton Mowbray og da Leicester kom på løpende bånn, noe annet hadde vært en spesiel overraskelse, der vi etter 2,5 time på toget var fremme. Det var satt av tre netter på Premier Inn, da vårt faste stamsted Belmont House var fullbooket grunnet helgens Carabean Festival arrangement.

Etter at vi hadde pakket ut så gikk vi til en pub i Leicester sentrum der den svenske arme av en Leicester supporterklubb hadde funnet sin base. De hadde gått til The Salmon på 19 Butt Close Lane. Et fint lite vannhull der du kan få øl i de fleste lyse og mørke varianter. Etter et hyggelig gjensyn med våre venner fra Sverige bar det tilbake til hotellrommet for en god natt søvn.

Anfield - Stanley Park

Det ble fort lørdag og reisen skulle nå gå fra Leicester til Liverpool med tog via Birmingham. Det hele var arrangert med fast avtale på Goodison Park kl. 18.00 der avspark mellom Everton og Chelsea ville finne sted. Men som ivrige fotball supportere med lyst på opplevelser satte vi oss på toget fra Leicester kl. 10, og var vel i Liverpool ca. sånn midt på dagen og buss ble fremkomstmiddelet fra byens jernbane stasjon og opp til en arena vi aldri har besøkt før, det spesielle og berømte  Anfield. Vi stopper utenfor denne fine og sagnomsuste arenaen og går litt rundt, tar noen bilder, melder oss på en stadiontur, får gule bånn på armen og går inn sammen med en flokk av andre forventningsfulle. Der Liverpool akkurat har hatt avspark mot Fulham på Craven Cottage for året første kamp, rusler vi rundt på Anfield. Guidene ser ned i mobilene sine hele tiden og er opptatt av å sjekke utviklingen i kampen, der guidingen blir en fin miks mellom oppdateringen fra deres telefoner og fortellinger om fortid og nåtid. Vi ser videre litt på en intro av Jurgen Klopp og blir satt på rulletrapper opp til toppen av arenaen.

Der vi står å skuer utover Anfield fra toppen, scorer Salah. Fra mobilene ser vi Liverpool laget spille seg til nye å store sjanser og selv om guidene ikke får det de helt håper på, så blir det ikke tap og turen kan gå videre. Vi går gjennom dører og ganger og der nede under den nye flotte hovedtribunen gjester vi alt fra hjemme til borte garderober, går gjennom en launch, et styrerom og intervjue soner.

Goodison Park

Vi kommer ut på gresset og kan ta bilder og sette oss på reservebenken, og derfra går vi inn i museet, ser på Kenny Dalglish, John Barnes, Ian Rush, Kevin Keegan, Steven Gerrard, Robbie Fowler, Jamie Carragher, Ray Clemence og Bruce Grobbelaar, tenker at ja, det er mange år med mye fin fotball og det er mange år som har gått forbi. 

Vi kommer omsider ut og Anfield har nå fått sitt besøk, går mot Stanley Park der vi nå skal finne veien til Goodison Park. Vi belager oss på en fin "Walk in the park", men den blir ikke like lang som vi hadde trodd, fordi bare ned den første bakken kan vi skimte Goodison Park, der den ligger i steinkast avstand fra Anfield.

Vi beveger oss fra rødt til blått og blir møtt av et hav av Everton fans i gatene utenfor Goodison Park. De har forventningsfullt  plassert seg utenfor for å få noen glimt av heltene som snart ankommer. Vi har god tid og det nærmer seg snart avspark på Goodison Park, idag er det pakket til randen. 39 414 er kapasiteten og det var så nær som fullt. Det er vel klart at denne klubben trenger en "facelift" og en utivdelse av kapasiteten, der nytt anlegg er på trappene. Gresset var det fineste på Goodison Park denne lørdagen der fortiden sitter godt i vegger og treseter som gir tanker til den skotske arkitekten Archibald Leitch som har tegnet både det opprinnelige Goodison Park og også Anfield. Denne mann har en lang rekke baner i Skottland og England på sin liste, der en og en med stort tempo forsvinner bort og hvor mannen fra et tidligere århundre ikke lenger har sitt stadion hegemoni.

Kampen i seg selv er preget av to lag som ikke vil tape, men hvor Chelsea utnytter en liten feil i Everton forsvaret og et straffespark blir forskjellen. Den italienske landslagspilleren hos Chelsea, Jorginho, setter ballen enkelt i mål bak Jordan Pickford der det hele blir avgjort på overtid i første omgang. 1-0 til de blå fra London, og en seier for første gang for Chelsea på Goodison Park siden 2017. 

Vi reiser oss fra vårt fine og nostalgiske tresete, forlater stadion noen minutter før slutt for å rekke bussen tilbake til sentrum og et tog som står klart til avgang mot Birmingham. Det skjer ikke så mye mer der vi får med oss de siste minutter av overtid, men hvor også en og annen Chelsea supporter har tidspress for å rekke sin avgang hjem. Det å se el sparke sykler her og der er blitt dagligdags, men en ung gutt med Chelsea drakt og Mason Mount på ryggen gjennom Liverpool's gater er og blir en spesiell attraksjon som huskes, der vår buss passerer og gir oss vår tur tilbake til Lime Street hvor vårt tog har sin avgang.  

Fotballglede - Leicester

Det blir sen ankomst til Leicester, via et togbytte i Birmingham og noen nye stasjoner med non-league feeling, der steder som Nuneaton og Runcorn gir tanker om både spesielle kamper og spillere. George Best og Trevor Morley var begge en gang i samme lagoppstilling for Nuneaton, Runcorn skimter med navn som Frank Carrodus og Jim McCalliog, der disse klubber er en av mange på deres reiser i fotballens tegn. Omsider er vi tilbake i Leicester og natta senker seg der jeg nå legger meg med drømmer om de store oppgjør. Gary Lineker og Emile Heskey scorer på volley og brassespark, Stan Collymore henger i lufta og dunker inn en kule av de sjeldne. Riyad Mahrez dribler fire og slår en perfekt assist til Jamie Vardy som med et fantastisk gjennomløp passerer keeper med ball og setter den i mål. Drømmene er mange denne natten der Peter Shilton redder straffespark og har guds hånd, Gordon Banks kjører pent til siden og spiser sin matpakke, er med videre og vinner VM i 74 med England. Han ser like godt på begge øyer akkurat som da han reddet headingen fra Pelè i 70. Sovner med gode blå drømmer om de største helter, og håper på at Maddison og Tielemans blir og at de begge er på plass mot Brentford når jeg vokner til kamp.

Vi har mye å gjøre denne søndagen, der billetter til kamp, sesongkort og drakter skal kjøpes inn. Det blir tur retur stadion og en fin "walk" frem og tilbake. Når vi går ned igjen til kamp får jeg øye på en liten krabat med Harvey Barnes på ryggen, knipser et bilde og mener jeg har fått et gullkorn på linsa, som viser hva fotball er og hva de som ikke vet hva det er, går glipp av. Der jeg tar bilde av den lille gutten med Harvey Barnes på ryggen, tenker jeg selv på at jeg også er vokst opp sånn, i generasjoner av fotballglede, fra far til sønn og sønnesønn. Det går i arv, kanskje ikke alle holder med samme lag, men vi er alle glad i fotball og følger det i tykt og tynt. Går videre, men knipser ikke et bilde, der jeg ser to karer på vei opp mot sine plasser på tribunen, og der stokken er god å ha. De er sikkert 80 og av en annen generasjon. De skal på kamp, tenna er nok for lengst byttet med gebiss, men der de sikkert har et hav av gode minner fra et gjengrodd Filbert Street, igjen på vei til kamp og en ny serieåpning.   

Erling Braut Haaland

Kampen starter som vi hadde håpet på, mål på mål ble scoret, både en og to, Leicester har 2-0 og alt ser fantastisk ut, seier er innen rekkevidde, men man må aldri undervurdere en danske i t-skjorte,  hengende hår fra 70 tallet, og med spesiell fotballkunnskap, der Thomas Frank lurer oss alle. 

Han leder sitt Brentford med drakter fra "Hollywood", der det igjen blir skrekkfilm for oss og honning for biene. Vi må se at hele greia snur seg fra søtt til surt. Det hele arter seg som en fort film i sort og hvitt med tragisk slutt og hvor minner om Charlie Chaplin og Buster Keaton fort kommer til, der komikken er til å ta og føle på og hvor de blå forsvarere blir en sammenligning med de to som gjorde slikt arbeid til godt levebrød. 

Kampen er slutt og vi beveger oss til sentrum av Leicester for å få oss en middag. Det blir til at vi stopper på 1573 Bar & Grill i Freeschool Lane. Etter vårt måltid går vi videre til O'Neill's i Loseby Lane for å få med den siste halvtimen fra kampen mellom West Ham og Man City. Erling Braut Haaland har allerede scoret to i en serieåpning i England, jeg er der, på en pub i Leicester, og vi bevitner en ny epoke i Premier League, der en norsk spiller herjer som ingen før eller siden har sett, standarden er satt, 60 mål i Premier League på en sesong, blir nok ikke det, men har et veddemål på 40 satt, da i alle turneringer. The two Arthur's, Chandler og Rowley, en Jamie Vardy og kanskje da Gary Lineker er mine helter i scoringer, men jeg er redd de blir kun smårollinger i denne helt spesielle sammenheng, vent å se, der jeg igjen har hatt en reise til England med fotball på kryss og tvers og hvor jeg velger min oppsummering, Walk in the park, for Erling og meg, men ikke for Leicester, Anfield og Goodison.