Fotball som organisert spill i Sandefjord har sitt opphav i Nybyen, der Lundenveien for meg blir et bilde, en bro og et opphav i denne skildringen. Bildet i seg selv har ikke spesielle assosiasjoner til fotball, men når du leser denne historien, vil du, som meg, se det hele i perspektiv foran deg.
For meg er dette selve "gralen" og "veien" til fotballen i denne byen. Lundenveien fra Nybyen og opp til den ender ut i Skiringssalsveien ser du i fotografiet. Til venstre i enden har du Tempo-krysset. Krysser du over og går rett frem, går du rett inn på "Sportsplassen". Dette er den første fotballareneaen i Sandefjord. Beliggende i Lunden, og etterhvert, blant folk fikk den det kledelige og fortjenete navn, "Grisebingen".
Plassen ble senere og oftere beskrevet som Tempobanen, der fotballklubben med sammen navn spilte sine kamper. Det er og blir et historisk sted for fotball og det's opphav i denne byen. Det finnes ikke noe igjen som minner om akkurat det. Det kan vel greit konstateres at fotball det finnes ikke her lenger.
Vi skal helt tilbake til starten, helt til de første skildringer om fotball i Sandefjord. Det var ikke i Nybyen og enden av Lundenveien det hele foregikk i sine helt spede opprinnelse, men allikevel er området sentralt i de første historier om spillet i denne byen. Briten Ted Kinnear, og svensken Birger Möller, begge trenere for Sandefjord Ballklubb, var også tidlige bidragsytere, men på langt nær de aller første.
På noen jorder, et steinkast unna Nybyen og Lundeveien, finner vi de første spor av organisert fotball i Sandefjord. Året er 1905. "Viking" er laget det skrives om. Det rapporteres om en kamp mot et lag fra Porsgrunn. Målene er av tre, og en hyssing er tverrligger. Det er nok langt fra det vi kjenner som fotball idag, men hvor uttrykket "dagens høyeste" blir beskrevet som en viktig hendelse. Det at det blir tap for gjestene, blir også gitt litt tekst.
 |
| Skiringssalveien 9 - Sandefjord |
Lundenveien var der lenge før fotballen kom til, og vi ser litt tilbake. Veien fikk sitt navn etter gården Nedre Lunden. I 1802 kom bygget opp på et jordstykke under Bugården. Den lå der hvor Rosenvolds gate 30A, Solvangsenteret ligger i dag.
Historisk sett er Lundenveien en flott rett allé med gamle trær. Lundenveien begynner ved Ruklaparken, der Bugårdsgaten i sin tid gikk. Bugårdsgaten var en av gamle Sandefjords første og viktigste gater. Fra der Bugårdsgaten krysset Ruklabekken, gikk Lundenveien i rette linje nordover til Nedre Lunden gård.
Sandefjord Turn og Idrettsforening, STIF, er og blir en viktig pioner i forhold til å organisere og tilrettelegge for fotballspill i forente former. Foreningen som ble etablert i 1900, tar tidlig opp fotball som en del av aktivitetstilbudet. STIF sin fotballvirksomhet er en form for en invit, der andre bydelslag går inn, og hvor sammenslåinger og grupper skaper lag og aktivitet under deres fane.
12. mai 1907 blir Vestfold Fotballkrets stiftet. Den blir viktig for utviklingen og etableringen av lag i organiserte former. Fra starten av bestod Vestfold Fotballkrets av fotballag fra Drammen til Skien. 12. mai 1907 ble imidlertid Vestfold Fotballkrets skilt ut som egen krets og bestod av lag fra Tønsberg og nordover, mens Sandefjord og sørover ble samlet i Grenland Fotballkrets. Det er i den tidlige fase diverse turneringer og kamper i egen krets der man delte det hele opp i a-lag og b-lag. Det ble også spilt kretskamper mot andre kretser. Seriespill som vi kjenner det i dag, ble først innført i slutten av 1930 årene. Det er også i denne perioden, flere av byens klubber, vi kjenner i dag, blir grunnlagt og etablert.
Vi ruller noen år fremover, til 1909. Det skrives om klubbene Rollo og Komet. De spiller kampene sine i Kirkeparken. Rollo går etterhvet inn i Komet. 1912 blir et viktig år. I STIF's 25-års beretning heter det: «Våren 1912 gikk idrettsforeningen «Rollo» inn i STIF, og straks begynte man for alvor å realisere tannlege Egil Endresens plan om en idrettsplass. Av beretningen fremgår det imidlertid at det var interessen for friidrett som ga støtet til planen. Men selv om byens første sentrale idrettsplass sikkert ikke ble planlagt og opparbeidet med tanke på fotballspill, så var det nok bare et tidsspørsmål når Lunden skulle bli fotballens sentrum i Sandefjord.
 |
| "Grisebingen" - 2026 |
Temmelig nøyaktig ett år etter at STIF hadde kjøpt eiendommen ved Lunden og gått i gang med å anlegge idrettsplass, fant det sted et forhandlingsmøte i Sandefjord. Styret i STIF møtte styret i noe som omtales som Sandefjords Fotballklubb. Sandefjord Fotballklubb er lite beskrevet. Det sies at det var fotballklubben som hadde tatt initiativet, og hensikten var å bli enige om en sammenslutning. Man ble enige, og den offisielle sammenslutningen fant sted i oktober 1913. Den resulterte i at STIF opprettet sin egen avdeling for fotball. Dermed var det klart for organisert fotball på Lunden. Banen, som på grunn av sin beskaffenhet, var og ble «Grisebingen» på folkemunne. Øyenvitner og aktive fra den tid vet å fortelle at den svarte til sitt rykte.
Sportsplassen Lunden ble overtatt av kommunen i 1917. Da fotballspillerne i STIF tok initiativet til en egen fotballklubb i byen, var de med andre ord sikret en hjemmebane å spille på.
Samlingen i den nye fotballklubben betød også at det var duket for en ledig plass i kretsseriens klasse B. Den plassen fikk for øvrig «Frem» overta etter STIF, som kort tid senere nedla sin fotballavdeling. Den 27. februar 1917 ble den nye fotballklubben stiftet på Hotel Kong Carl i Sandefjord. Den første kretskamp ble spilt i "Grisebingen". Motstander var Agnæs fra Stavern. Det var vel 200 tilskuere tilstede. Sluttresultatet ble 3–3. Resten av sesongen var variabel, og det ble ikke opprykk.
I Nybyen hadde den helt lokale gutteklubben «Pil» utviklet seg. Den var stiftet i 1917, muligens inspirert av «Frem». «Pil» ble til løkkeklubben «Freidig», som etter hvert anskaffet seg egne, stripete drakter.
 |
| "Grisebingen" - Lunden |
I 1918 får "Ballklubben" beskjed fra fotballkretsen at de måtte bytte navn fordi en annen klubb het Sportsklubben Frem fra før. På styremøte 18. mai ble det vedtatt å gi klubben navnet Sandefjord Ballklub. Sportslig sett gikk det bra. "Ballklubben" vant sin B-avdeling og spilte kvalifisering om opprykk til A-serien mot det dårligste A-laget Agnæs. Det ble tap. Styret søkte imidlertid kretsen om lov til å rykke opp i A-klassen og dette ble innvilget.
1919 fornyet SB plassen i A-serien med godt spill. Dette var året da Ballklubben for første gang var med i norgesmesterskapet. I første runde møtte SB Kjapp fra Rjukan. Etter første omgang ledet Ballklubben 4–0 og hadde medvind i dobbelt forstand. I andre omgang hadde Kjapp medvind og sluttresultatet ble 4–5 til Kjapp. Dette året spilte også klubben en oppvisninskamp mot det svenske laget GAIS, og Ballklubben måtte se seg slått 8–1. Engelske Ted Kinnear trente klubben det året. I 1920 beholdt Ballklubben så vidt plassen i A-serien. SB måtte spille kvalifisering mot Tønsberg Turn, men vant kampen. Ballklubben kom til første runde i cupen der det ble 4–2 tap for Mercantile i Oslo.
Det fortsetter å gro godt på fotballfronten i Nybyen. I 1920-årene stilte "Freidig" så vel A-lag som B-lag. Ansporet av seier i en stor pokalturnering i Sandefjord, søkte man opptagelse i fotballkrets og forbund. 1921 spilte SB's juniorlag sin første kamp. Laget slo B-laget til Freidig (senere Tempo) med 1–0. A-laget gjorde en heller dårlig sesong og måtte ut i kvalikspill for å klare seg. Kampen mot Holmestrand ble spilt i Horten og resultatet ble 3–2 til Ballklubben. Treneren for Ballklubben, svensken Birger Möller, uttalte at Sandefjord var den vakreste by han hadde sett i Norge, men betegnet fotballen i byen som den sletteste. Samme år, på ekstraordinær generalforsamling, ble det vedtatt å gå til innkjøp av tomt til ny bane. Tomta på 14 000 kvadratmeter ble kjøpt i samarbeid med skøyteklubben og fagforeningenes idrætsforening. Kjøpesum, 15 000 kroner.
1922 ble ingen stor sesong for A-laget til Ballklubben. De lå likt med Halsen på bunnen av tabellen. Lagene spilte omkamp om nedrykk, SB vant. Slik ble det A-serie spill også sesongen etter. Arbeidet med det nye stadionet gikk videre. Sandefjord Turn og Idrettsforening tok over andelen til Fagforeningenes Idrætsforening. Det ble opprettet et eget aksjeselskap, A/S Stadion. Planen var at de tre stadion-klubbenes økonomiske byrde ikke skulle bli for tung.
I dette år kommer også laget fra Nybyen med i serien, men under nytt navn. Liksom Frem noen år i forveien ikke kunne godkjennes, kunne heller ikke Freidig godkjennes. Det nye navnet ble Liga, inspirert av et likelydende stempel på fotballen som nylig var innkjøpt. Liga dokumenterte sin berettigelse ved å gå til topps i kretsseriens klasse C i 1923, med seier over Fram Larvik i finalen. C-klassen var kretsens laveste divisjon den gang. På Lunden, i "Grisebingen" hvor Liga og Ballklubben spiller sine hjemmekamper, begynte man snart å snakke om sammenslutning. Det ble gjort et forsøk i 1924, men det ble fullstendig nedstemt i Liga. Voteringsresultatet 38-1 mot sammenslutning forteller om stemningen.
På siden av den organiserte fotballen er det god aktivitet på løkkene. De organiserte og løkkelagene lever et liv side om side. De er fortrtinnsvis yngre spillere som holder seg i løkkelagene. I 1928 skrives det om laget Bugårdskameratene som har aktivitet i omgivelsene der vi idag finner Storstadion.
Den 14. juni 1925 ble Sandefjord Stadion åpnet. Dette var Vestfolds første gressbane. På grunn av dårlig vær på åpningsdagen var publikumsoppslutningen heller laber. Mercantile og Agnes var invitert av Ballklubben til en åpningsturnering. I 1925 flytter Ballklubben offisielt over til Stadion. I 1927 blir det en sammenslåing av Liga og Ballklubben. Dermed hadde Nybyen gitt sitt bidrag til utviklingen. Sandefjord Ballklubb var igjen byens eneste store fotballklubb.
 |
| Tempo-krysset, Sandefjord |
De yngste medlemmene i Liga blir igjen på løkka i Nybyen. Og løkkeklubbene «Nybyen-Kameratene», «Ørn» og «Odd» blir forløperne, da Freidig oppstår igjen for annen gang. Vi er nå i året 1932. Nok en gang lå det store planer bak, men nok en gang måtte Freidig skifte navn. Resultatet denne gangen ble ikke Liga, men Tempo. Tempo oppstår i en tid da den ene klubben etter den andre skjøt opp i distriktet rundt selve byen. Sandar Idrettslag og Store Bergan Idrettslag blir stiftet med under halvannen måneds mellomrom, høsten 1931. Sportsklubben Tempo ble stiftet i Sandefjord under navnet «Freidig» 24. mars 1932. Medlemstallet var ca. 50. Tempo oppstarten i
Nybyen, hvor fotballsporten har blitt dyrket med glød og interesse i mange år før dette laget blir en forening er allikevel spesielt og historisk. Haukerød Idrettslag ble stiftet temmelig nøyaktig ett år etter Tempo. Riktignok ble Press stiftet ute på Furustad allerede i 1918. Det ble etter et par års omflakkende tilværelse, på jakt etter baner, at klubben gikk inn og ble ikke vekket til live igjen før i 1934.
Det ble dannet mange "gutteklubber" i omkring disse områder i årenes løp. De hadde innbitte kamper mot hverandre. Etter hvert ble behovet stadig større for å danne en ordentlig fotballklubb, etter mønster av Sandefjord Ballklubb. Det var, etter de opplysninger som foreligger, «Odd» Nybyen og «Nybyen-kameratene» som tok initiativ til Sportsklubben Tempo (Freidig). Det ble raskt klart at fotballen var klubbens eneste gren. Dette førte til at de etter kort tid søkte om opptak i Vestfold Fotballkrets. Og de ble tatt opp, men som medlem av krets og forbund kunne ikke klubben opprettholde Freidig-navnet. Derfor skiftet de navn til Tempo. Det var ikke lenge før laget begynte å gjøre seg gjeldene på fotballbanene rundt om i Vestfold. Allerede i 1936 tok Tempo kretsmesterskapet i B-klassen og fikk dermed spille kvalifiseringskamp mot den dårligste A-klubben, som det året var Holmestrand. Denne kvalifiseringskampen, som er blant av de mest minneverdige i Tempo's historie, ble spilt på Sandefjord Stadion. Etter ekstraomganger og mye dramatikk kunne Nybyen-guttene gå av banen som seierherrer med resultatet 4–3.
.jpg) |
| Sportsklubben Tempo, kretsmestere i B-klassen i 1936. Bak fra venstre: Thorleif Reppesgård, Kåre Pedersen, Erik Stangeby, Frredrik Samuelsen, Gullik Gulliksen og Frank Samuelsen. Foran fra venstre: Harald Pedersen, Johannes Reppesgård, Rolf Juel Johannessen, Ivar Juel Johannessen og Jørgen Gulbrandsen. |
Navnene på de elleve spillerne til Tempo, som i 1936 ble kretsmestere i B-klassen, gir enormt inntrykk og unike assosiasjoner. Det er og blir familie til spillere fra nyere generasjoner som har preget lokal fotballen i Sandefjord gjennom årtier. Johannessen, med to s'er og to n'er, er nesten som et landemerke. Det etternavnet har preget oppstillinger til flere lag i indre og ytre bykrets.
Fra et avisutklipp i Sandefjords Blad i 1937, kan vi lese om stor aktivitet. Det finnes sju klubber i regionen Sandar og Sandefjord. Sandar og Store Bergan er godt beskrevet i dette avis utklippet. Haukerød, Tempo, Sandefjord Ballklubb, Press Furustad og Seier Hasle er de andre klubbene som er nevnt, og deltar i seriesystemet.
De sju lagene i byen og omegn, hadde i liten grad en junioravdeling. Ser vi tilbake til 1930 årene, er interessen økende og mange vil spille fotball. Disse årene var viktig for utviklingen av norsk fotball.
Norge har fått frem en del meget gode spillere på nasjonalt nivå. Nabobyen Larvik har spillere på landslagsnivå, men foreløpig, ingen fra Sandefjord. Det norske landslaget er med i VM sluttspillet i 1934. Norge deltar to år senere i OL i Berlin, og "vinner" bronse.
"Bronselaget", fra 1936, står fortsatt for den største bragden i norsk fotballhistorie for herrer.
Dette inspirerer, der det vokser og gror i den lokale fotballen i Sandefjord. Det er mange som får stor inspirasjon og også en ung Thorbjørn Svenssen. Det skrives i bøker om hans liv, at han under OL i Berlin 1936, blir fanget av en helt spesiell hendelse. Den legendariske radio kommentatoren Per Chr. Andersen refererer fra kampen mellom Norge og vertslandet Tyskland. I mangel av egen radio, stod en en ung Thorbjørn Svenssen utenfor naboens hus og hørte overføringen gjennom et åpent vindu i 2. etasje. Da huseieren ble oppmerksom på unggutten, ble han invitert inn til en stor opplevelse, idet “Bronselaget” vant 2–0 med en svært skuffet Adolf Hitler på tribunen. Videre skrives det om leken med fotball i bydelen Hegna. Her spilte Thorbjørn Svenssen for løkkelaget Kvikk. Inn i krigsårene, 1940-1945, ble det spill for det illegale fotballlaget Mahuni. Man snek seg til kamper i egen by og mot mostandere fra Larvik, Tønsberg og Horten. Enkelt og mange ganger forklart, ble all organisert idrett liggende nede gjennom årene som 2. verdenskrig varte. Da ble alt idrett liggende nede på grunn av den bastante
«Idrettsfronten».
.webp) |
| Mahuni - Tobakk |
Illegal fotball blir spilt i de fleste distrikter i nasjonen, og også i Sandefjord. Uten tidligere klubbhensyn fortelles det om det legendariske «Mahuni»-laget. En opphøring av idrettsorganisasjonene og boikott av idrettsarrangementer i regi av okkupasjonsmakten, førte selvsagt ikke til full stopp av fysisk aktivitet og konkurranser. Det var på ingen måte slutt på idretten. Et høyt antall illegale arrangementer innen de ulike idrettsgrener ble gjennomført i store deler av Vestfold, som i ellers av landet. Illegale fotballkamper og hopprenn var ikke uvanlig. I Sandefjord blir ”Mahuni” det store illegale fotballaget. Laget spiller i lokale treff, men de største kampene ble spilt mot lag fra Tønsberg og Larvik. Så hvor oppstår navnet Mahuni fra? Det var et kjent fenomen under krigen. Mahuni var en østeuropeisk tobakkserstatning, som både smakte og luktet vondt. Men det var ikke noe bedre å få kjøpt på rasjoneringskortene. Man moret seg (illegalt) med å si dette var en forkortning for: Maleren Adolf Hitler Unte Ingen - Tobakk. Leses navnet fra høyre får man (om enn litt haltende): I Norge Under Håkon Alle Mann – Tobakk. Det er smått med informasjon om kampene til Mahuni, men så absolutt en attraksjon i byens fotball historie.
.jpg) |
| Grønli - Sandefjord |
Løkkene og løkkelagene har fortsatt og gjennom disse årene aktivitet, og "slettene" gror så absolutt ikke igjen. Da krigen er slutt er det fortsatt liv i det uorganiserte og yngre gutter skaper lag og aktivitet med lærkula. Det er disse unike initiativene at fotballen igjen finner sin beste rekrutteringsarena. Det blir en bærebjelke og et yndet sted for byens organiserte klubber til å finne sine nye rekrutter og det vi idag beskriver som "talent arbeid". Løkkefotballen har mange fin berettelser fra ulike bydeler i Sandefjord og Sandar. I en historie fortelles det om et jorde syd for Skaustubakken, hvor det skal ha vært stor aktivitet. Her finner vi idag Gokstad skole. Det er her løkkelaget Kvikk Hegna har sitt "hovedkvarter". Her er det igjen bemerket at "klubben" fostret byens fotballspiller nr. 1, Thorbjørn Svenssen. Det fortelles videre i berettelsen at ikke langt unna ruller kula på liene og flatlandet mot havna og kilen: Oddefjell, Grønli og Breili er bydeler hvor fotballen har et unikt og godt fotfeste. Under krigs- og etterkrigsårene var det et yrende liv på lekeplassen Grønli, som strakk seg fra Kamfjordgata og helt ned til sjøen. Mange barn møttes der hverdag som helligdag, sommer som vinter. Løkkelaget Øl Grønli får god omtale og beskrives som et fryktet og respektert lag i alle deler av byen. Rapp og Storm er andre lag i nærliggende nobolag som er motstandere i tøffe oppgjør i arrangerte og avtalte kamper. Det blir også sagt at det ikke var lurt å gå alene gjennom Grønli, dersom man egentlig hørte til i en annen bydel. Det bekreftes, med fine positive utropstegn, at fotballkampene allikevel foregikk i fredelige og verdige former. Det skrives pent om Rapp Kamfjord, som holdt til på sin egen løkke, «Rappen», oppe i åsen ved Anilla veien. Det fortelles også om laget Storm fra Bjerggata. Kvikkly, som hørte til i øvre del av Museumsgata, er også et lag som får god omtale i disse historier.
 |
| Tempo |
Der løkkelagene fortsetter sin uorganiserte tilværelse etter krigens slutt, skjer det nye og større ting rundt og omkring de organiserte klubbene. Tempo gjenopptar sin virksomhet, og ivrige klubbpatrioter arbeidet hardt for å stabilisere klubben for om mulig å legge grunnlaget for videre vekst og fremgang. En fortsettelse av det arbeidet krigen avbrøt. Lunden Idrettsplass tilfredsstiller ikke lenger kravene, og det var i det hele, et uvisst sted å være. I etterkrigsårene så klubbledelsen det som sin største og viktigste sak å skaffe klubben ny bane, men arbeidet fører ikke frem. Dette er en av grunnene til at man ser nye og andre veier. Tanken om en sammenslutning av Tempo, Haukerød Idrettslag og Fevang Idrettslag ble bragt på bane og fikk etter hvert fastere grobunn. Selv om det i alle foreninger fantes sterke motstandere mot en sammenslutning og dermed oppløsning av de bestående klubber, blir det allikevel et faktum. Den 7. januar 1949 ble sammenslutningen gjennomført. Resultatet ble Idrettslaget «Runar». Og dermed var det satt en sluttstrek for Sportsklubben «Tempo»s kortvarige historie. Allerede i 1934 – bare to år etter at Sportsklubben Tempo var stiftet – så syklubben Tempo dagens lys, De damer som hadde tilknytning til den nystartede fotballklubben, skjønte altså tidlig at de på sin måte kunne ha utbytte av å komme sammen, og enda mer at de kunne være til hjelp og nytte for laget. I årenes løp har da også syklubben ydet fin og beredvillig støtte gjennom sin virksomhet.
 |
| Runar |
I 1949 ble Sportsklubben Tempo oppløst. Men syklubben fulgte ikke dette eksempel – den ønsket fortsatt å holde sammen. Og frem til 1995, eksisterte den i beste velgående, selv om medlemstallet etter hvert var betydelig redusert.
Der fotballklubben Tempo forsvant, og fikk sitt nye liv i Runar, ble kamper og trening lagt til Haukerød. Idrettsplassen i Lunden, "Tempo-banen" fortsatte allikevel å eksistere i noen år fremover. Et nytt kjært og kjent fenomen i Sandefjord's fotball historie oppstår i og rundt arenaen som har et noget frynsete og utslitt rykte.
Løkkecupen ble etablert tidlig på 1950 tallet. Sandefjord Ballklubb tar initiativ. De ønsker å samle alle de ulike bydelslagene blant yngre gutter, til en årlig fotball turnering. I de første årene blir disse kampene arrangert på Tempo-banen. Vi blir kjent med de ulike bydelslagene. Varg Huvik, Inter Sande og Fart Lasken er tre etableringer. Øl Grønli deltar med lag. Deres bitre rivaler, Karve Presthagen, er også nevnt. Det er viktig med lokal rivalisering og det kan leses om artige betraktninger om akkurat disse to lagene. Gutta fra Presthagen ønsket å skape et alternativ og utfordre Øl Grønli. Som en motvekt til Øl, med nærhet til byens bryggeri, Grans, ble navnet Kærve Presthagen valgt. Karve var jo krigstidens navn på hjemmebrent. Det fortelles om at flere avholdsfolk spilte på lagene, der navnet ikke skjemmer noen.
 |
| Løkkecupen - Sandefjord - 1971 |
I et utklipp fra 1971, skriver Sandefjords Blad at denne arenaen er iferd med å forsvinne. Leser man innlegget er det en hyllest til turneringen som fra dette år fortsatte å eksistere også i noen år fremover. Bydelene ble senere erstattet av lag som hadde tilhørighet hos de etablerte fotballklubbene. Det gjorde at behovet og fokuset forsvant fra løkkelagene som tidligere hadde fostret de fleste spillerne på byens senior lag. NFF har helt klart vært med på påvirke dette, der de med en klar målsetting for fotball som spill og dens eksistens, så viktigheten å få dette etablert lag helt ned i 6 års alder. I 1971 var det allerede etablert lag i byens fotballklubber, under betegnelser, som mygg, knøtt og lilleputt.
 |
| "Tempo" - 2026 |
Det er stadig mer fokus på en behovsorientert organisering av barn og ungdomsfotball, noe som har gått mer og mer i retning av klubb etablerte lag, nedover i alderstrinnene. Løkkecupen hadde sitt siste liv med turneringer frem til på slutten av 70 tallet. Etter ca. 25 års varighet var det slutt. I artikkelen fra 1971 skrives det om synkende popularitet for Løkkecupen.
Ungdomsklubber, musikkkorps og andre idretter for skylden for et synkende antall lag som meldes på. Det at 42 lag deltok, på det høyeste, er enormt. Det gir et godt blikk på hvor populært fotball var i byen, spesielt på 1950 tallet.
I artikkelen reflekteres det også over spillets utvikling. Der vi i dag kjenner oss igjen i debatten om kunstgress kontra naturgress, går det her i snakk om grus i forhold til gress.
Det er også artig å lese om lag som trekkes frem. Kvikk Virik får god omtale, der de hadde 10 triumfer i turneringen, og opprettholdt tradisjonen med å stille lag over et stort antall år. Moratan, Lyn-Råstad, Sprint-Moveien, Inter-Sande, Falk-Ringdal og Palermo-Framnes er "navn" som vi finner på deltager listen i gjentagende form. Engelsk inspirasjon er også å se. Port Vale, Framnes og Bolton, Breili er etableringer som deltar, året er 1957. Breili er dette året også representert med flere lag, der de også har sitt eget Real. Speed-Breidablikk, B-Gjengen er andre gjengangere. Det var jo et hav av lagnavn som kan letes fram. Lag som "Gunsmoke", "Arsenal" og "Frigg-Nybyen" hadde gode spillere. "Fart" er også gjentagende med flere lag.
I
1956 var det slutt for Tempobanen i Lunden. "Idrettsplassen" grunnlagt i 1912, forsvinner. Sandefjord Skofabrikk kjøper tomten, der de bygger sin nye fabrikk på plassen. Skofabrikken drev sin produksjon her helt frem til år 2000. I dag er det butikker, leiligheter og kontorer i lokalene. Selv noe forsvinner er det også noe som blir igjen. "Tempo" har ikke forsvunnet og er et lite fenomen. Fortsatt er og har dette navn en sterk og god forankret plass. Der opphavet og slutten for fotballlaget, som vi kunne lese, for lengst er historie, lever navnet godt videre i "gralen". Bensinstasjonen som ligger her og har vært her i "alle" tider, og fortsatt er en kjent "natt og dag" bar tidligere navnet "Tempo". Krysset eller om du vil, rundkjøringen foran, kjennes bare som "Tempo-krysset". Vi hopper litt frem og tilbake, men mye av det vi kjenner idag som fotballarenaer og idrettsplasser i byen er i stor utstrekning veldig likt, hvis vi tenker på arena og plassering. Gamle Sandefjord Stadion er idag kjent som
"Gamla" eller "Kunsten". Storstadion, åpnet i 1969, og ligger der fortsatt i hjertet av Bugårdsparken. Byens nye storstue for fotball, SF sin hjemmebane,
Jotun Arena, ble åpnet i 2007.
 |
| Sandefjords Blad - 1935 |
Det er lett å glemme at klubber i byen har flyttet litt på seg. Sandar IL som hadde sin hjemmearena på Framnes, flyttet til Kariåsen i 1981. Området som også er kjent som Vesterøya Idrettspark har utviklet seg godt gjennom årene. Det har også skjedd mye rundt på de andre anleggende, spesielt de 10 siste årene har vi fått fantastiske oppgraderinger. Det er allikevel sjelden, at klubbene, som de fleste har tilbragt alle sine år i lavere divisjoner, har tilskuertall opp mot 1000 på lokale kamper. Fra et avisutklipp i 1935, i et lokaloppgjør mellom Sandar og Tempo, var det stor interesse og dette antall nevnes og får omtale.
De ulike plassene som i tidligere tider ble brukt som fotballbaner, blir det fortalt om flere løkker på Presthagen, Preståsen og Øvre Gokstad. Det ble spilt fotball på små kvadrater. Våre egne arenaer hadde fine navn. "Himmelhøy" og "Sletta" var to av dem. Det var også ofte harde kamper ved "Paviljonen" inne i Preståsen.
Det fortelles om stor aktivitet også i Nybyen på en bred gatestump, ved Tiedemands gate's avslutning og Rosenvoldsgate. Det er en spesiell tid som beskrives, der ballen rullet på gressslettene rundt om. Rønningen på Gimle, der du idag finner parkeringen til Jotun, var det spill fra morgen til kveld. Unnebergsletta ligger der fortsatt, og den tiltrakk seg stor aktivitet. Kamper Bas, eller om du vil Kampene Bast, hadde også sin fotballbane, den er borte, der ny bebyggelse har fått sin plass. Vardenområdet hadde en slette, det var også en på Ormestad. Åsenkameratene hold til på Mosserød. Løkkene hadde sin misjon for fotballrekruttering tilbake til en tid vi mer eller mindre har totalt forlatt.
Det å beskrive epoker og tider med stort spenn kan by på utfordringer og kanskje også bli litt forvirrende, men vi drister oss til enda et lite tilbakeblikk.
Generasjonen før/rundt 1940: Sandefjord Ballklubb hadde flere solide lag i årene før krigen. Spillere fra denne perioden la grunnlaget for den "gylne" 50-tallsgenerasjonen som Svenssen ble hjørnesteinen i. Selv om Svenssen ble den første store landslagsspilleren fra byen, var Ballklubben en respektert klubb i distriktet gjennom 1930- og 40-tallet. Arvid Havnås, Yngve Karlsen og Knut Bugge var andre sterke navn som skapte de "gode 1950-årene" for Sandefjord Ballklubb, med cupfinaler i 1957 og 1959. Svenssen overskygget likevel de fleste, og spilte hele sin karriere i Sandefjord. Svenssen la opp i 1964, 40 år gammel. Det skulle bli starten på en lang nedtur, og selv om Sandefjord Ballklubb senere spilte på nest øverste nivå i noen sesonger, ble det aldri toppfotball i byen før nyetableringen Sandefjord Fotball tok steget opp i 2005. SF spilte sin første sesong på toppnivå i 2006.
Det har vært mye prat og diskusjoner om hvorfor, hva om og hva hvis rundt fotball i Sandefjord. Sterke meninger om mangt og mye, men i historien finner man alltid morsomme svar. Det at et samarbeid kan lede frem til noen nytt og spennende er ikke noe nytt. Det ser vi helt tilbake til dagene da Rollo, Komet og kanskje også Viking fikk et oppsving og hvor tilhørighet og kjærlighet til en drakt, noen farger eller en og annen tanke om hva som har vært, ikke må rokkes ved, men hvor det skjer, og hvor noen går videre og andre blir igjen.
Det å etablere en profesjonell fotballklubb i en by som Sandefjord på et for mange uforstående grunnlag, er en tanke som for mange kan være helt innlysende, men for vi som kanskje tenker to og tre ganger før vi bestemmer oss, blir noe veldig fjernt og forkastes før den har kommet inn det ene øret og forsvinner ut det andre.
Det er kanskje derfor vi best passer på tribunen, ser på det vi får og gleder oss over en kaffe og en vaffel, mens ballen treffer målet og vi kan heie i takt. For de som vil gi oss tilbudet er vi evig takknemmelig. Det er mye moro med ball og det er vanskelig å vite hva som er best, men det at gleden spres og ballen ruller på gress, grus og kunstgress er fortsatt en berikelse.
Der vi ser tilbake til starten, kanskje også før Lundenveien ble det den ble, også for meg. Med min lille spasertur opp Lundenveien til "Idrettsplassen" som også var "Grisebingen" og "Tempo-banen" en dag i april 2026, ga det meg noe å skrive om. Det ble ganske spennende likevel. Legger igjen noen tanker om jordet nederst ved Pukkestadveien og på Rønningen ved Aasen, der det sies at fotballsporten i Sandefjord konsentrerte seg i de første årene, med filleballene, og i lykkelig uvitenhet om regler og taktikk. Tankene gikk også til den spesielle "paraplyen", som ble skapt for å få frem en toppfotball satsing i byen. Om det var den beste, eller smarteste, kanskje vi aldri får svar på, men vi har aldri vært bedre. Sandefjord har aldri blitt utfordret lokalt, der Tønsberg, Larvik og Horten ikke har hatt forutsetninger til å ta opp kampen.
 |
| Sandefjord Fotball |
Sandefjord Fotball ble stiftet i 1997. Det var en toppsatsing basert på private initiativ, i en modell som egentlig ikke var så veldig spesiell. Runar og Ballklubben hadde i flere sesonger knivet om hegemoniet i byen, men de var nå begge nede på nivå tre. Runar og Ballklubben hadde hatt nesetippen oppe på nest øverste nivå, men fundament til å etablere seg som topp klubb var ikke bærekraftig for noen av dem. Det ble enighet om at Ballklubben ga fra seg plassen i 2. divisjon. De tok selv reisen ned på nivå 5. Runar var på denne tiden på nivå 4. Begge klubber ga fra seg sine beste spillere og på dette grunnlag ble Sandefjord Fotball etablert som klubb på nivå 3 i norsk fotball.
SF fikk en "flying start" og rykket rett opp. Reisen kunne fortsatte videre. Laget var i flere sesonger på nivå to og spilte kvalifisering flere ganger. Det var snakk om en ny bane, der nok ingen tenkte på "Grisebingen". Gamle Stadion og Stor Stadion var ikke lenger sett som egnet. Storstadion var allikevel arena for SF i de første sesongene, også den første på øverste nivå. Klubben klarte på en finurlig måte å overleve, med store økonomiske og finansielle utfordringer har det vært redningsaksjoner fra private eiere gjennom flere sesonger. Dette initiativet har gjort at redningsaksjonene har vært verdt det. Klubben ser nå bedre ut enn noen gang.
 |
| Lundenveien - Sandefjord |
Fjorårets 6. plass i Eliteserien gir håp om nye steg og hvor årets sesong har startet på en god og tilfredstillende måte. SF er forankret med en spillerstall god representert fra hele fylket. Det er også en og annen plass til spillere med andre pass..
Vi vet med sikkerhet at spillere som har spilt, spiller eller gjør en jobb som trenere, talentspeidere eller er i støtteapparatet alle har hatt sine besøk og eller sine hjem i bydelene, Nybyen, Bugården, Kamfjord, Mosserød, Virik og alle andre plasser vi tar litt for gitt, men som så absolutt hører til steder me de beste fotball tradisjonene vi kan finne og denne byen kan by på. Det skal inspirere, gi oss tro på og gi nye perspektiver.
Når du kjører gjennom Tempokrysset på vei til eller fra SF kamp, husk nå for all del hvor du er. Du er nær "gralen" og på historisk grunn. Jeg gikk Lundenveien opp, tok turen inn bak murene på den gamle skofabrikk tomta og stod på historisk grunn. Det var spesielt og fint, verdt en tanke, kanskje du tar turen også. Kikket meg rundt i solskinnet, tok inn det som var, det som kanskje kommer. Du føler fort at fotball, ikke bare en ball og et spark, det er så mye mer.
Det er tatt store steg i den organiserte fotballen i byen. Tar noen stor ord i min munn, lar det fare og bruker sola som skinner over Lundenveien som inspirasjon. Da avslutter vi og håper du har fått litt påfyll og kunnskap. Flere punktum og en fortsettelse, fotball i Sandefjord, fra Grisebingen til Europa.
.jpg)
.webp)
.jpg)
Kommentarer
Legg inn en kommentar