Gamla Ullevi, IFK Gøteborg, Änglar, finns dom ...

Reiser til Gøteborg er for meg mange minner, der jeg har spilt selv, sett og lett, og hvor jeg for første gang skal se IFK i kamp, selveste "Änglarna", denne gang mot Varberg BOIS. Det står i avisen at Torbjørn Nilsson er fyllt 69 år, han som nesten på egenhånd fikset biffer både på og utenfor banen.

Jeg har innlosjert meg nede ved havnen, i en båt, et skip er det vel, "Barken". Rommet er bestilt gjennom Hotels.com, der det i "affischen" ikke står at båten krenger og at møblene i rommet er bevegelige, men det var hjerterom av mass, så ingen sure miner, prisen var også overkommelig, og kan beskrives som "rimelig". 

Parkerer bilen i et parkeringshus, som også ligger ankret opp i havnen, og tar "beina" fatt, på vei til Gamla Ullevi, der jeg gleder meg til å igjen se litt "svensk fotboll" live, for ja det er annerledes enn "norsk", selvom det også finnes nordmenn her, både på banen, på trenerbenker og også i Gøteborg, der Per Mathias Högmo har ansvar for naboen Häcken, som nå er storklubben i byen. IFK er i "krise" og så langt unna du kan komme fra tiden da de dominerte i Europa og hvor Sven-Göran og Gunder hadde kontrollen.

Der mens jeg går gjennom gatene og passerer bruer og små smug på min vei oppover til "Gamla" som er den "Nya", tenker jeg igjennom laget som jeg husker så godt fra 80 tallet og der bursdagsbarnet, selveste Torbjørn Nilsson, som med sine mål senket Hamburger Sportsverein. Fantastisk kontringspill med skyhøyt press, uten tanke på at noe kunne mislyktet, skapte "Svennis" magi. Brødrene Tommy og Tord Holmgren tenkes på, den ene på vingen, den andre sentralt i midtbanen, det går også selvfølgelig noen tanker til keeperen Thomas Wernersson, forsvarsfireren er også limt fast, Ruben Svensson og Stig Fredriksson på backene, Conny Karlsson og Glenn Hysen i midtforsvaret. Jerry, broren til Conny i midtbaneleddet, sammen med Tord. Dan Corneliusson og Glenn Strømberg glemmes heller ikke, der de to, som begge senere herjet i Italia og Serie A, kompletterte et mannskap som bare er og blir byens evige "kjeledegger". Tenker også på to til, som utgjorde de fire "Glenn", Holm og Schiller. Håkan Sandberg, Ove Tobiasson og Martin Holmberg var også en del av dette laget som tok hjem UEFA Cup pokalen i 1982. IFK vant også samme turnering fem år etter, da med seier over Dundee United. De er for øvrig eneste klubb i Norden som har vunnet titler i Europa.

"Änglarna" har holdt seg oppe på øverste nivå gjennom alle disse årene, men etter denne enorme dominansen på 80 og 90 tallet har det senere blitt si som så med titler og sist de vant Allsvenskan var i 2007, laget endte som nr 2, både i 2014 og 2015, så det er ikke så lenge siden de kjempet med de beste. Svenske cupen ble sist vunnet i 2020, så ja, det er jo håp, men denne sesongen har det sett "bratt" ut, og når jeg gjester klubben til kamp mot Varberg BOIS er IFK på nedrykksplass, der klubben bare har kveldens motstander bak seg på tabellen.

Tre nordmenn befinner seg hos IFK for tiden, og den mest kjente er Anders Trondsen som har ankommet klubben som fersk seriemester i Tyrkia, der det ble lite spilletid hos Trabzonspor. Den tidligere landslagspilleren med fortid i Sarpsborg og Rosenborg, er dessverre ikke med ikveld. De to andre norske som spiller i klubben er Elias Hagen og Eman Markovic. 

Der jeg lar meg fascinere av stadion, tar en tur i "shoppen" og handler med meg en drakt som et lite minne. Arenaen er intim og flott og har en kapasitet på 19,000. Det er god stemning med "Poseidon" rungende fra syngende fans med skjerf og stor patriotisme. Det er også noen få "grønne og svarte" fra Varberg kan skimtes bak det ene målet, og idag har snaut 15,000 funnet veien til kamp. I kjernen av Gøteborg, der sitter jeg og det må suges litt inn, dette er nemlig en stadion som virkelig oser av "fotball" og hvor gresset er en fryd, der jeg fra tredje rad får se godt og fint, selv om jeg med et lite IFK "hjerte" blir noe skuffet, da Varberg ikke har så store problemer med å holde tritt med "Änglarna".

Jeg tenker på mye rart og en svensk spillefilm fra 1961, med den gripende tittelen "Anglar, finns dom ...", der den er "den nest største svenske filmsuccen i historien, 2,8 millioner besøkende, Filmen har et innhold langt fra fotball og de "Änglarna" jeg er kommet for å se, kan man vel også stille samme spørsmål, finns dom ... Den kvinnelige hovedrollen i denne filmen, spilles av Christina Schollin, hun er idag kanskje bedre kjent som moren til Pernilla Wahlgren, og bestemoren til Bianca og Benjamin, der hun fra tid til annen dukker opp i "Wahlgrens Verden" som virkelig gjør at jeg tror at Änglar finns, der familien har tatt Sverige med storm, og hvor det fortsatt, fra min radio på svenske veier, kan lyttes til Piccadilly Circus. 

Selv med et betryggende tanke om at IFK skal slå tilbake og at de så absolutt finns, blir kampen allikevel et antiklimaks og det hele ender med 1-2 tap, og hvor Dion Krasniqi blir profilen. 19 åringen scorer to, BOIS vinner, og selv med en sen redusering inne i sluttminuttene av IFK, trues ikke seieren for laget som jeg senere dra til besøk hos, der min "semester" går videre til Varberg og jeg tar noen bilder på "Påskvallen", det blir "been there, done that", men allikevel spennende for en enkel gutt som meg. 

Det ble et godt inntrykk av "Gamla Ullevi", et spørsmål om "Änglar" finns dom ..., og hvor vi må tenke litt tilbake for å få det svaret. IFK Gøteborg, takk for besøket, helt klart, dere er der, og jeg har tro på at dere kommer sterkt tilbake.