Leicester vs. Chelsea, et sangkor fra Crewe, Viggo Venn, The Wonder of You, Port Vale og NFM i Manchester

Leicester Cathedral

Det var med nye og utforskende forventninger igjen en tur gikk over kanalen til England. Den første delen av ferden gikk på det vi Leicester farere betegner som "melkeruta", fra Stansted Airport og opp igjennom landskapet via Cambridge og Peterborough ankommer vi Leicester etter litt over to timers tog tur.

Første delen av turen tilbringes i kjente omgivelser i Leicester, der Mombay Inn får sitt første besøk etter et førsteklasses lysshow i Leicester Cathedral, der vi selvfølgelig får med oss de viktige detaljer, øl servering inne i kirken, et uvanlige skue for nordmenn på pilgrimsvandring. Kong Richard er selvfølgelig et interessant skue, der han ligger i sin kiste omgitt av røde og blå fargeblandinger i et fantastisk lysshow. Veggene prydes av lyssettinger som gir deg nye assosiasjoner til både ditt og datt.

Det gjøres klar til lørdag og "early kick-off", der Leicester tar imot Chelsea, tanker om seier her er langt fra virkeligheten og vi får jo oss en realitetssjekk av dimensjoner. Leicester ligger så lavt at vi er redd for at forsvaret skal enda opp i tribuneseksjonen SK1, der vi står og ser at Chelsea under vår tidligere manager Enzo Maresca spiller fotball med en spesiell forståelse, enestående ferdigheter og hvor jeg selvfølgelig følger nøye med på en av mine aller største favorittspillere, Marc Cucurella. EM vinner med Spania i sommer, lange fagre krøller og ser mer ut som noe som kommer fra teaterscenen enn en fotballspiller, men ballen kan han behandle og bevegelsene han foretar seg under kampen gir et bilde av en som forstår.

Chelsea tar oppskriftsmessig ledelsen etter 14 minutter, der storvokste Jackson flytter litt på Leicester stopper Wout Faes og løper ballen inn i mål. Leicester kommer seg etter hvert litt mer med i kampen og jeg er egentlig ganske fornøyd når første omgang ebber ut i november ettermiddagen. Det virker som te serveringen har vært så som så for Leicester i pausen, der de faller tilbake til gamle synder og gir Chelsea initiativet tilbake. Det går ikke lenge før det er 2-0, der håpet virker helt ute for Leicester, men når det er som mørkest, kommer liksom solen fram. Leicester våkner fra dvalen, El Khannouss og Soumare er de fremtredende og gir alle på tribunen et håp om at dette kan snu. Steve Cooper gjør noen grep fra benken. Inn med Mavididi, Ayew, Reid og Daka. De fire bidrar sterkt til en suveren sluttspurt, som ender med et straffespark som Ayew setter sikkert inn i nettmaskene. Det blir 2-1 seier til Chelsea, noe som må sies å være vel fortjent, men allikevel kampen ga et håp om at det faktisk er noe her som kan bygges videre på.

Leicester vs. Chelsea

Overraskende er det da å høre at Leicester tidlig dagen etter annonserer at de har sagt "goodbye" til manager Steve Cooper. Jakten på en erstatter sies å allerede være godt i gang. Det blir med 12 kamper for mannen som tok Forest opp i det gjeveste selskap for to sesonger siden. Leicester har visst nok bestemt seg for å lære av det som skjedde da de rykket ned forrige gang og ikke tok affære med Brendan Rodgers før det gjenstod for lite kamper og at en gjentagelse ikke er å akseptere. Med en rekke tap på rad nå, satt Steve Cooper dårlig til, men allikevel, noe for tidlig, men gjort er gjort, da får vi se fremover.

Ristet av både tap og "sparking", tar vi ferden ned i Leicester sentrum for litt mere fotball denne søndag formiddag og hvor puben O'Neill's får sitt besøk. Kamper i Premier League blir sett. Mat og drikke går ned i riktig tempo foran skjermen, i vår lille stue, midt i puben, sammen med byens eget klientell. Det blir tid for middag der vi besøker en "halal" på London Road. Jeg velger noe overraskende, både for meg selv og andre, spareribs av ku med veldig sterk saus. Host og hark, pustebesvær, skyldes ned med litt "vegan green cola". Vi har tikket det ut, det er prøvd og jeg har aldri følt meg så sliten etter et måltid, men med litt alternativ cola, som nok natur og ungdom ville kastet seg over, ble jeg igjen godt og mett.

Ny reise står for døren på mandag, der turen går til Stoke-on-Trent for oppgjøret mellom Port Vale og Crewe Alexandria. Fremme med toget og til hotellet, tar vi tar beina fatt, og skrittene blir mange der vi legger kilometerne bak oss opp den ene åskenten etter den andre. I dette litt kuperte terrenget på vei til Burslem og Vale Park, kommer vi frem i tusmørke. Det ventes over 10 000 på kampen og stadion anlegget imponerer i sterkt og godt flomlys. 

Vi er tidlig ute, besøk i supportershopen, en liten prat med en av vaktene, som sier han har vært her siden tidlig på 70 tallet. Vi snakker litt om gamle Port Vale spillere, John Rudge, Roy Sproson og noen som har spilt både for Leicester og Port Vale. "Vakta" har gitt av sitt der han kunne blitt tatt for å ha stjålet en av vestene til Viggo Venn. Det nærmer seg kamp og borte fansen fra Crewe, The Railwaymen, har plassert seg på tribunen bak det ene målet. Jeg har kommet meg på plass der det runger utover stadion i korsang jeg sjelden har hørt på en fotballbane, litt slik at du tror du er i Royal Albert Hall og hører et profesjonelt kor synge. Vale Park er en stadion av den gamle gode sorten, der lyden ikke forsvinner ut i luften, men liksom sniker seg inn mellom setene på tribuneseksjonene og ut igjen, fantastisk.

Port Vale vs. Crewe (koret)

Elvis Presley har vokalen der han fanger publikum med "The Wonder of You" og hvor fansen synger av full hals, frysninger på ryggen, der vi ned mot 0 grader, får det til å varme i det kjølige. Kampen i seg selv blir også en spennende og intens affære. Port Vale tar en tidlig ledelse og det ser veldig trygt ut der vi ser lagene går inn til en fortjent pause. Darren Moore, sjefen til Port Vale, setter nok pausedrikken i halsen, der han ser sin midtbane spiller Rakeem Harper får sitt andre gule og må forlate banen etter 49 minutter. Det blir gjort bytter og kampen endrer totalt karakter, der Crewe nå er 11 mot 10 og hvor Port Vale legger seg litt i forsvar, men det er ikke enkelt for Crewe. De klarer ikke å bryte ned et kompakt Port Vale forsvar med en meget opplagt keeper i Connor Ripley, som redder i stor stil. Det blir allikevel en sprekk mot slutten og ut i overtiden, innbytteren Jack Lankester scorer for Crewe og kampen ender 1-1.

Port Vale "Pins"

Det er blitt tirsdag og turen går mot slutten, der vi får med et besøk på National Football Museum i Manchester, flyet skal taes hjem herfra litt senere ute på dagen. Vi trasker ned gjennom gatene og med "google maps" finner vi "gått" frem. Det er hyggelig å komme inn her, moderne lokaler, med historisk sus. Det første som møter oss er en Mini Morris, ikke den George Best kjørte selv, men en nyere utgave, der historien om bilen og eieren er gjengitt. Vi jobber oss videre innover, der kvinnenes tidlige historie i engelsk fotball har fått sin spesielle plass, og hvor "skammen" brettes ut og fortelles på en fin og god måte, der "forbud" og "diskriminering" blir tatt på det fulle alvor. Historien bør leses, der et forbud for damefotball i England eksisterte fra tidlig 1920 tall og på 1970 tallet.

Boys of 66, Busby Babes, Stanley Matthews og andre gamle storheter har sine montere. Du kan lytte til historier og se på filmer, der det meste er kjent og kjært. Det er også gode fortellinger om den noe mer moderne fotball historie. Museet er bygget i etasjer og vi tar noen nye trappetrinn til neste nivå. Her kan du prøve deg selv med ball og få målt dine ferdigheter, der vi voksne kanskje er mer opptatt av å lese, kan den yngre garde aktivere seg med et skudd på mål, eller gjøre en trikseøvelse.

Vi tar en siste sjekk i "butikken" før vi går ut, her er det suvenirer og fotballdrakter. En Pelè signert Brasil drakt kan kjøpes for £19.000. Det ble ikke noe kjøp av denne, denne gang, og hjem med meg ble det heller en pins fra Port Vale.

Da pakker vi igjen reisebrevet, ønsker på gjensyn og tenker tilbake på Leicester vs. Chelsea, et sangkor fra Crewe, Viggo Venn, The Wonder of You, Port Vale og NFM i Manchester.