Triliogien om de utrolige, visjonære og utilnærmelige, Jo Nesbø

Jo Nesbø

Jeg liker Minnesota, ikke på grunn av den siste boka til Jo Nesbø, men på grunn av fotball. Det vil spinnes litt rundt dette, når vi tar for oss en av de fineste fyrer jeg kjenner til, Selveste Jo Nesbø. Jo var fotballspiller, det var hans lillebroren Knut også. Hør på ordet, er det ikke fint, legg litt ekstra trykk på det, "fotballspiller".

Knut har reist, han dro for noen år siden, på sin egen reise til hav, himmel og evighet. Jo er veldig sammen med oss her nede, det er vi "jævli" glad for. 

Jeg har jo sagt, at for å få plass i min lille trilogi,  må du ha et spesielt forhold til fotball, det har Jo. Han er Tottenham fan. Om han er fantatisk, vet jeg ikke, men såpass berømt at han har hatt sider i kampprogrammet til favorittklubben sin. 

Drømmen om fotballproff tilværelse gikk i vasken, kneproblemer tok Jo vekk fra garderoben og det grønne gresset med linjer av kalk. Det ble en vinn vinn for oss andre, der Jo gjorde det stort med bok og gitar.

Det er noe med disse som gjør det stort. De har en ringen på seg, og kunne sikkert gjort det stort de fleste arenaer. Det blir til gull, det meste de tar i, uansett hva det er de dypper seg i. 

Jeg kommer tilbake til broren Knut. Må ha med noen linjer om han, helt klart, det er ikke det samme uten Knut, det blir det aldri, ikke for meg. Han jobbet i NRK, spilte gitar i bandet Di Derre, og hadde en fin karriere på fotballbanen. Han og Jo ble sammen, NM vinnere med juniorlaget til Molde. Det var i 1979. Senere spilte Knut mange kamper for a-laget til Molde, senere i spill for Lyn og Stabæk. 

Knut Nesbø - MFK

For Jo lå verden åpen, der Spurs fanen i han, sikkert drømte om spill på lag med Ricardo Villa, Osvaldo Ardiles og Glenn Hoddle. De var nemlig stjernene i Spurs rundt denne tiden. Jo spilte spiss, og en sjanse på topp i spann med Steve Archibald, Colin Lee eller Garth Crooks hadde nok vært en spennende tanke. 

Knut og Jo delte mye, fotball og musikk, begge også glade i det skrevne ord. Natur talenter var de begge to, men der journalisten Knut vandret i det konkrete, tok Jo ordene sine med seg inn i fantasien. Det var et hektisk tempo, med jobb, konserter og fotball. Jo utdannet seg i økonomifaget, Knut ble en ekte journalist. 

I 2013 gikk Knut bort etter en tids sykdom. Han ble bare 51 år gammel. Han var et år yngre enn Jo. Jo er født i 1960, og er blitt 65 år når dette skrives. 

Jo Nesbø var 17 år da han debuterte for a-laget til MFK. Jo ble kåret til banens beste i Norway Cup-finalen i 1978 og fikk gullstøvelen. På høsten scoret han to viktige mål mot Rosenborg da de gikk til finalen i junior-NM. Nesbø scoret også i finalen da de vant mot Mjøndalen, 2-1. Etter en tid røk korsbåndene i begge knærne, og Nesbø ble tvunget til å leggeg fotballskoa på hylla.

Di Derre - Jenter

Di Derre ble startet i 1992. Ett år senere hadde de begynt å turnere, og to år senere hadde de platekontrakt. Samtidig t
viholdt Nesbø på jobben som aksjemegler, men etter et år med jobbing på dagtid og spilling om kvelden hadde han fått nok. Han tok seg permisjon i et halvt år og satte seg på flyet til Australia. Kort tid før hadde en forlagsansatt spurt Nesbø om han ikke kunne tenke seg å skrive bok. I løpet av den tretti timer lange flyturen til Australia hadde han klekket ut plottet til romanen Flaggermusmannen. Manus ble skrevet i løpet av den fem ukers lange ferien.

Det har alltid vært Tottenham for Jo. Han ble introdusert for laget gjennom familien, og har da som alle gode fotballfans, ikke skiftet favorittklubb. Han har også en med et stort publikum i England. Der hans følges venn gjennom mange år, Harry Hole, er en kjent skikkelse også i denne språkdrakt. Kane er en annen Harry som har betydd mye for favorittklubben til Jo. Det er jo noe mellom himmel og jord man ikke helt kan forklare. Harry Hole ble født i 1997, gjennom boken som ble skrevet på flyet til "Down Under". Harry Kane er født i 1993, fire år før Jo's første roman så dagens lys. 

Erik Vea

Der jeg må innrømme at jeg har lest veldig lite av forfatterskapet til Jo, er musikken til Di Derre mye spilt. Har også sett en film eller to. Låta, som "Jenter" og "90-metersbakken" er klassikere og egne favoritter. Jeg liker også godt sangen om min facebook venn Erik Vea. Erik er og blir en legende. Fortsatt er han en ekte skøyte entusiast og har gode og fin innlegg fra de fleste plasser han besøker med og uten skøyter på beina. Erik Vea fortjener et kapittel for seg selv i denne historien. Det fordi han er gjort udødelig av Jo Nesbø. Sangen, som rett og slett heter "Erik Vea", er bare helt fantastisk. Det er dette jeg liker med Jo, han treffer med sine "spill". Hadde Erik Vea vært født i en annen generasjon, og ikke sammen med fire esser, så ja, da hadde han nok hatt flere medaljer og blitt folkehelt i sin egen epoke. Det ble han senere, helt klart. 

Det er mange litterære verk som er blitt skapt at Jo Nesbø siden 1997. Den siste boka hans "Minnesota"
er som det meste andre han har skrevet, ekte krim. Det er mye skummelt og mørket senker seg, der du blir sugd inn. Jo forteller, i intervjuer, om sin fasinasjon for utstoppede dyr og har fått flettet inn noe om akkurat det. Jeg glemmer dyrene og utstoppingen, men fester meg ved Minnesota, der jeg igjen roter inn litt fotball.

Et fenomen fra tiden før Jo Nesbø begynte å skrive bøker, var noe som i USA ble betegnet som "soccer". Det ble full fres i dette også i Minnesota, der Pelè gjestet med motstander New York Cosmos i flere kamper. Det var 30 000 pluss innenfor portene på Metropolitan Stadium. Minnesota Kicks er og blir noe som er kjent og kjært for meg. Et fenomen og kanskje noe Jo ikke har tenkt så mye på. "Kicks", holdt til i Bloomington, Minnesota, fra 1976 til 1981.

Ace Ntsoelengoe - "Kicks"

Minnesota er for meg ingen bok om krim, der "Kicks" er den eneste, men allikevel en unik og fin assosiasjon. Når man skriver kan man ta friheter og gjøre hva man vil, derfor går denne historien videre med litt prat om "Kicks". Tottenham er selvfølgelig en brobygger, så ikke dette i seg selv blir full seperasjon. Der vi leter, finner vi. Klubben levde, som skrevet over, fra 1976 til 1981. De hadde røde overdeler og blå bukser. Admiral var drakt leverandør i flere sesonger. Kjente navn som Pelè, Bobby Moore, George Best, Johan Cruyff og Franz Beckenbauer kom på besøk, der de representerte andre i denne smeltedigelen. "Kicks" hadde sine egne idoler og stjerner. 

De som leser dette har nok aldri hørt om Ace Ntsoelengoe, men faktum er at denne spilleren var noe helt utenom det vanlige. Ace opererte langt under den berømte radaren. Han spilte mange sesonger for "Kicks", med en ambulerende tilværelse mellom Minnesota og Johannesburg i Sør Afrika. Ace var en markant skikkelse i NASL, men samtidig kanskje større for sitt kjære Kaiser Chiefs. Fra 1971 til 1988 spilte han 542 kamper for "Chiefs". 250 mål ble scoret i en liga som vi i denne tiden aldri tenkte på eller hørte noe om. Totalt 155 kamper og 50 mål for "Kicks" i sine år her, fra 1976 til 1981. 

Ron Futcher og Alan Wiley var nok langt fra de mest kjente for de som fulgte Tippekampen på 70 og 80 tallet. De var der, i spill for Man City (Futcher) og Middlesbrough (Wiley). Dette var langt fra Hall of Fame, som de begge har en plass i, "Over There". De to engelske angrepsspillerne var unike og spesielle helter i "Kicks". Alan Willey er nummer to blant målscorere "all time" i NASL. Willey spilte for "Kicks" i alle klubbens sesonger fra 1976 til 1981, og ble i 2003 innlemmet i "U.S. National Soccer Hall of Fame". Ron Futcher var en notorisk målscorer for Luton på tidlig 70 tall, men sammen med sin tvillingbror Paul, ble han solgt til Man City, hvor han kom i skyggen av spillere som Brian Kidd og Mike Channon, ble benket og spilte kun 17 kamper, og scoret 7 mål. Det var i "Kicks" han fant sitt rette jeg. Futcher var i klubben gjennom alle sesongene de eksisterte, og scoret utrolige 73 mål på 129 kamper. De mest kjente hos "Kicks" var tidligere Arsenal spillere Geoff Barnett, George Armstrong og Charlie George. Tottenham spillere som Paul Price og Tony Want, var også i klubben.  Steve Heighway, Willie Morgan og Don Masson er andre navn som fikk sine kamper. Vi glemmer selvfølgelig heller ikke Bjørn Nordqvist. Den tidligere svenske langslagskapteinen med 115 landskamper, spilte for "Kicks" fra 1979 til 1981. 

Bob Oz er hovedkarakteren i boka "Minnesota". "Kicks" hadde også sin egen Bob, med etternavnet Bozada. Bozada var en "rookie" i sin tid hos "Kicks", der det ble sparsomt med spilletid. Bozada er idag kjent for sin tid i "soccer" og har etter tiden som spiller blitt en annerkjent coach og leder.

Vi har ikke ennå snakket om Doktor Proktor, men det skal vi nå. Det er nemlig en skikkelse som også Jo Nesbø har skapt. Det er gitt ut en serie av bøker om den oppfinnsomme professoren og hans to følgesvenner Lise og Bulle. Dette er kanskje noe ikke så mange kjenner til, akkurat som fotballen. 

Minnesota

Det er her jeg henter frem Alan Gilzean. En notorisk målscorer for Spurs på tiden Jo ble fan. Han ligner litt på Doktor Proktor. Gilzean hadde vel et typisk professor "look", med sine lang lokker bak og ned fra sin blanke isse. Ikke det at Kristoffer Joner, som spiller denne skikkelsen i film, minner meg om Gilzean, men mer lik Steve Archibald. Ser vi nærmere på hvordan Doktor Proktor beskrives, er det nok et snev av Paul Gascoigne der også. Professoren blir beskrevet som en gal og genial. Han har i denne fantasi oppfunnet verdens kraftigste prompepulver og et tidsbadekar. Det er nok noe Gazza kunne ha likt. Doktor Proktor driver med fantastiske, men litt absurde, oppfinnelser. 

Nå blir det kanskje noe for snevert, når jeg i mitt eget lille hode begynner å tenke på Mark Proctor. Det er noe jeg gjør, akkurat nå. Midtbanespilleren har som Alan Willey en oppvekst og fortid i Middlesbrough. Ingen tur til Minnesota for Proctor, men heller senere hentet av Brian Clough for spill i Nottingham Forest. Marc Proctor er født i 1961, og et år yngre enn Jo Nesbø, født i samme år som broren Knut. Har vi en link, eller er dette noe vi kan stemple som direkte tøv.

Dette er en hyllest til en av jeg beundrer stort. Ser han som en av universets egne mestere og en skaper med stor og utrolig gjennomføringsevne. Det er mange som skriver, lager tekster og synger litt for seg selv, men når ikke frem til første tå på føttene til denne karen.

Dette var trilogien min om de utrolige, visjonære og utilnærmelige, den siste i rekken, Jo Nesbø.

De to andre som jeg har beskrevet med gode ord og som har fått plass i denne lille og eksklusive forsamling av tre, er Erling Kagge og Kjetil Trædal. Disse menn er unike og spesielle i vår egen samtid.