Surferen på Saltstein, Stag i 69, "Glir Forbi", Lillebjørn Nilsen og Stan Bowles, evig og alltid

Surferen på Saltstein

"Glir forbi", tekst og melodi, Jaa9 og OnklP , en unik å fin låt om det å stå igjen på perrongen, når toget går. Har lyttet til denne sangen utallige ganger, og jeg føler ofte at jeg er den fyren som står igjen, ser på, selv om det i andre sammenhenger har vært at du har vært der i "bobla". 

Det der om at det "glir forbi", har jeg faktisk tenkt mye på, der du har mistet toget noen ganger, men hvor din egen reise, ofte er noe du styrer mye selv, og det er bra at det er mulig. Det er allikevel kjedelig når det du tenker på som "evig og alltid" ikke er det lenger. Det er litt som om din reise er satt, som at du har fått en rolle i livet, der du streber på, men hvor løftet liksom aldri kommer, kanskje fordi du ikke har helt funnet steinen som skal løftes, men at du har litt smågrus som du er fornøyd med, som sagt, du velger nok mest selv.

Jeg har for eksempel ikke tenkt å surfe på Saltstein, men hvor fascinasjonen er stor, for disse som gjør akkurat det. Saltstein ble surfet for første gang mot slutten av 1980-tallet, og har i flere år vært windsurfernes og bølgesurfernes mekka. Fra den spede start med ildsjeler som pionerer, går det nå nesten aldri en menneskeløs bølge forbi. Etter en brokete historie, også med trusler om å gjøre surfing ulovlig, er nå Saltstein der ute ved Nevlunghavn, allemannseie.

Vel, først må du finne veien. Saltstein ligger like ved Oddanesand Camping, helt presist på Mølen. Parkering skjer i sørskauen, og det er ikke lov å kjøre helt ned til spotten. Det er ikke lenger lov å parkere på Oddanesand Camping, og om du tar beina fatt gjennom campingplassen: Oppfør deg pent. Ikke skrik og skrål. Smil. Vær hyggelig. Og ja – ikke skift inne på campingfolkets toaletter og dusj-område.

Stag i 69

Når funker Saltstein? Stort sett året rundt. Best på et realt swell og med fint lite vind. Trodde du virkelig vi skulle gi deg alle detaljene? Nei, sånt må du finne ut av selv. Stort sett mye folk i vannet, men jevnt over god stemning. Crowd faktor: Høy. Her surfer du omtrent aldri alene. Likevel er det stort sett god stemning og store smil, så lenge du bidrar med god stemning og store smil selv.

Jeg er glad i havgapet, jeg er der ofte, tenker på ting, kaster en stein i vannet, tar et bilde, kan bade, hvis vannet er over 17 grader og det er sol på himmelen. Det kan også være mulig at jeg skriver en tekst som denne, der jeg ser at en ferge eller to "glir forbi".

Lillebjørn Nilsen

Der ute i havgapet, hvor surferen må holde fokus på neste bølge, vil nok mine tanker denne våren og sommeren svirre rundt folk som Lillebjørn Nilsen og Stan Bowles. Det kan også være at jeg tenker på Stag og året 69, der magien var stor, noen steinkast unna de som surfer. Der jeg i fjor høst besøkte et planetarium i England, for å faktisk være en del av en månelanding, den fra 69. det var fantastisk og underlig på engang, jeg var med Neil Armstrong ut på sin lille ferd, og tenke seg at i dette året spilte Stag på nest øverste nivå i norsk fotball, og hvor indre motivasjon, og en trener som ikke så hindringer og som hadde "glidd forbi", var kommet tilbake til der det hele startet. Reidar Sundby tok løftet, skapte tro og spesiell selvtillit, der ute i Stavern. Det ble løftet i flokk der det endte på nest øverste nivå i norsk fotball, et eventyr i seg selv. Jeg var født i 1969, men det også "glir forbi", da Stag var i 2. divisjon. Blir litt irritert egentlig, for jeg var der etterpå, både som tilskuer og spiller selv, har jo sprunget rundt på "hellig jord", som å komme på en Coldplay eller David Bowie konsert dagen etter, veldig "glir forbi".

Jeg har selv hatt en del slike opplevelser i livet, der du føler at du er nært nesten det umulige, men allikevel forsvinner det gjennom fingrene, og du må finne en annen vei, starte litt på nytt, komme deg på et annet tog, er det slik for alle, også for Surferen på Saltstein? Det var surferen, ikke sant, han som er der ute, gjør det kule, der tanken ikke engang har streifet meg, det er så far out, at jeg ikke ville være der, der ute på Saltstein, der slaget stod. Hvorfor var jeg ikke der, selvfølgelig fordi jeg var på et annet sted, det "glir forbi". Tenker at, selv om jeg har vært mye på Mølen, har jeg ikke sett noe som helst, gått på stien til et eller annet sted, der mitt første mål er å gå mine 10 000 skritt, uten anelse om at det finnes perler rundt meg jeg ikke ser. Har ikke sett en eneste surfer jeg, er de kanskje usynlige for meg, og at det er bare de, som "glir forbi", som ser surfere.

Stan Bowles

Lillebjørn Nilsen har jeg alltid ment jeg har klart å få med meg, der "Barn av regnbuen" fant meg tidlig, og hvor den kom tilbake, men i mellomtiden ble det møter med "Tanta til Beate", "Bysommer" og mange andre fine fengende toner fra den folkekjære visesangeren. 

Stan Bowles, sang med ballen, der han i samme tid hadde hår og kinnskjegg, herjet i blått og hvitt for klubben Queens Park Rangers. Det som er til felles for disse to, er at jeg likte dem begge, at de gikk bort omtrent samtidig, og at de svirrer rundt "inne i mitt hode", der sammen med Surferen på Saltstein.

Lillebjørn Nilsen fra Oslo, Stan Bowles fra Manchester og Surferen på Saltstein, kunne sikkert gått sammen på cafè, lest avisen og eller boka om Stag i 69. Drukket en Caffè latte, eller kanskje lest litt om seg selv, der vi anbefaler, The Mavericks. I den boka finnes det ingenting om Lillebjørn Nilsen, men vi limer jo inn et kapittel, får vel inn noen ord om Surferen på Saltstein også. 

Dette er og blir en absolutt "glir forbi", eller kanskje ikke i det hele tatt, det vet vi ikke, fordi Lillebjørn og Stan mulig også har stått der å sett at mye "glir forbi" selv om de selv fant sin plass langt fra A4.

Det å se at helter forsvinner og at du selv ser at det "glir forbi" er vel ikke det beste, men det er en kjennelse om at det meste ruller på. Du selv beveger deg hit og dit, som Surferen på Saltstein, der han finner sin bølge, den som alltid blir fulgt av den neste, der den også "glir forbi".

Det å spinne rundt noen tema og lage en historie som kanskje ikke er helt sammenhengende, der de som er med, hver for seg, ikke har noe med hverandre å gjøre, er en spennende bevegelse. Det er min konklusjon, der det blir et punktum og stopp. Surferen på Staltstein, Stag 69, "Glir Forbi", Lillebjørn Nilsen og Stan Bowles, evig og alltid.