Norge er i fotball VM, Balkong, Joe Kinnear og Herrene på Ytre Venstre

Norge i VM - Balkong

Året er 2001. Deter gått ett år siden Norge sist spilte i et sluttspill. Jeg har akkurat kommet meg inn på tribunen på Field Mill. Der skal jeg se hjemmelaget Mansfield Town i kamp mot The Salops, Shrewsbury Town. Jeg har rimelig god kontroll på ansikter og folk som har beveget seg i den engelske fotballen som trenere og spillere både i før og nåtid. 

To karer entrer tribunen, jeg dra kjensel på dem. De er begge kledd i sort. Den ene i jakke, den andre i en lengre frakk. De setter seg ned, noen stolseter bortenfor meg. De begynner å snakke, og ja, da  kjenner jeg jo igjen fjesene. Det er Joe Kinnear og Mick Harford. 

Hører de prater med sidemannen min. Han lurer på hvorfor de er kommet for å se Mansfield. Om de ser etter noen spesielle spillere. De svarer, "Ja vi skal se litt ekstra på, Craig Disley". Joe Kinnear og Mick Harford er på denne tiden manager og assistent i Luton. Det blir ikke sagt så mye mer, kampen starter. Jeg følger litt spesielt med på Craig Disley.

Jeg tenker ikke så mye mer over akkurat dette med Craig Disley, skal fortelle litt mer om han etterpå. Joe Kinnear har en spesiell plass i denne historien. Mick Harford har jo satt sine spor i engelsk fotball, men nevnes her i en liten bi rolle. 

Field Mill, Mansfield

Tilbake i nuet. Jeg sitter hjemme i stua, har en god følelse, vet at det er mye som skal gå fryktelig galt hvis Norge skal rote dette til, i denne siste kampen mot Italia. Jeg husker også veldig godt at jeg ville byttet ut Ståle Solbakken for lenge siden. Vi er mange lenestol trenere og stressless managere som tar de største beslutninger på alt og ingenting vi ikke har noen som helst mulighet til å påvirke, men meninger det er det jo lov å ha. Jeg ville ha fjernet Ståle Solbakken etter fadesen mot Skottland. EM røk for Norge, etter noe jeg mener var en gedigen generaltabbe. Vi vil aldri få svar på om det var en tabbe, det å bytte ut Erling Braut Haaland, da Norge taper 2-1. Begge målene til Skottland kommer etter at vår beste spiller er tatt av banen. Da gikk gardinen ned for meg. Har vel aldri helt blitt løftet opp igjen, men ut av den, har jeg tittet på alle landskampene, også etter fadesen, 17. juni 2023. 

Jeg kan frese, gi beskjeder og fyre meg opp over mye. Det har jeg sett at Egil "Drillo" Olsen, Nils Johan Semb og Kent Bergersen ikke gjør. De har noe til felles disse tre. Sindige og med et forhold til fotball som har blitt betraktet ofte fra ytre venstre posisjon. "Drillo" er jo både politisk og fotballmessig, ytre venstre. De er rolige og har en fattet holdning. En analytisk tilnærming til fotballen, uten store fakter og for mye ild. Kent Bergersen har en annen sveis, er ofte å se med litt skjeggstubb og ser noen ganger ut som han har vært i noen harde dueller og tøffe runder. Ser vi noen likhetstrekk til en annen spesiell fotball personlighet. Som Drillo og Semb, var også "Kenta" god i en ytre venstre posisjon. Kent Bergersen spilte for Stockport County, det gjorde også George Best. Det at den Norge assistenten har løpt på det samme gresset, hatt mange av de samme fintene, drible ferdigheter i nærheten og vært i samme drakt, det er noe vi tar med oss. Det at de ofte var i ytre venstre posisjon, gir dem begge spesiell betydning i denne sammenheng.

"Kenta" Bergersen

Jeg vet ikke helt hvordan sammensetningen var når Norge kvalifiserte seg til VM sluttspillet i 1938. Det er allikevel en ytre venstre som nevnes spesielt. Arne Brustad er et navn man ikke glemmer. Venstre vingen på "Bronselaget", han kunne spille fotball. Han scoret ofte mål, og er for oss i fotballmiljøet en som har sitt navn i gullskrift. Brustad var eneste representant fra Norge på Europa laget. Det norske landslaget på 1930 tallet er gått i glemmeboken for lengst. Men vi må nesten ta de med når vi nå går inn i en ny æra med sluttspill. Treneren, Asbjørn Halvorsen, ledet landslaget fra 1935 til 1953. Han var den første nordmann som ledet et norsk landslag. Før han, hadde Norge, kan du tenke deg, kun hatt engelskmenn og skotter og ungareren Jozef Braun som ledere / trenere. Asbjørn Halvorsen deler noe med vår nåværende landslagssjef. De var begge tidligere spillere som hadde erfaring som utenlandsproffer. Halvorsen spilte for Hamburger SV fra 1922 til 1934. Ståle Solbakken tilbragte tid i Wimbledon, Aalborg og FCK i sin tid som aktiv spiller.

Tilbake til Joe Kinnear. Det vara han som hentet Ståle Solbakken til Wimbledon. Den tidligere Tottenham backen hadde sine beste år som trener for "The Crazy Gang". Det ble aldri et godt og fruktbart opphold for Ståle Solbakken i Wimbledon. Kinnear var nok ikke idealet, medspillerne mulig ikke helt i samme rom, og det kan vel ha vært et nivå for høyt for vår kjære landslagssjef. Tiden i Danmark ble et helt annet kapittel, der han var en stor bidragsyter i begge sine klubber.

Ståle Solbakken var en jeg ønsket velkommen da han kom tilbake og tok over landslaget etter Lars Lagerbäck. Han var noen år yngre og virket klar. Landslagsledelsen hadde siklet på den suksessrike FCK treneren i flere år. Det ble en lite overbevisende start og mye merkelige valg for vår nye landslagssjef. Der tiden i Wolves og Köln oftere og oftere dukket opp i hukommelsen. Det var nemlig to "sorte hull" i trener reisen til vår nye landslagsjef.

Valget av Martin Ødegaard som kaptein, ble for meg, overraskende, men dømmekraften her var bedre enn min. Valget har i ettertid vist seg som helt riktig. Erling Haaland sin inntreden har også vært en stor og medvirkende faktor til det løftet vi har sett i den siste tiden. Antonio Nusa, tenke seg en ekte ytre venstre, ble en særdeles viktig brikke i dette oppsettet. Ståle Solbakken har vært flink, helt sikkert i godt samarbeid med sin ytre venstre assistent. Håper og tenker at Kent Bergersen har sett det helt unike og talentfulle, som tilfører dette laget spesiell x faktor. Få snakker om "Kenta", men hvem vet bedre enn han, hvordan man skal utnytte akkurat disse egenskapene. Bergersen var slepen og ofte en som beveget seg inn og ut av posisjoner. Dette for å skape overtall, målsjanser og sette opp andre i de beste posisjoner.

Etter den storstilte seieren på San Siro kan enhver gå av mokk. Det var et mektig resultat. Det å vinne
4-1 over Italia på bortebane, er ikke hverdagskost for noen nasjon. Det gir et bilde av noe spesielt. Med 8 strake seire i denne kvaliken og en avslutning som denne, bevitner vi noe som, helt klart, skal gi oss forhåpninger. Det er fortsatt lenge til VM, men fra balkongen på rådhuset, med 50 000 stolte nordmenn der for å hylle heltene, bringer det forventninger. Det gir også god energi, noe som aldri skal undervurderes i fotball. For de som husker Leicester og deres tryllerier for 10 år siden, så minner jeg om at det startet med en "great escape". Det var også et lag som to sesonger før hadde rykket opp. Minner om at Norge også har hatt sitt opprykk til øverste nivå. Det i Nations League. Det er nesten glemt i all viraken. 

Italia - Norge / 1-4

Jeg er en som følger med godt på svensk fotball. Navnet Olof Lundh er kjent og kjært for meg. Han har ofte en god kommentar. En kunnskapsrik fyr. Skriver fine bøker og skaper kontroverser. Denne gang føler jeg det var  skivebom de lux fra den godeste Lundh. Han hadde en mening om "balkongen", der han synes det ikke var noe å feire, at man når et sluttspill for første gang på 26 år. Energi, samhold og gode begivenheter, det må få lov til å glede oss over. Det at barn og den yngre generasjon får se sine helter så nært. Samtidig få feire noe spesielt i sin egen samtid, er bare positivt. Det vil bli et helt sinnsykt og klart brennende minne, om å ha stått så nær og hyllet "de beste" i sitt eget land. Det må ikke undervurderes. Dette gir også spillerne en tro på at de har folket i ryggen. I seg selv fortjener det norske laget sin balkong, isolert sett for den sinnsyke seieren på San Siro, totalt for å ha nådd et VM sluttspill.

Vi har trukket Frankrike og Senegal i gruppa. Det blir også en tredje motstander, men her er det ikke klart før en kvalik er gjennomført. Vi får ta en ny runde, når alt er klart. Det kunne vært verre, det kunne vært bedre. Skal du komme noen vei i VM, da må du regne med at tøffe motstandere vil være der hele veien.

Frankrike vet vi, de blir tøffe, og skal man slå dem, da må man være på jobb. Senegal er en ekkel motstander. De har mange gode spillere. Nå er det tre av fire lag som går videre, så mulighetene vil være tilstede. Det å ha en ledestjerne som Erling Braut Haaland i sine rekker er selvfølgelig et stort super pluss. Martin Ødegaard vil også bidra med sitt. Han er vært litt borte pga av skader, og deltok ikke i de siste kampene i kvaliken.

Det var også spesielt å se Sander Tangvik på balkongen for å ta imot sin hyllest. Rosenborg keeperen ble tatt ut som reserve og kom inn i troppen pga av Egil Selvik's forfall. Han hadde ingen tidligere erfaring fra a-landslaget, men allikevel der oppe med de store heltene. Alt starter jo et sted, og langt fra en spiller som ikke har fortjent sin rolle. 

Vi går inn i det nye året med stor optimisme, men allikevel noen triste nyheter på veien. En landslagsbauta av de store, både som trener og spiller, Åge Hareide gikk bort tidligere denne uken. Det er selvfølgelig ikke det vi ønsket oss, men da Ståle Solbakken ga oss informasjon om Hareide's sykdom før kampen mot Italia på San Siro, virket det alvorlig. Da nyheten sprakk, var det allikevel et sjokk. Åge Hareide døde 18. desember, 72 år gammel. Vi minnes en stor fotball profil med den største respekt. Fra seier over England som spiller i 1981, 50 landskamper og senere trener for landslaget, er det mye i minnebanken. Han satte også store spor etter seg i svensk og dansk fotball. Var også landslagstrener for Island. 

Norge er virkelig tilbake. Det gjøres mye bra rundt fotballen, akkurat nå. Jeg tar spesielt frem klubbutvikling som et sentralt tema. Det at Norge har en Eliteserie med et sportslig godt nivå, er den beste ingrediens i utviklingen av den norske fotballen. Talenter blir godt ivaretatt med et tydelig og klart fokus. Det vises til at spillere kan bli gode gjennom akademier i Norge. Man må ikke reise ut i for tidlig alder. Erling Haaland og Martin Ødegaard er spesielt gode eksempler. De to stjernene ble introdusert til voksen fotball i svært ung alder. De gjorde sin debut på øverste nivå i norsk fotball, før reisen gikk utenlands.

Craig Disley - Mansfield Town

Vi har også gode eksempler på det motsatte, men ingenting av dette ekskluderer hverandre. Klubbene skal først og fremst skal ha stor kred for at akkurat dette fungerer så godt. NFF må vokte sin rolle og være der for å skape gode rammebetingelser og utviklingsmuligheter. De har blandet kortene noen ganger, det er de heldigvis i ferd med å se at de ikke trenger, da klubbutvikling og akademi tankegang er det riktige sporet. 

Jeg nevnte jo at jeg skulle fortelle litt mer om Craig Disley. Disley var en sentral spiller i min kamp for Mansfield mot Shrewsbury. Det endte med 2-1 seier til Mansfield. Disley var akkurat fylt 20 år. Det ble ingen overgang til Luton, der Field Mill og Mansfield var hjemmebane i flere år fremover. Disley sin reise i fotball fortsatte i Bristol Rovers, Shrewsbury og Grimsby. Alt foregikk i lavere divisjoner. De store arenaer fikk ikke helt øye på den talentfulle midtbanespilleren. Disley spilte over 600 kamper for sine klubber i seriesystemet. Han fortsatte sitt spill videre i lavere non-league klubber, der han holdt det gående frem til 2022. Disley ble ingen spiller på øverste nivå, men for de klubbene han representerte, var han en representant, de gjerne velger å beskrive i gode og positive ordelag. 

Det gleder vi oss over at Norge er i fotball VM. Vi bryr oss ikke om Oluf Lundh, og hans mangel på forståelse av hvordan man benytter en balkong. Vi sender noen gode tanker til Joe Kinnear og Åge Hareide, gir Ståle Solbakken en tommel opp, og avslutter med en spesiell hyllest til herrene på ytre venstre.