Norsk Fotball 1940-1945, Nazismens inntog, det offisielle, spesielle og virkelige

Norge ble offisielt okkupert av Tyskland, 9. april 1940. Nazi flagget vaiet fort høyt over stortinget i Oslo. Fotballen rullet videre, som om ingenting hadde skjedd. Det var ikke før den tyske okkupasjonsmakten begynte å blande seg inn i driften av idretten og fotballen at vi fikk reaksjonene som har blitt vår sannhet knyttet til idrett i krigsårene. 

Nazisme og Idrett

Historien er lite fortalt, og bortgjemt. Det skulle glemmes, legges lokk på og kanskje også skjemmes, hva vet jeg. Leser man seg opp på det som pågikk blir man grepet av den egentlige sannhet. Det er ikke farlig å fortelle det slik det faktisk var. 

Norgesmesterskapet i fotball for menn 1940 ble vunnet av Fredrikstad. De slo Skeid 3-0 i finalen, 13. oktober dette år. 1. runde ble avviklet 4. august, 2. runde: 18. august, 3. runde: 1. september, 4. runde: 8. september, Kvartfinaler: 22. september, Semifinaler: 6. oktober og Finale: 13. oktober. Alt foregikk uten innblanding fra tyske okkupasjonsmakter.

Tyske soldater hadde i månedene før marsjert opp Karl Johan, Norge var i krig. I historiebøkene til FFK fra Fredrikstad, beskrives dette spesielt. Det ble selvfølgelig store samfunnsmessige endringer, men for folk i Fredrikstad sies det at livet mer eller mindre gikk sin vante gang. Plankebyen ble skånet for store krigshandlinger, og selv om de tyske soldatene ble sett på med forakt, var det få åpne konfrontasjoner.

Fotballen rullet videre i krigens tidlige faser. Norgesserien ble avlyst, men både cupen og kretsserien ble gjennomført i 1940. FFK som ble cupmestere i dette spesielle året, spilte seg greit gjennom de tre første rundene i cupen. Til fjerderundekampen mot Frigg i Oslo møtte det opp 11.000 mennesker, FFK vinner 1-0. I Kvartfinalen blir Viking miniputter, FFK vinner 10-0. Semi finalen er et lokal derby mot Sarpsborg, seier 1-0. Det betydde finale, Skeid er motstander. 

Kongen og regjeringen var i eksil i London. Tyskerne ville at Reichskommissar Joseph Terboven skulle sitte på tribunen. Generalsekretær Asbjørn Halvorsen i fotballforbundet, var en meget bestemt mann og han sa nei. Merkelig nok respekterte Terboven og tyskerne det. Da kampen ble spilt, sto kongetribunen tom. Over 30.000 mennesker trengte seg sammen rundt banen på Ullevaal. Folk forsto nok at dette var alt annet enn en vanlig cupfinale. Nasjonalsangen var blitt forbudt av den nye regjeringen ledet av Nasjonal Samling. Allikevel reiste publikum seg spontant og sang "Ja, vi elsker" før kampen. Finalen ble aldri offisielt godkjent av NFF, men FFK har den med, som en av sine offisielle triumfer.

Stortinget Oslo, 1940

21. november 1940 opprettet Departementet for Ardeidstjeneste og Idrett et statskontrollert idrettsforbund. NFF fulgte opp med et svarbrev datert 28. november samme år, det ble avsluttet slik: "Vi må derfor nedlegge en bestemt protest mot den planlagte nyordningen. Vi mener at beslutningen herom ikke har hjemmel i Norsk Lov eller i folkeretten, og en eventuell nyordning av vårt forbund etter de linjer som herr statsråd har trukket opp i skrivelsen av 23.ds, skjer under vår mest bestemte protest."

Kopi av brevet ble sendt til samtlige kretser og klubber. Den 6. desember ble det gjennom avisene meddelt at tidligere FFK-spiller Fridtjof Resberg var blitt "fotballfører". NFF meddelte klubbene at de som følge av dette anså seg satt ut av ledelsen av forbundet. Sekretæren og de øvrige ansatte sa opp sine stillinger, og fratrådte sammen med styret.

Alt var ikke bare sorgen. En idrett som blomstret i denne tiden var orientering. Orienteringssporten ble populær blant motstandsfolkene, og mesterskap ble gjerne holdt i de områdene hvor fly droppet våpen og utstyr. Alle løp orientering, fortalte FFK-formann og senere Milorg-medlem Juhl Holmen. 

FFKs spillere holdt formen ved like under krigen og spilte kamper mot både Sarpsborg, Sparta og Selbak. Etter hvert lettet nazistene noe på grepet. De nazistiske idrettsmyndighetene gjorde det de kunne for å få igang den organiserte idretten igjen, og det ble truet med både bøter og fengselsstraffer for dem som motarbeidet regimet. Høsten 1941 talte generalsekretæren i det nazistiske idrettsforbundet på et møte i Fredrikstad og slo fast at norsk konkurranseidrett hadde gått nedenom og hjem.

Den sivile idrettsmotstanden varte til Norge på ny var et fritt land i mai 1945.

Det var allikevel spesielt å se at ikke alle tok mot til seg og demonstrerte, men i stedet ble med på leken. Dette var organisert under et helt annet flagg. Det var flere kjente norske idrettsutøvere som hadde gått i seng med fienden. Tidligere verdensrekordholder i stavsprang, Charles Hoff, var en fremtredende drivkraft i denne bevegelsen. 

Tidlig under den tyske okkupasjonen forsøker Nasjonal Samling forgjeves å vinne fotballsporten over på sin side. Når forsøket løper ut i sanden, overtar Nasjonal Samling en rekke fotballklubber med tvang og organiserer sine egne turneringer. Fotballforbundet svarer på dette ved å sende brev til alle kretser og klubber hvor de forteller at styret, generalsekretæren og alle ansatte har sagt opp sine stillinger.

FFK - Cupmestere 1940

I mai 1941 svarer NS statsråd Axel Heiberg Stang på idrettsstreiken ved å utstede en forordning der departementet kan overlate ledelsen av idrettsklubbene til de medlemmer som ønsker å drive idrett og beslaglegge idrettsklubbens formue dersom de ikke driver aktiv idrett.

Nesten samtlige av idrettsklubbene svarer med å legge ned virksomheten. Det store flertallet av styremedlemmene legger ned sine verv og medlemmene i lagene forsvinner. Mange steder gjør medlemmer eller sympatisører av Nasjonal Samling bruk av forordningen og overtar kjente fotballklubber som Brann, Lillestrøm, Lyn, Odd, Viking, Skeid, Larvik Turn, Sandnes Ulf og Ørn Horten.

På Sørlandet lykkes Nasjonal Samling bare å overta og drifte to klubber, Donn og Grane. I Arendal er Nasjonal Samling tidlig ute og tar kontroll over Grane allerede sommeren 1941. En som nevnes som en viktig pådriver for å holde fotballen i gang er Arne Holen. Han virker som organisator, spiller og dommer. I landssviksaken etter krigen anså han det som rimelig at Tyskland ville vinne krigen, og da var det eneste riktige å melde seg inn i Nasjonal Samling. Straffen ble 15 måneders fengsel.

Det er nevnt at Grane er eneste klubb fra Sørlandet som stiller i Norgesmesterskapet i 1941. Mesterskapet blir arrangert som en serie turnering der de beste klubbene kvalifiserer seg til sluttspillet. Grane møter Larvik Turn, Odd, Urædd og Ørn Horten. Grane ender overraskende som nummer tre i sin gruppe. Nasjonal Samling makter å stable et fåtall fotballklubber på beina, det organiseres et redusert Norgesmesterskap i fotball fra 1941 til 1944. Rundt 30 til 40 klubber deltar hver sesong, betydelig færre enn før okkupasjonen. Men igjen, et overraskende stort antall. 

I folkerike områder som Oslo, Rogaland og Østfold klarer kretsene å finne nok spillere til å gjennomføre kretsmesterskap. Men i Agder makter idrettskretsen aldri å stable en serie på beina. Det finnes heldigvis ikke nok spillere eller klubber.

Ørn Horten blir vinnere av "NM Finalen" i 1942, 2-1 seier over Urædd. Bilder og film fra denne finalen er et mørkt og fryktelig kapittel i norsk fotball, for ja det er fotball som spilles. Det blir spilt kamper på våre offisielle arenaer som er okkuperte, noe som vises på bildene. Leser du i historien om klubbene, så er jo dette naturligvis utelatt, og fjernet, der NS medlemmer og sympatisører med eller uten tilknytning til driften, bare startet opp i klubbens navn og rett og slett tok over. Dessverre var det også noen få habile fotballspillere blant disse, men de fleste var det absolutte motsatte. Det er en digresjon og noe som er lagt et svart teppe over, men at ballen rullet på arenaene er det jo bevis for, selv om flesteparten selvfølgelig ikke ønsket noe som helst med dette å gjøre, og lot det forbigå i den tause stilhet.

Det er mange kjente og kjære etternavn blant NS spillerne som vi idag finner igjen på spillere i vår tid, de vil vi ikke gjengi. Dette er utøvere som sikkert på en eller annen måte var glad fotball, men hvor de har mistet forstanden og hjernevasken har hatt sin fulle virkning. Vi snakker om dommere, spillere og ledere som ikke helt har forstått at den offisielle fotballen og idretten i Norge var blitt satt på stopp og at de som utøvet dette i okkupasjonsmaktens ånd var ute på ville veier.

Det er som skrevet over, nok spillere, funksjonærer og dommere til at man klarer å arrangere serie og cup spill i alle årene Norge er okkupert.

En god del av de som er med på dette og som rett og slett har kapret fotballklubbene, blir etter krigen straffet med bøter og fengsel for sine ugjerninger. 

Norgesmesterskapet i 1940 ble etter hvert gjort om og fikk beskrivelsen uoffisielt, men at det ble arrangert i regi av NFF, får man ikke gjort noe med, det er en sannhet og meget spesielt.  

I Belgia, Danmark, Frankrike og Nederland er cup- og seriemesterskap som ble arrangert under okkupasjonen regnet som offisielle. Årsaken er at fotballklubbene ikke ble rammet av samme reguleringer som i Norge. 

Det at idrett var forbudt, hvis du ikke tilhørte NS eller sympatiserte med dem, er jo i seg selv fullstendig absurd. Det er også oppsiktsvekkende og spesielt å se at noen som tidligere hadde utøvet sporten sin i regi av NIF og NFF, fortsatte å konkurrere under annet flagg pga av politisk overbevisning og eller  andre motiv for å ta del i dette. 

Det er også godt kjent og nevnt at mange som stod i front for denne protesten og ikke ville la seg styre av tyske okkupasjonsmakter måtte i fange og konsentrasjons leire. 

I alt veldig glad for at boikotten fant sted, at okkupasjonsmakten forsvant og at ballen har rullet fritt under NFF sin fane og flagg siden freden kom i mai 1945.