Født på Merseyside?, "han Roger" 80 år, Baharmast og 79 andre, fotball i spesial perspektiv

Egil "Drillo" Olsen er blitt 80 år, født 22. april 1942. Reisen har vært fantastisk og full av kontraster. Selv sier han tilfeldighetene har spilt en stor rolle, men der vi absolutt ser en rød tråd. Ofte når man snakker om "han Roger" så er det første runde som landslagstrener som blir beskrevet av andre i lange og gode avhandlinger.

Har ikke tenkt så mye på 80 års dagen til Drillo, ei heller filmen "Alt for Norge", som har hatt sin premiere og da på samme dag som bursdagen. Jeg har jo sett alt før, der fakta liksom er fakta. Jeg ser Drillo som gjest i programmet Lindmo på NRK og hvor han selv tar tak i detaljer som få kanskje har tenkt på, det fanger min interesse. 

Dommeren som ser at Tore Andre Flo blir dratt i trøya av stopperen til Brasil, Junior Baiano, er det få eller ingen av oss foran tv-skjermen som ser, ei heller de litt unna på plass i Marseille får dette med seg. Esfandiar "Esse" Baharmast, blir en hovedmann, der han som en levende "VAR" fanger regelbruddet og gjør at historien kan skrives, selv om ingen tar fra Kjetil Rekdal æren av å sette straffesparket i mål.

Så hvem var Esfandiar Beharmast. Han er 12 år yngre enn "Drillo", født i 1954. Før sin kamp med Norge mot Brasil var han også dommeren som dømte første oppgjør i MLS, da den ligaen ble startet i 1996. Mannen som vi har lite eller nesten ingen kunnskap om har fortsatt sitt virke i dommerkretser, har vært involvert i FIFA, og også for sitt eget forbund.  Dommere har også sine kåringer og denne helt spesielle straffe situasjonen i kampen mot Brasil er blitt kåret av Referee Magazine blant "Best 18 Calls of all time".

Vi fortsetter videre og dukker litt inn i historien til stopperen Junior Baiano, som var han som dro Tore Andre i trøya. Baiano er 1,97m  høy og han hadde en noe "skitten" fortid fra Werder Bremen. "Junior" ble hentet fra Sao Paulo i 1995 for å ta over arven etter Rune Bratseth, som var 4 cm lavere og raget 1.93m. Der Bratseth fikk en heltestatus i den tyske klubben, ble Baiano det motsatte. Han fikk en 10 kampers karantene etter å ha slått en motstander, noe som førte til at Werder kansellerte kontrakten hans. Det ble totalt 25 landskamper og en av disse var VM finalen mot Frankrike, noen dager etter kampen mot Norge. Han vant også Confederation Cup med Brasil. Baiano har en rekke serie og cup mesterskap for de klubbene han representerte i en karriere som startet i Flamengo i 1989 og ble avsluttet hosd Miami FC 20 år senere.

Rune Bratseth hadde for lengst avsluttet som spiller da denne historiske kampen i Frankrike ble spilt, men for Drillo var han sammen med Erik Thorstvedt, de to som kanskje var viktigst for utviklingen av det norske landslaget. Begge var på sittt beste, "verdensklasse". De var bærebjelkene og helt essensielle i et lag som fire år før inntok USA for et VM som ble husket for det fenomen det var. Thorstvedt og Bratseth var støttespillere også på sine klubblag Werder Bremen og Tottenham. Det er også andre spesielt viktige spillere i VM 94 troppen til Norge. Jostein Flo har fått en helt spesiell plass, med egen pasning oppkalt etter seg. Stig Inge Bjørnebye har det perfekte tilslag og uten han var trekket umulig. Ballen blir slått på tvers over hele banen opp til Flo på motsatt kant. "Flo pasningen" er for evig og alltid et begrep i norsk fotball. Jostein Flo har også gjennom VM kvalifiseringen blitt oppdaget av andre, der Sogndal er byttet med Sheffield United. Dave "Harry" Bassett er mannen som henter Flo til Bramall Lane. Den tidligere Wimbledon legenden, som tok klubben fra sør i London opp fire divisjoner, gir et bilde av unike prestasjoner. Når Norge drar til VM i Frankrike fire år etter, har Jostein Flo returnert til norsk fotball og Strømsgodset. Jostein Flo er til dags dato den eneste spiller som har representert "Godset" for Norge i et VM sluttspill. Der jeg selvfølgelig sjekker troppen fra  VM 1938 og ser at Drammen by faktisk har en spiller til. Drafn og tidligere Skjold spiller Sverre Berglie har sin plass. Berglie spilte ikke mange landskamper, men står bokført med en meget god statistikk, fem mål på tre kamper. 

Det er naturlig at vi oppholder oss litt i Drammen og hos Drafn, der en helt spesiell trener dukker opp på midten av 50 tallet. Sverre Berglie blir vår bro til Østerrikeren Wilhelm Kment, som senere får betydning for Drillo sin utvikling. Kment ankommer Drafn, som på den tiden var Buskerud byens flaggskip og tilhørte lagene som kjempet om å spille i hovedserien. Kment blir her i to år før han ble hentet til VV Venlo i Nederland. Det blir retur til Norge i 1962, da utnevnes Kment til norsk landslagstrener, noe han var frem til 1964. Han drar tilbake til Nederland igjen og blir trener for Utrecht og Feyenoord, før ny retur til Norge nå som landslagstrener fra 1967, det varer i to år. Kment trente senere Lask Linz og får en ny retur til norsk klubbfotball, der han leder Fredrikstad i 1976.

Drillo - Vål'enga

Egil "Drillo" Olsen debuterer på landslaget i 1964 og frem til 1971 blir det litt ut og inn og kun 16 opptredener med flagget på brystet. "Drillo" er betegnet som et bohem, der han spiller klubbfotball for "Vål'enga". Det er sagt at Drillo ikke var en spiller som Willie Kment var så veldig begeistret for, han definerer det hele som en liten god match for hans landslag, der dragning til kommunisme og medlemskap i AKPML ikke var det helt i østerrikerens løype. Debatten om sport og politikk hadde da sin aktuelle tilnærming akkurat som nå, når jeg sitter å skriver dette. 

Drillo blir allikevel på en måte født i denne perioden, der han sammen med blant andre Nils Arne Eggen, en høstdag i 1964 entrer Goodison Park i spill for "Vål'enga" mot Everton. En kamp i det som er sett på som forløperen til UEFA Cup'n, Messebycupen. Egil "Drillo" Olsen scorer 2-1 målet, en fantastisk scoring, han dro ut keeperen, rundet ham, snudde seg mot publikum og vinket til dem, før han pirket ballen i mål med hælen!. Han holdt også show for publikum under et skadeavbrekk i kampen. Han var Egil da ballen ble triksa litt og pælma ti meter opp i lufta og dempa på nakken! "more, more" ropte publikum, etter det ble det bare "Drillo", der Per "Lille Petter'n" Skjerwen Olsen er den som tilskrives æren for å ha døpt Egil Olsen til nettopp "Drillo" under en treningsøkt på Valle Hovin, men da etter denne litt spesielle oppvisningen virkelig får fart på dette klengenavnet som blir hengende ved.

Keeperen som ble "drillet" av "Drillo" var Andy Rankin. Rankin var på den tiden sett på som en meget lovende keeper og fikk senere U.23 landskamp for England. Keeperen holdt det gående i Everton frem til 1971, spilte totalt 85 seriekamper før turen gikk videre til Watford, der han var fast inventar og spilte 299 seriekamper. Senere ble det spill for Huddersfield, han avslutter sin karriere på Leeds Road i 1982, da 38 år. 

Noen dager før den klassiske scoring på Goodison Park får Drillo sin a-landslagsdebut for Norge, kommer inn for Viking's Olav Nilsen foran 40 000 tilskuere mot Danmark i Parken, datoen er 14. oktober. Det blir tap, 0-2. 

Det er fra det engelske "Drillo" har fått sitt ankerfeste i fotballen. Han er forkjemper for soneforsvar og de enkle og få trekk som skal til for å få ballen i mål. George Curtis blir viktig, der han som norsk landslagstrener spilte med sone som begrep. Den som inspirerte det offensive var Charles Reed. Reed hadde sine teorier godt forankret i statistikk og analyser, der hans tilnærminger til scoringer er noe "Drillo" adopterte. George Curtis trente Rosenborg i to perioder og det norske landslaget fra 1971 til 1973. Da han kom til RBK ga han en leksjon som har blitt legendarisk. Det starter med en første økt der Curtis skal ha sagt, "This is a ball", Odd Iversen, synes tilnærmingen var noe spesiell, smilte og kontret med, "don't go too fast, now". Curtis vant serien med RBK i 1969, men ble ingen suksess for Norge, kun tre kamper endte i seier.

Mini nederst til venstre, Erik Mykland ved siden av

Det er en rik reise "Drillo" har vært på og der han sammen med "Nils Arne", og "Mini" er en fellesnevner både i kamp og også i bil til og fra trening. I de yngre dager kjørte de to gode vennene  i "Mini" til og fra trening hos Vål'enga. Senere var de trenere for "Mini", der Jahn Ivar Jacobsen fikk stor betydning for de begge. Det var "Mini" som brukte mellomnavnet til Drillo og der "han Roger" og Nils Arne begge hadde klokketro på vingen fra nord. Jahn Ivar, var med i VM troppene i 94 og 98 og var stor for både Norge og Rosenborg.

En annen av Drillos menn med lav høyde var Erik Mykland. Nesten et speilbilde av Drillo fra sin egen tid som spiller. De lignet ikke hverandre stort utenfor banen, men på, hadde de sine likhetstrekk. Uredde, uforutsigbare, dribleglade og med sans for det uventede, og med fantastisk fotball forståelse og teknikk. "Myggen" måtte ut å farte for å få en fotball karriere, der Bryne og Start ble de første destinasjoner. Det ble omsider proffspill i flere klubber i Europa, med Panthinaikos som den meste kjente klubben. Det er ikke mange som kommer fra Risør med fotball som hovedfag, der Per Larsen er den eneste jeg kommer på utenom. En litt ukjent proff med spill i NASL for Dallas Tornado. 

Vi hopper litt videre, eller litt tilbake om du vil, der vi ser tilbake på den første a-landskampen som Drillo ledet. Den ble spilt på Bislet, mot Kamerun, seier 6-1. De fleste av spillerne i troppen er kjente og kjære "Drillos". Jan Halvor Halvorsen er ikke en som vi kan si var en typisk "Drillos" og hadde ikke han i tankene der den tidligere Pors og Eik spilleren faktisk kom inn fra benken i akkurat denne kampen mot Kamerun. Jan Halvor har spilt for både Drillo og Nils Arne, der han fikk landskamper og hadde sitt opphold i Rosenborg. Han blir den første "Drillos" som går inn i trener yrket der han i 96 ble trener for Byåsen. Siden har han ledet Bodø Glimt i nord til Bryne i sør. Det har også vært opphold i GIF Sundsvall og i New York Red Bulls (Assistent), og nå er han i Lyn, en klubb som også Drillo har trent.

De fleste "Drillos" er fortsatt i en form for et virke knyttet til dette spill og har preget spesielt norsk fotball etter endte karrierer. De fikk fort rollen som riktige engelskmenn hadde på 50, 60 og 70 tallet i norsk fotball. En som vi ikke finner relatert til fotball overhodet, er Espen Bårdsen. Han spilte aldri fotball på norsk jord, og var i klubber som Tottenham, Everton og Watford, før han forlot fotballen og tok økonomisk universitetsutdanning og i dag lever et liv i London's finansmiljø.

Mario Zagallo - 1958

Vi hopper litt igjen og nå tilbake til 1958 og da Drillo hajker seg til VM i Sverige og kamp i Gøteborg. Det at han, 40 år senere skal stå side ved side i et VM med Mario Zagallo, er nok en tanke som aldri streifer han. Zagallo er en viktig brikke i det fantastiske Brasil laget som vinner dette VM og hvor Pelè viser seg for verden for første gang. Zagallo går fra spiller til trener og leder laget til ny VM tittel i 1970, senere Brasil assistent i 1994 og med ny finale i 1998. Selv om Kjetil Rekdal setter ballen i mål bak Tafarel og vinner den klassiske og historiske kampen for Norge, tar Zagallo (som allerede var klar for neste runde) laget sitt helt frem til finalen. 

Kjetil Rekdal blir en meget spesiell spiller for "Drillo" der han både scorer det første (Mexico 94) og siste mål i VM sammenheng for Norge, til dags dato. Det at også Drillo som henter "Reka" frem fra glemselen og finner hans egenskaper perfekte, der han egentlig er helt glemt i Belgisk fotball med lite glamorøse Lierse. Rekdal er ikke med i startfasen under "Drillo", men i god tid før kvalifiseringskampene til VM i 94 er han blitt en viktig spiller.

Der vi teller opp finner vi ikke flere for Drillo, men en annen Egil er med, ved etternavn Østenstad. Han har også sin rolle i den helt spesielle kampen i Marseille, noe som gjør at Egil både er på banen og på benk. Det blir til at man tenker på "Bare Egil Band" og deres album "Seiern er vår?" Alle sanger handler om fotball og diverse lag. Drillo har sagt at han egentlig ikke liker musikk, men her kan kanskje navn bror med fotballetternavnet "Hegerberg" skape ny inspirasjon.

25. august 1999 er Drillo tilbake på Goodison Park som manager for Wimbledon, og det går ikke så bra, og som da han selv scoret 35 år tidligere, ender det med fire i sekken. Han kan ikke spille kampen selv og heller ingen av hans spillere som scorer, returen til Goodison Park blir ikke det helt store, ender i et 0-4 tap. 

Før sin tid i Wimbledon hadde Drillo en kort periode hos Våle'enga og leder klubben til sensasjonelle resultater. Drillo overlever ikke sesongen, og får sparken etter en lang periode med dårlige resultater. Det blir ingen bedring etter Drillo sin avgang, og etter 15 sesonger på øverste nivå rykker Wimbledon ned. Det blir starten på slutten for "Crazy Gang". Drillo sin siste kamp "in charge" er et bortemøte mot Bradford City. Gunnar Halle spiller kampen for "The Bantams" og er med å knuse sin læremester 3-0. 

Lars Tjernås og Drillo

Drillo drar tilbake til Norge, tar en pause fra trenergjerningen, men blir etter litt tid igjen, nå for Norge U.19. Det blir videre trenerjobb i Fredrikstad og derfra til et nytt og spesielt eventyr som landslagstrener for Irak. Drillo deler en helt spesiell "fun fact" med tidligere Kongsvinger trener Danny McLennan som er de to i verden som har vært norsk klubbtrener og sjef for Irak.

I 2009 returnerer Drillo til det norske landslaget. Jeg vil få med meg første kamp, som skal spilles mot Tyskland borte i Dusseldorf. Datoen er 11. februar, kampen er av typen "vennskapelig", men det har ikke stoppet det tyske publikum for å møte opp, 45 000 har kommet for å se Drillo i comebacket. Jeg selv har kjørt til brygga i Tønsberg, har funnet "huset" som skal vise kampen. Jeg kjøper meg en halvliter med Solo og setter meg ved et bord for å få med meg Drillo's retur og troen på et nytt eventyr. Det er ofte best å se fotball alene, og jeg var det denne dagen, ville ikke bli forstyrret. Det koker i lokalet og det danses både rumba og samba rundt meg. Kampen blir for meg en av de som jeg husker best fra tiden med Drillo. Jeg er nå på danse pub med mirakler i sikte. Nils Johan Semb og Åge Hareide er historie, de har begge mislyktes og en helt vender tilbake. Det ekstreme er tilbake, der Jarstein vokter målet, Hangeland leder "bakre firer", der det er en Riise på banen og en på benken, Bjørn Helge spiller, John Arne sitter på benken. Det er Drillo, det er magi og det dans i lokalet. Det er full dur i "Bare Egil Band" både på banen og i puben, musikken er høy og fotballen er gøy.

Trond Erik Bertelsen

Ballen spilles fremover og slik som vi liker. Du ser at det er et mønster. Jeg er glad i det at ballen skal spiller fremover, ikke så mye bakover. Vil helst se spillere som prøver en dribling eller en forsering. Det er ikke John Arne Riise på venstreback, der herjer Trond Erik Bertelsen. John Arne kjemper seg tilbake og viser sin styrke og blir støttespiller. Norge vinner 1-0 i Dusseldorf, håper er tent. Scoringen kommer etter et langt innkast og i klassisk Drillo stil. To touch, avslutning, mål! Christian Grindheim sklir ballen inn på bakre stolpe. Motstanderen tror ikke sine egne øyner, Tyskland er slått. 

Simphiwe Tshabalala - Kaizer Chiefs

Neste kamp er også en "friendly" borte mot Sør-Afrika. Kampen spilles nord i landet, i byen Rustenburg. Norge taper 2-1, Sør Afrika tar ledelsen etter 7 minutter, Morten Gamst-Pedersen utligner i det 27. minutt før Simphiwe Tshabalala scorer vinner målet. Tshabalala husker vi senere med en nydelig scoring i "Soccer City" mot Mexico i VM på hjemmebane. Fra kampen tar vi med oss at "Gamsten" er "still going strong"  og der fotballreisen til Tshabalala ser til å ha tatt slutt. Han er visst sist ble frigitt av AmaZulu, det var i 2021. Det ble 90 landskamper og 12 mål på Tshabalala, Han spilte for Kaizer Chiefs, vinner serie og cup med klubben, er der fra 2007 til 2018, totalt 48 mål på 292 seriekamper.  

Andre epoke under Drillo går litt opp og ned, men i 2010 vinner de 4-0 over Skottland på Ullevaal og er igjen på vei oppover FIFA rankingen. Morten Gamst-Pedersen med to, John Arne Riise og Erik Huseklepp ett hver. Det blir over tid en litt nedadgående kurve og der Fabian Schär gir Drillo de siste nådestøt. Premier League og Newcastle er idag hjemmebane for midtstopperen. Han blir den som vil prege skuffelsen til oss alle, der NFF tar det utilgivelige steget og sparker Drillo, etter tap for Sveits, datoen er 10.09.13. Fabian Schär scorer to, og selv om det fortsatt kan være et håp, er det over for Drillo. Det blir allikevel rekord for Drillo i epoke to, da som sjef for en spiller som passerer Thorbjørn Svenssen og hans rekord på 104 landskamper. John Arne Riise blir under Drillo et bilde på at ny milepæl er nådd. Den andre perioden som landslagstrener varer i nesten fem år, og få snakker om den. Det er lett å glemme når utrolige høydepunkter uteblir. En kanskje noe "mykere" Drillo som nå lar spillerne få mer "power" gjør at det blir verken fugl eller fisk. Spillet og motstanderne har utviklet seg, og der mange andre nasjoner tok om bord det store analyse arbeidet som var en del av suksess formelen i den første runden med Drillo. Nå var v-stilen varm og velkommen og fotballens Jan Bokløv hadde for lengst blitt historie. Det ekstreme, det som sitter fast som unikt, var ikke lenger like sterkt dyrket for den verdi det har.

Det er noe som heter at det er en tid for alt, men det som skjer etter Drillo sin avgang er sjokkerende og nær en avskilting av et norsk landslag i fotball. Det ikke Drillo fikk til, klarer overhodet ikke Per Mathias Høgmo, overhodet ikke. Diskusjonene raser, der Høgmo ikke er et tema, han er allerede avskrevet av media og folket, der han blir en parentes i diskusjonen. Det er andre åpenbaringer som kommer frem i lyset, der talentutvikling, kunstgressgenerasjoner og barnefotball får stor oppmerksomhet og hvor mange har svaret på hva som er feil. Det er et paradoks at arven etter Drillo ikke engang var mulig for mannen selv.

Finn Seemann (8) og Walter Smith (6) - Dallas Tornado

Vi har fått mange gode navn opp på blokka, men vi må finne fler, der Finn Seemann blir den neste. Seeman er på landslaget når Drillo kommer opp og frem i lyset. Det er fakta at han også er lagkamerat med Walter Smith i Dundee United og i Dallas Tornado, der de to begge får en rolle i min beskrivelse av  Drillo sin fotballreise. Det er litt som sirkler i sand, og hvor Goodison Park, der Drillo virkelig skal ha blitt til Drillo, er stedet vi finner en ny "fun-fact" som er både kuler og krutt. Finn Seemann er på banen i Parken, da Drillo debuterer på landslaget mot Danmark, det blir noen dager senere scoring for Drillo på Goodison Park. Når Drillo returnerer til kamp på Goodison Park for Wimbledon 35 år etter, er det Finn Seemann sin lagkamerat som er sjef for Everton. Walter Smith gir Drillo sin lærepenge, og sender han hjem med 0-4 i sekken. Walter Smith er kjent for oss anglofile, der Finn Seemann nok er litt glemt og at han faktisk hadde et proffliv i både Skottland og USA, spilte også for klubber i Nederland som Utrecht og DWS Amsterdam. Seemann var som Drillo også i spill for Vål'enga og Sarpsborg. 

Der jeg sitter å skriver kommer tankene til min gamle lagkamerat Morten Fevang, som også ble en Drillos, der vi begge spilte i spann under en annen flink fotballmann, Bjørn Odmar Andersen, i Runar, sesongen var 1994. Det at den da 19 årige Kodal gutten, 15 år etter skal debutere for Norge og hvor jeg selv har rukket å bli kretsmester for Old Boys, fem år før, er spesielt. Overraskende, men kanskje ikke den beste kalkulasjon, der Morten slet med Arjen Robben og Robin Van Persie. Respektabelt allikevel, 0-2 er og blir ingen krise, der fotballens veier ser ut til å være uendelige. 

Roman Sozulya - Ukraina

I disse dager, der krigen raser mellom Russland og Ukraina, har Drillo ledet landslaget mot de begge. Kampen mot Ukraina fant sted på Ullevål 2. juni 2010. Norge taper 1-0 etter scoring fra Roman Sozulya. Han er fortsatt aktiv og spiller i spansk fotball for Fuenlabrada. Den nå 32 årige Sozulya har igjen blitt aktuell, der han har havnet i nyhetene og mått forsvare seg mot rykter om nazifisering. Sozulya har spilt for Dynamo Kyiv, Dnipro Dnipropetrovsk, Real Betis, Albacete og Rayo Vallecano. Scoret flittig på sin reise i fotball, som fortsatt foregår. 33 landskamper, kampen mot Norge var hans debut for Ukraina. Han setter inn seiersmålet foran 10 000 tilskuere på Ullevaal. 

Ser vi videre på det Ukrainske laget fra den gang, finner vi keeperen Andriy Dykan, født i Kharkiv. Idag er han 44 år gammel, han er også debutant i denne kampen i en alder av 32. Spiller totalt 8 landskamper, og er i denne kampen representant for Spartak Moskva. Dykan tilbringer sin tid for det meste i russiske klubber frem til 2016, der han avslutter i Krasnodar. Det er også et faktum at Vadim Demidov, fra Sandefjord, spilte i den samme kampen, gutten med russiske foreldre, er en av to fra min hjemby med landskamper for Norge, i den andre runden til Drillo. Espen Bugge Pettersen for sin landslagsdebut av Drillo, og historien blir spesiell, der han blir den første norske på a-landslaget for en klubb fra byen Sandefjord, siden Thorbjørn Svenssen spilte sin siste a-landskamp i 1962. 

Det er en selvfølge at vi ser litt videre på folk som har jobbet med Drillo som assistenter og hjelpemenn. Stig Mathisen er en som må nevnes, så også Lars Tjernås. Det er liksom to ytterpunkter av assistenter, der Kjelsås legenden Mathisen, ofte blir sett på som den ekstreme utgaven av Drillo. Langballer var et varemerke, og der Flo pasninger, med ørn og i seilfly, var det vi fikk. Lars Tjernås minnet meg mer om ballbesittelse og oppbygging av angrep med flere trekk, men allikevel valgt som assistent av Drillo. En som også skygget Drillo var Otto Ulseth. Da Irak eventyret skulle settes i virke, var det Ulseth som var med på turen. Otto Ulseth er en spesiell skikkelse i norsk fotball, en som hadde mange hatter, der han sjonglerte mang en gjerning som skribent, journalist, forfatter og pressekontakt for både forbund og nasjonale aviser. Godt fotball faglig skolert, og med greie bevis på at han kan sitt fag. Gode resultater med Ranheim og Stjørdals Blink, er gode bevis. Det å følge Drillo til Irak var spesielt, der tidligere assistent rolle og hovedrolle som trener for Tromsø, var en god bagasje i kofferten.

Maurice Setters og Jack Charlton

Fra Irak til USA, der vi ser litt på Norge og deres motstander Irland, i VM 94. Det hele foregår på Giants Stadium i New Jersey. 72 404 er det offisielle tilskuertallet. Norge møter et lag med mange stjerner. Roy Keane, John Aldridge, Ray Houghton og Paul McGrath er alle inne i  lagoppstillingen. Keeperen Packie Bonner, var i ung alder på prøvespill i Leicester, David Kelly gjør også sin opptreden, der hans fortid i Leicester er fakta! De eldste i dette laget har vært aktive så langt tilbake som på 70 tallet. Trener og ansvarlig fra benken for Irland er Maurice Setters. Setters er vel en vi må grave litt ekstra etter, for å finne han frem fra glemselen. Han er en ekte "Busby Babe" med 159 kamper i ligaen for Manchester United fra 1960 til 1965. Senere i spill for Stoke, Coventry og Charlton. Han ble kjøpt til Manchester United for £30.000 fra West Bromwich, og der vi ikke visste så mye om denne irske treneren, blir vi interessert. Han fulgte Jack Charlton og var hans assistent i Sheffield Wednesday og da senere for Irland. En god venn av Charlton familien og forlover til Sir Bobby Charlton. Setters fikk aldri noen landskamper for England, men var en del av bruttotroppen til VM i 58. Der Drillo hajket, ble Setters hjemme og Zagallo vant det hele med Brasil. Setters var alene på benken i kampen mot Norge, Jack Charlton sonet sin karantene og var henvist til tribunen. Setters fikk det gitte resultat, der Norge ble sist i gruppen, Irland nr to og videre. Alle lag i gruppa endte på 4 poeng, der Charlton og Setters begge har forlatt denne verden, ledet de sitt lag til avansement i "Group of Death". 

Kommer til å tenke på at Drillo hele tiden har vært meg veldig nær, og hvor en felles bekjent, den eneste målscorer for Sandefjord i en cup finale, gjorde han mang en tjeneste. Mannen på over 90, er til daglig å se i mitt nabolag og bor fortsatt i sitt hus her ute noen husvegger unna. Der Drillo i 94 og 98 sitter på sin benk, og tenker på sitt, har han alltid ved sin side, Erik Kristiansen. Trofast, og en som materialer plukket frem, der han også for Drillo åpnet sitt hjem. Huset som er rødt og godt gjemt, ligger for seg selv på en vei der ingen skulle tru at en fotballtrener kunne bu. Det går sagn om at Drillo var her, både før og etter VM i 94. Det var her han skal ha søkt tilflukt når han ikke ville vise seg frem og når trykket ble for stort. Om det er tull eller sant, vites ei, men myten om at Drillo har vært her, lever godt og når jeg vandrer forbi, tenker jeg at her var han. 

Erik Kristiansen (foran) og Drillo i Marseille

Erik Kristiansen spilte ikke på laget, ei heller var han med i runde to, men som evighetens mann, forankret han Sandefjord på landslaget i denne helt spesielle epoken. Her ble Drillo til Drillo som landslagstrener, noe det ble is av og det hadde Erik nok av, da i poser og på spray. De var begge i USA og på samme benk i Marseille, det var ikke jeg, spesielt og historisk. 

Som ekte Leicester fan, med kanskje det beste eksempelet på et lag, som i god "Drillo" stil, hentet hjem med et mirakel av et ligatrofe, der det meste gikk på skinner med stor gjennombruddshissighet, lite eller ingen ballbesittelse, en til to trekk før ballen lå i nota, og med spillere som ikke kostet stort og heller aldri før hadde vært fantastiske, var det et par elementer som gjorde at de fikk dette til. Robert Huth og Mark Schwarzer, sammen med Danny Simpson og Danny Drinkwater hadde levd et liv i spesielle prestasjonsmiljøer hos Chelsea og Manchester United, og med litt tryllestøv, var det blitt gull i Premier League.

Vi fortsetter litt med Leicester og Drillo der han tar Wimbledon med på besøk til Filbert Street. Datoen er 20.11.99, Leicester vinner 2-0 og begge målene blir scoret av Tony Cottee. Returen på Selhurst Park vinner Wimbledon 2-1, noe som faktisk også er Drillo sin siste seier som Wimbledon manager. Der det blir den første og siste sesong for Drillo som trener i engelsk fotball, er det også farvel til Premier League for Martin O'Neill for denne gang. MON forlater Leicester og tar over Celtic. En "fun fact" fra 2-1 seieren, er at Carl Cort scorer vinner målet mot Leicester. Han spiller senere for Leicester, 14 kamper og ingen mål.

I den siste landskamp for Drillo mot Sveits, finner vi også Leicester relasjoner, der kapteinen Gokhan Inler spiller for "oss" i vinner året 2015/16, samt en Gelson Fernandes som blir byttet inn og var en som også hadde sin Leicester erfaring, fra et låneopphold noen år før denne landskampen. Det sies at Ben Thatcher er en spiller Drillo hadde stor sans for og var hans favoritt i Wimbledon. Han blir solgt til Tottenham og herfra videre til Leicester. Spiller en sesong, der Leicester har returnert til øverste nivå. Thatcher som var nær landskamper for England, finner noen aner i familen som gjør at det heller blir spill for Wales. 

Johan Lædre Bjørdal

Vi leter videre etter noen flere morsomme fakta. For eksempel, hvem som blir den siste Drillos.  Leter i arkivet, der vi finner Johan Lædre Bjørdal. Han er den siste spiller som blir gitt en landslagsdebut av Drillo. Kampen mot Sveits blir hans andre og en tredje opptreden litt senere på høsten mot Bulgaria blir hans siste. Bjørdal har allikevel hatt en lang og meget respektabel karriere, der han representerte Viking, Rosenborg, Bøde Glimt, Vålerenga, AGF og Sulte Waregem. Støvlene ble lagt på hylla i 2020. Tre seriemesterskap med RBK er også en del av det hele. 

Vi tenker litt igjen der Per Pettersen dukker opp i hukommelsen, Ola Dybwad Olsen også. Oslo gutter med fotball som hovedfag. De var toneangivende for vært sitt lag i hovedstaden, Per for Frigg, Ola for Lyn. De er institusjoner som selvfølgelig også hadde med Drillo å gjøre. Ola på landslaget og Per på både landslag og klubblag, der de i spann også trente Frigg. Det var sesongen 1974, alle de fire store fra Oslo var i toppen samtidig. Frigg var den første klubben Drillo hadde en trenerjobb, det ble "struggles" gjennom årene 1972 og 1973. Lyn ble Egil Olsen sin siste jobb i trenervirket, der han i 2014 avsluttet det hele i klubben til "Ola". Det ble to runder med landslaget som trener, det var også det for klubben Lyn og Frigg.

Der jeg har streifet innom litt om alt, så kan jeg jo også bla opp de "Drillos" jeg selv har spilt med og også har bygget gode vannskap med. En jeg vil nevne da er Trond Fuhre, som i mange år ledet Supporterunionen på en fortreffelig måte. Selv en lovende spiller, der han fikk aldersbestemte landskamper for Norge, og tidlig vervet til Lyn, der han ble trent av Drillo. 

Trond Fuhre og Ray Clemence

Gunnar Halle, Frode Grodås og Stig Inge Bjørnebye gikk jeg på samme kurs som, UEFA B var det vel det het.  Har spilt mot Erik Thorstvedt og Ronny Johnsen, og på samme klubblag som Morten Fevang.  

Vi liker tanken på at Drillo ble født på Merseyside? konstaterer at "han Roger" er blitt 80 år, Baharmast og 79 andre er nevnt, dette er fotball i spesial perspektiv. Til slutt er det på sin plass med en stor gratulasjon til jubilanten, der jeg teller opp de nevnte navn, det er blitt 80!

1. Esfandiar Baharmast, 2. Tore Andre Flo, 3. Junior Baiano, 4. Rune Bratseth, 5. Erik Thorstvedt, 6. Jostein Flo, 7. Dave "Harry" Bassett, 8. Sverre Berglie, 9. Wilhelm Kment, 10. Nils Arne Eggen, 11. Per "Lille Petter'n" Skjerwen Olsen, 12. Andy Rankin, 13. Mini, 14. Pelè, 15. Mario Zagallo, 16. George Curtis, 17. Charles Reed, 18. Kjetil Rekdal 19. Tafarel, 20. Egil Hegerberg, 21. Danny McLennan, 22. Nils Johan Semb, 23. Åge Hareide, 24. Bjørn Helge Riise, 25. John Arne Riise, 26. Trond Erik Bertelsen, 27. Christian Grindheim, 28. Brede Hangeland, 29. Rune Jarstein, 30. Per Mathias Høgmo, 31. Walter Smith, 32. Finn Seemann, 33. Bjørn Odmar Andersen, 34. Morten Fevang, 35. Arjen Robben, 36. Robin van Persie, 37. Erik Kristiansen, 38. Stig Mathisen, 39. Fabian Schär 40. Siphiwe Tshabalala, 41. Morten Gamst-Pedersen, 42. Erik Huseklepp, 43. Gokhan Inler, 44. Gelson Fernandes, 45. Danny Drinkwater, 46. Robert Huth, 47. Danny Simpson, 48. Ola Dybwad Olsen, 49. Martin O'Neill, 50. Tony Cottee, 51. Carl Cort, 52. Sammy McIlroy, 53. Johan Lædre Bjørdal, 54. Erik Mykland, 55. Ole Gunnar Solskjær, 56. Øyvind Leonhardsen, 57. Ole Gunnar Solskjær, 58. Ben Thatcher, 59. Jan Åge Fjørtoft, 60. Gjøran Sørloth, 61. Trond Fuhre, 62. Espen Bårdsen, 63. Jan Halvor Halvorsen, 64. Roman Sozulya, 65. Vadim Demidov, 66. Thorbjørn Svenssen, 67. Espen Bugge Pettersen, 68. Andryi Dukan, 69. Per Pettersen, 70. Lars Tjernås. 71. Roy Keane, 72. John Aldridge, 73. Paul McGrath, 74. Packie Bonner, 75. David Kelly, 76. Maurice Setters, 77. Jack Charlton, 78. Sir Bobby Charlton, 79, Otto Ulseth, 80, Egil "Drillo" Olsen.